Redigerer Edvard Grieg (avsnitt)

=== Sanger og romanser ===
:''Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært &ndash; jeg tør påstå det &ndash; den eneste sanne formidler av mine sanger.''<ref>Fra et brev til sin amerikanske biograf Henry T. Finck, år 1900, gjengitt i [[#Benestad1980|Benestad/Schjelderup 1980]] s. 263</ref>

Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans [[Romanse (musikk)|romanser]]. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med ''Hjertets melodier'', op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.

I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med [[Schubert]]. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg.  Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.

Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen ''[[Haugtussa (sangsyklus)|Haugtussa]]'', op. 67, med tekster av [[Arne Garborg]].<ref>Foster, Beryl (2007): ''The Songs of Edvard Grieg.'' Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 978 1 84383 343 7</ref>

Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er «Jeg elsker Dig» etter [[H.C. Andersen]] op. 5 nr. 3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op. 41 nr. 3). I dag finnes den bearbeidet for de fleste orkesterinstrumenter med klaver- eller orkesterakkompagnement, samt for harmonium ([[trøorgel]]) og forskjellige typer kor.<ref>Dahl, Per (1993): Jeg elsker dig på 252 måter! – Et sangerleksikon og en diskografi over grammofoninnspillinger av Edvard Griegs romanse, opus 5 nr. 3. Oslo: Solum, ISBN 978-82-560-0852-0</ref> Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot ''Fire tyske dikt'', op. 4.

Ved siden av ''Haugtussa'' regnes de seks tyske sanger, op. 48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram «Dereinst, Gedanke mein» (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk [[akkordprogresjon]].<ref>Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg – Versuch einer Orientierung. Egelsbach Köln New York: Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3 89349 485 5, s. 117</ref>

I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom [[Johannes Brahms]], [[Modest Musorgskij]] og [[Claude Debussy]]. Spesielt romansene etter [[Heinrich Heine]] knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes «Das alte Lied» fra op. 4, «Hör' ich das Liedchen klingen» fra op. 39, samt «Gruß» fra op. 48. «Lys nat» fra op. 70, skrevet på en tekst av [[Otto Benzon]], har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i ''Haugtussa'') kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser ''Uten sol'' og ''Dødens sanger og danser''.