Redigerer Det norske landssvikoppgjøret (avsnitt)

=== Økonomisk landssvik ===
{{se også|Avisoppgjøret}}

Landssvikanordningen la opp til straffeforfølging av personer som hadde utnyttet okkupasjonen til økonomisk gevinst, men økonomisk samkvem med tyskerne var ikke i seg selv straffbart og [[folkerett]]en gir en okkupasjonsmakt vid adgang til å kreve varer og tjenester i et okkupert land. Norske myndigheter ønsket fra 9. april at hjulene skulle holdes i gang selv om det til dels var basert på bestillinger fra okkupasjonsmakten. I 1943 var 70 % av Norges utenrikshandel med Tyskland og den omfattende tyske militære virksomheten i Norge skapte stor etterspørsel hjemme. Bare «utilbørlig» økonomisk samkvem med okkupasjonsmakten var straffbart. I 1940 var den vanlige oppfatningen at næringslivet ikke var omfattet at motstandsarbeidet, etter angrepet på [[Sovjetunionen]] i 1941 krevde kommunistene at motstanden skulle utvides til å omfatte produksjonslivet.

Omkring 3300 personer ble dømt for økonomisk landssvik, langt færre enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt: Omkring 800 ble dømt til fengsel med 9 år som det strengeste, og deler av personenes formue ble inndratt. Dommene bar preg av mye skjønn og ble ofte avsagt under dissens. For eksempel gikk et entreprenørfirma som bidro til utbedring av flyplasser mens det fortsatt var kamp våren 1940 gå fri, mens en liten knekkebrødprodusent ble dømt.{{tr}} Uten dom kunne ikke uvanlige store fortjenester på oppdrag for okkupasjonsmakten inndras og en egen lov ble foreslått. I stedet ble det i 1947 utskrevet en engangsskatt blant annet på formuesøkning i løpet av krigen, denne skatten innbragte en fjerdedel av det forventede beløpet.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 242–244</ref>

Mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:150000}} nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 244</ref> Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.

De nazifiserte avisene som kom ut under okkupasjonen ble kritisert offentlig, blant annet ble ''[[Aftenposten]]'' kritisert av ''[[Arbeiderbladet]]''. [[Anders Lange]] kritiserte ''Aftenposten'' og ville ha den dømt. ''[[Morgenposten]]'' ble i 1948 dømt til å betale 170000 kroner av sin fortjeneste, og deretter inngikk ''Aftenposten'' og en del andre aviser en avtale med myndighetene om frivillig å betale 1,5 millioner kroner.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 245</ref>