Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

== Kultur ==
=== Litteratur og poesi ===
[[Fil:Manutius.jpg|thumb|En side fra [[Francesco Colonna]]s ''Hypnerotomachia Poliphili'', trykket av [[Aldo Manuzio]] (Venezia, 1499).]]Den litterære revolusjon i Italia på 1200-tallet bidro til å rede grunnen for renessansen.<ref>[http://italy1.com/literature/ 13th and 14th Centuries: Italian Literature] {{Wayback|url=http://italy1.com/literature/ |date=20080104005546 }}</ref> Forut var italiensk ikke et språk som ble benyttet for å skrive litteratur i Italia, og det var først på 1200-tallet at italienske forfattere begynte å skrive på morsmålet framfor [[latin]], [[fransk]] eller [[provençalsk]]. En betydelig endring skjedde på [[1250-tallet]] da ''[[Dolce Stil Novo]]'' («Den søte, nye stil», som framhevet [[platon]]isk kjærlighet framfor den høviske) ble rendyrket med poeter som gikk foran som [[Guittone d'Arezzo]] og [[Guido Guinizelli]]. Spesielt i poesien hadde italiensk litteratur endret seg meget i tiårene før renessansen begynte, se ''[[Italiensk litteratur]]''.

Da [[Aldo Manuzio]] begynte å trykke bøker i Venezia ble et stadig økende antall litterære verker utgitt på italiensk språk, i tillegg til en flod av bøker på latin og gresk som forordnet hovedstrømningene i den italienske renessansen. Kildene til disse verkene gikk utover rammene til [[teologi]]ske litteratur og søkte tilbake til den førkristne tiden til [[Romerriket]] og [[antikkens Hellas]]. Det betydde ikke at ikke religiøse tekster ble skrevet og utgitt i denne perioden. [[Dante Alighieri]]s ''[[Den guddommelige komedie]]'' reflekterte et karakteristisk middelaldersk verdensbilde. [[Kristendom]]men forble en betydelig påvirkning, emneområde og oppdragsgiver for kunstnere og forfattere mens klassisismen kom i tillegg som en andre hovedstrømning.

I den tidlige italienske renessansen var det et stort fokus på å oversette og studere klassiske verker fra latin og gresk. Renessanseforfattere var imidlertid ikke tilfreds med å hvile på laurbærene til oldtidens forfattere, og mange forsøkte å integrere stilen og metodene til antikkens store forfattere i deres egne verker. Blant de forfatterne som ble mest etterlignet var [[Cicero]], [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]], [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]] og [[Publius Vergilius Maro|Vergilius]]. Blant grekerne ble [[Aristoteles]], [[Homer]] og [[Platon]] lest i original for første gang siden [[300-tallet]], skjønt det var ikke mange greske verker å velge blant.

Renessansens litteratur og poesi var også betydelig påvirket av utviklingen innen [[vitenskap]] og [[filosofi]]. Humanisten [[Francesco Petrarca]], en hovedperson blant de lærde som gikk foran, var også en dyktig poet som utga flere viktige poesiverker. Han skrev poesi på latin, blant annet ''Africa'' om andre punerkrigen, [[Scipio Africanus]]' bedrifter og hvor han hyllet antikkens Roma. Han huskes for det han skrev på morsmålet, spesielt ''Canzoniere'', en samling [[sonett|kjærlighetssonetter]]. Da [[Thomas Wyatt|Thomas Wyatt den eldre]] oversatte disse (fritt) til [[engelsk]] etablerte han sonetten som lyrisk stil i England og siden tatt i bruk av [[William Shakespeare]] og tallrike andre poeter.

[[Fil:Macchiavelli01.jpg|thumb|left|Statue av Machiavelli i [[Uffizi]].]]Petrarcas disippel, [[Giovanni Boccaccio]], ble en betydelig forfatter i egen rett. Hans hovedverk var ''[[Dekameronen]]'', en samling på hundre fortellinger fortalt av ti fortellere som hadde flyktet til utkanten av Firenze for å unnslippe [[pest]]en. ''Dekameronen'' spesielt og Boccaccios verker generelt ble en betydelig inspirasjon for andre europeiske forfattere i renessansen, blant annet [[Geoffrey Chaucer]] og senere også William Shakespeare.

