Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

== Etterspill ==
=== Rommel forfølges til vest for Sirte ===
Aksestyrkene gjennomførte igjen en tilbaketrekning under kamp til [[El Agheila]]. Britiske tropper hadde to ganger tidligere trengt frem til El Agheila, men heller ikke lengre. Første gang gikk Wavells offensiv i [[1940]]-[[1941]] i stå fordi hans forsyningslinjer ble for lange, og fordi politiske beslutninger betydde at styrker i Nord-Afrika ble sendt til Hellas og Østafrika, samtidig med at hans motstandere fikk forsterkninger i form av Afrikakorpset. På slutten av 1941 nådde Auchinleck og [[Neil Ritchie|Ritchie]]s styrker igjen frem til El Agheila med lange forsyningslinjer og utmattede enheter, og ble presset tilbake. Denne gang var det imidlertid Rommels tropper som var utmattede og manglet forsyninger og forsterkninger, mens Montgomery allerede før slaget hadde latt sine planleggere nøye overveie spørsmålet om hvordan man kunne skape forsyningslinjer som sikret 8. arme daglige forsyninger på 2400 tonn.<ref>Clifford, Alexander s. 317</ref>

Store mengder konstruksjonsmaterialer og utstyr hadde blitt samlet for å kunne reparere den ødelagte transportinfrastrukturen. Det var en så stor suksess at jernbanelinjen mellom El Alamein og [[Fort Capuzzo]], selv om den var sprengt over 200 steder, hurtig ble satt i drift, og i måneden etter at 8. arme hadde nådd Capuzzo ble det transportert {{formatnum:133000}} tonn forsyninger gjennom den.<ref name="AC318">Clifford, Alexander s. 318</ref> Havnen i [[Benghazi]] ekspederte 3000 tonn om dagen i slutten av desember, selv om man hadde regnet med at den etter to år med nesten konstante ødeleggelser høyst ville kunne klare 800 tonn.<ref name="AC318" />

Med tanke på hvordan Rommel tidligere hadde hatt suksess med å slå tilbake fra El Agheila, ventet Montgomery foran aksestyrkenes linje i tre uker for å få samling på sine spredte styrker og forberede et angrep.<ref>Watson (2007), s. 39</ref> Den 11. desember lot Montgomery den 51. divisjon angripe ved kystveien med 7. pansrede divisjon på deres venstre side. Den 12. desember innledet den 2. newzealandske divisjon en dyp omgående bevegelse rundt om Rommels flanke i et forsøk på å avskjære hans tilbaketog.<ref>Watson (2007), s. 42</ref> 51. divisjon fikk alvorlige tap mot dyktig plasserte forsvarslinjer, mens 7. pansrede divisjon møtte kraftig motstand fra «Ariete»-kampgruppen (restene av «''Ariete''»-panserdivisjonen).

Rommels hær hadde mistet omkring 75000 mann, 1000 kanoner og 500 kampvogner, og trengte tid til å gjenoppbygge styrkene. Han besluttet å økonomisere med det han hadde igjen i sin svekkede styrke, og trakk seg tilbake.<ref>Clifford, Alexander s. 319</ref> Den [[15. desember]] hadde newzealenderne nådd frem til kystveien bak Rommel, men det vanskelige terrenget ga Rommel mulighet for å dele sine styrker opp i mindre enheter og trekke seg tilbake gjennom terrenget, gjennom hullene mellom de newzealandske stillingene.<ref name="Wa43">Watson (2007), s. 43</ref>

Rommel gjennomførte en tilbaketrekning etter læreboken og ødela alt utstyr og infrastruktur, som deretter ble etterlatt<ref>Clifford, Alexander s. 322</ref>, og utplasserte miner og dødsfeller i området for å holde 8. arme på en passende avstand.<ref>Clifford, Alexander s. 320</ref> 8. arme nådde [[Sirte]]-bukten den [[25. desember]], men vest for Sirte var de nødt til igjen å stoppe opp og få samlett  styrkene for å kunne nedkjempe den forsvarslinjen som Rommel hadde bygget opp ved Wadi Zemzem, nær [[Buerat]] 270&nbsp;km øst for [[Tripoli]].<ref>Clifford, Alexander s. 325–327</ref> I bekymring over at hans styrke ville bli omringet og nedkjempet, hvis han igjen stoppet opp og gjorde front mot 8. arme hadde Rommel i overensstemmelse med feltmarskalk [[Ettore Bastico]] sendt en anmodning til den italienske overkommando i [[Roma]] om å måtte trekke seg tilbake til [[Tunisia]], hvor terrenget var bedre til defensive operasjoner, og hvor han kunne skape forbindelse med de aksestyrker som var under oppbygning der som reaksjon på landgangen i [[Marokko]] og [[Algerie]] under [[Operation Torch]]. [[Mussolini]]s svar den [[19. desember]] gikk ut på at Panzer Armee Afrika skulle kjempe til siste mann ved Buerat.<ref name="Wa43" />

[[Fil:El Alamein Aussie 9th edited.JPG|Minnesmerke over 9. australske divisjon på militærkirkegården ved El Alamein|300px|right|thumb]]

=== Tripoli faller ===
Den [[15. januar]] [[1943]] lot general [[Bernard Montgomery]] den 51. divisjon angripe [[Erwin Rommel|Rommel]]s stillinger mens han sendte 2. newzealandske divisjon og 7. pansrede divisjon rundt om flanken på aksestyrkenes linje. Svekket av tilbaketrekningen av 21. panserdivisjon til [[Tunis]], hvor den skulle forsterke [[Hans-Jürgen von Arnim|von Arnims]] ''5. Panzer Armee''<ref>Watson (2007), s. 44</ref>, var Rommel igjen nødt til å gjennomføre en kjempende tilbaketrekning. [[Tripoli]] med dens store havn 250&nbsp;km lengre mot vest ble erobret den [[23. januar]], mens Rommel fortsatte med å trekke seg tilbake til den franskbygde forsvarslinjen i det sydlige Tunisia – [[Mareth-linjen]].

=== Rommel får forbindelse med von Arnim i Tunisia ===
På daværende tidspunkt var Rommel i kontakt med [[Hans-Jürgen von Arnim]]s 5. Panzer Armee, som hadde kjempet i [[Felttoget i Tunisia]] mot den multinasjonale britiske 1. arme i det nordlige Tunisia siden kort tid etter [[Operation Torch]], som hadde funnet sted i november 1942. Hitler var fast besluttet på å holde fast i Tunisia, og Rommel begynte langt om lenge å få forsterkninger i form av menn og utstyr. Aksestyrkene sto nå overfor en tofrontskrig i Afrika mot 8. arme, som rykket frem fra øst, og de britiske, franske og amerikanske styrker i den britiske 1. arme vestfra. Rommels tysk-italienske panserarme ble omdøpt til den italienske 1. arme under general [[Giovanni Messe]], mens Rommel overtok kommandoen over den nye ''Armegruppe Afrika'' med ansvar for begge fronter.

=== 18. Armégruppe etableres under Alexander ===
På tilsvarende vis ble de to allierte hærer samlet under 18. armégruppe med [[Harold Alexander]] som øverstbefalende. Håpet om en hurtig avslutning på felttoget mot aksestyrkene ble slukket i [[Slaget ved Kasserinepasset]] i andre halvdel av februar, da Rommel beseiret det uerfarne amerikanske 2. korps og forhindret at det gjennomførte en hurtig fremrykning mot øst til kysten for å avskjære den italienske 1. armes forsyningslinjer fra Tunis og isolere den fra von Arnims styrker i nord.