Foruten kristendommen, klassisk antikk og lærdom var den fjerde inspirasjonen i renessanselitteraturen [[politikk]]. Den politiske filosofen [[Niccolò Machiavelli]]s mest berømte verk var ''Foredragene om Titus Livius'', ''Florentinsk historie'' og endelig ''Fyrsten''. Sistnevnte har blitt velkjent i de vestlige samfunn ved begrepet «machiavellisk» som referanse til [[Realpolitikk|det realpolitiske synet]] som forfatteren fremmet i boken. Imidlertid er det som vanligvis er blitt kalt «machiavellisk» er et forenklet syn i lærebokform av dette verket heller enn et korrekt begrep for hans filosofi. I tillegg er det ikke åpenbart at Machiavelli selv var advokat for det syn som har gjort ham udødelig: hovedproblemet er de åpenbare motsigelser mellom det [[monarki]]stiske syn fremmet i ''Fyrsten'' og det [[Republikk|republikanske]] synet fremmet i ''Foredragene''. Uansett, blant de mange andre renessanseverker forblir ''Fyrsten'' et relevant og innflytelsesrikt verk selv i dag.

=== Filosofi ===
[[Fil:Petrarch by Bargilla.jpg|thumb|[[Francesco Petrarca|Petrarca]], fra ''Syklusen av berømte menn og kvinner''. ca. 1450. Frittstående fresko. 247 x 153 cm. [[Uffizi]], Firenze. Kunstner: [[Andrea di Bartolo di Bargilla]] (ca. 1423&ndash;1457)]]

Selv om den italienske renessanse ikke avfødte noen enkeltstående ny filosofi, eller kan skilte med noenlunde likttenkende filosofer, kom det inn noe nytt i filosofien på denne tid. Dette nye fikk i ettertid samlebegrepet [[humanisme]]. Begrepene «renessanse» og «humanisme» benyttes av og til om hverandre, men kan med hell skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom [[middelalder]] og nytid, og «humanismen» som den dannelsesbevegelse som vokste fram i denne epoken. Taler man om filosofien(e) som preget italiensk renessanse,  er det vel så meget nye kulturelle aksenter det dreier seg om, ikke så meget helt nye filosofiske byggverker. De virkelig nye filosofiske impulser skulle komme fra ikke-italienske tenkere.

Noe som desidert meldte seg i tidens nyvakte interesse for antikken og dens visdom og kunst, og trangen til å vende tilbake til de gamle kildene («ad fontes»), var at oldtidsfilosofen [[Aristoteles]] fikk en sterkere stilling. Ærefrykten for klassiske studier fremmet et [[Aristoteles|aristotelisk]] og [[Klaudios Ptolemaios|ptolemeisk]] syn på universet. Noen humanister vektla et syn på naturen der den ble sett på som en levende åndelig vesen som ikke ble styrt av lover eller matematikk, mens andre derimot slett ikke ville være med et slikt naturbegrep som kunne tendere mot [[panteisme]]. På samme tid mistet filosofien mye av sin styrke som hersker av [[logikk]], og således ble [[deduksjon]] sett på som underordnet [[intuisjon]] og emosjon. Skolastikkens insistering på de logisk konsistent oppbygde resonnementer og kategorier, kanskje klarest illustrert av dominikaneren [[Thomas av Aquino]]s ''Summa'', kom i ulage i og med systemer som framfor alt [[nominalismen]].   
[[Fil:Pico della mirandola.jpg|thumb|left|[[Pico della Mirandola]]. Av en ukjent kunstner, i [[Uffizi]] i [[Firenze]].]]
Var de nye filosofiske strømninger med eller mot kirken? Det avhenger av hvilke enkeltstrømninger det er tale om. At det i store stykker var et oppbrudd, er klart nok. Og ettersom kirken i den forutgående periode hadde vært så å si eneforvalter av all høyere vitenskap og tenkning, ved at universitetene var opprettet av kirken og forstod seg som medutforskere sammen med kirkeledere og embetsteologer av den naturlige og overnaturlige åpenbaring, var renessansens oppbrudd også tildels et oppbrudd mot dette. Men i og med at sentrale aktører, både blant tenkerne selv, og blant dem som fremmet og finansierte tidens humanisme, var paver og andre kirkeledere, er det vanskelig å tegne entydige kontraster. Tidene endret seg, og alle i tiden, innbefattet kirken, endret seg med den.

Petrarca hadde vært en eksponent for en ny tilnærming. Han oppmuntret studiet av de latinske klassikerne og fraktet med seg sin kopi av [[Homer]] i et håp om å finne noen som kunne lære ham å lese gresk. Et vesentlig steg i den humanistiske utdannelse, framlagt av lærde som [[Pico della Mirandola]], var å jakte på tapte eller glemte antikke manuskripter som var kjent kun fra omtale. Pico de Mirandola utviklet et eklektisk og esoterisk læresystem, som kanskje ikke hadde den helt store interne konsistens, som blant annet var preget av hans fascinasjon av [[kabbala|kabbalisme]]. Likevel frambrakte Pico de Mirandola meget som stimulerte og skulle bli av varig verdi.

Disse bestrebelsene var i stor grad støttet av rike italienske patrisiere, handelsprinser og despoter som brukte betydelige formuer på å bygge biblioteker. Å gjenoppdage fortiden hadde blitt en fornem mote og en lidenskapelig syssel for de øverste samfunnsklasser. ''Jeg går'', sa [[Cyriacus av Ancona]], ''jeg går for vekke de døde!''<ref>Jean Pierre Abel Remusat i ''Encyklopedia Britannica'', 1911</ref> Den fremste av biblioteksbyggerne var likevel en kirkens mann, renessansepaven og humanisten [[Nikolas V]], mannen bak [[Vatikanbiblioteket]].

Etterhvert som greske verker ble samlet, manuskripter funnet, biblioteker og museer dannet, kom trykkerienes tidsalder til syne. Antikkens verker ble oversatt fra gresk og latin til samtidens moderne europeiske språk og ble lest av en mottagelig publikum som kunne beherske, som Shakespeare, «med litt latin og mindre gresk»<ref>Sitatet er fra [[Ben Jonson]]s dikt, skrevet ved dødsfallet til hans mentor, [http://www.luminarium.org/sevenlit/jonson/benshake.htm ''To the Memory of My Beloved Master William Shakespeare''] (''Til minne om min avholdt mester William Shakespeare''): «And though thou hadst small Latin and less Greek».</ref>

=== Vitenskap ===
Den nye interesse for antikkens tenkere, kunst og litteratur økte stort i den tidlige italienske renessanse, og dette gikk på bekostning av andre  [[vitenskap]]er. Imidlertid oppstod det noe senere i renessansen en tankeretning som søkte å integrere all kunnskap i samlende, også den naturvitenskapelige. Denne retningen bidro til at den naturvitenskapelige forskning igjen skjøt fart.

Til tross for den til dels imponerende foreningen av kunst og vitenskap hos [[Leonardo da Vinci]] har historikere som [[George Sarton]] og [[Lynn Thorndike]] kritisert hvordan renessansen generelt tok grep om og utviklet vitenskapen, og de har argumentert at utviklingen isteden ble forsinket og bremset. Det var ikke før renessansen bevegde seg ut av Italia og nordover i Europa at vitenskapen ble gitt nytt liv av personligheter som [[Nikolaus Kopernikus]], [[Francis Bacon]], og [[René Descartes]].

=== Skulptur og maleri ===
{{utdypende|Tidlig renessansemaleri}}
Renessansemaleriets forløper var [[Giotto]] og hans elevers brudd med den [[Østromerriket|bysantinske]] stivheten og [[gotikk]]ens formalisme. Giottos [[naturalisme]], hans komplette tredimensjonale figurer som okkuperte et logisk rom, og hans [[Humanisme|humanistiske]] interesse i å uttrykke den individuelle personlighet, var bestanddeler som brakte interessen for naturen og ikke minst menneskekroppen i dens totale fysiske virkelighet tilbake til kunsten.<ref>Schaeffner, Claude (red.): ''Renässansens måleri'', bind I, Bokfrämjandet. Side 7, 12.</ref>

[[Fil:Accademia - La tempesta - Giorgione.jpg|left|thumb|300px|''Stormen'' (ca. 1508) av [[Giorgione]]. <br />Gallerie dell'Accademia, Venezia]]Det italienske renessansemaleriet begynte på nytt i Firenze og Toscana med [[freskomaleri]]ene til [[Masaccio]], deretter økte [[Piero della Francesca]] og [[Paolo Uccello]] [[Realisme (kunst)|realisme]]n i sine verker ved å benytte den nye, revolusjonære teknikken med [[perspektiv]] og således gi tredimensjonale representasjon i todimensjonale kunstverker mer enn kun realisme, men gjøre den autentisk og virkelighetstro. [[Piero della Francesca]] skrev avhandlinger om vitenskapelig perspektiv.

frambringelsen av troverdige rom tillot kunstnerne å fokusere på nøyaktige gjengivelser av den menneskelige kroppen og på naturalistiske landskap. Masaccios figurer hadde en plastisitet som til da var helt ukjent. Sammenlignet med flatheten og planheten i gotisk maleri var hans malerier revolusjonære. Tidligere var figurer blitt framstilt i [[silhuett]] og uten dybde. Mot slutten av [[1500-tallet]], spesielt i Nord-Italia, begynte kunstnerne å bruke nye teknikker i manipulere lys og mørke slik som tonekontrastene er åpenbare i mange av [[Tiziano Vecellio|Tizianos]] portretter og utviklingen av ''[[sfumato]]'' og ''[[chiaroscuro]]'' hos [[Leonardo da Vinci]] og [[Giorgione]].

Perioden så også de første verdslig, ikke-religiøse malerier. Disse [[mytologi]]ske emner var faktisk svært få, men ga opphav til en debatt om renessansens verdslighet hos forskere tidlig på [[1900-tallet]] som ved [[Jacob Burckhardt]]. [[Sandro Botticelli|Botticelli]] var en av de mange malere hvis verdslige verker har fortsatt gyldighet den dag i dag, men han var selv dypt religiøs og en tilhenger av den religiøse moralisten [[Girolamo Savonarola]], og Botticelli malte også utallige tradisjonelle religiøse malerier.

Innenfor skulptur var det [[Donatello]]s studier av klassisk skulptur som førte til hans utvikling av klassiske positurer, slikt som ''[[contrapposto]]''-posituren, og i emner som hans andre statue av David, den første frittstående nakenakt i [[bronse]] som ble skapt i Europa siden [[Romerriket|den romerske keisertiden]]. Donatellos framstillinger av [[Relieff|basreliffer]], ''[[stiacchiato]]'', en annen nyskapning som fikk stor utbredelse i renessansen, ved å variere dybden i relieffet for å illudere inntrykk av forgrunn, middels avstand og bakgrunn. Donatellos kunstneriske framganger hadde stor innflytelsesrik på alle som fulgte ham, og kanskje den største av dem alle var [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]] hvis David fra [[1500]] også var en mannlig nakenakt. Michelangelos Davidstudie er mer naturalistisk enn Donatellos og har en større emosjonell intensitet. Begge statuene står i ''contrapposto'' ved at de hviler vekten på den ene foten.

[[Fil:Leonardo da Vinci (1452-1519) - The Last Supper (1495-1498).jpg|thumb|350px|''Nattverden'' av Leonardo da Vinci]]Denne perioden, kjent som [[høyrenessansen]], representerte en kulminasjon av de siktemålene som ble satt fra den tidligere perioden, det vil si en nøyaktig representasjon av figurene i et rom gjengitt med pålitelig bevegelse og i en passende sømmelig stil. De mest berømte malere fra denne tiden er [[Leonardo da Vinci]], [[Raphael]], og [[Michelangelo Buonarroti]]. Deres bilder er blant de mest kjente kunstverker i verden. Leonardos ''[[Nattverden (Leonardo)|Nattverden]]'', Raphaels ''[[Skolen i Athen]]'', og Michelangelos tak- og veggmalerier i [[Det sixtinske kapell]] er de ypperste verker fra denne perioden.

Høyrenessansens maleri utviklet seg til [[manierismen]], spesielt i Firenze. Manieristkunstnere som bevisst gjorde opprør mot høyrenessansens prinsipper tenderte til å representere langstrakte figurer i ulogiske rom. Moderne forskning har anerkjent manieristkunstens evne til å befordre en sterk, ofte religiøs, stemning hvor høyrenessansens kunstnere ikke maktet gjøre det samme. Noen av de viktigste kunstnerne i denne perioden er [[Jacopo da Pontormo|Pontormo]], [[Agnolo Bronzino|Bronzino]], [[Rosso Fiorentino]], [[Parmigianino]] og Raphaels elev [[Giulio Romano]].

=== Arkitektur ===
Renessansen i [[arkitektur]] ble i Italia introdusert med et revolusjonært, men ufullstendig monument i [[Rimini]] av [[Leone Battista Alberti]], men [[arkitektoniske perioder|perioden]] ble utviklet i [[Firenze]]. Noen av de tidligste bygninger som viste renessansens karakteristiske trekk var [[Filippo Brunelleschi]]s ''[[Ospedale degli Innocenti]]'', «Hittebarnsherberge», (oppført 1421-1444)  som anses å være det første renessansebygget, så fulgte [[Basilica di San Lorenzo (Firenze)|San Lorenzos kirke]] og [[Cappella Pazzi|Pazzi-kapellet]]. Sistnevnte lille kapell, bygget mellom [[1430]] og [[1444]], hadde en bemerkelsesverdig trekk i fasaden hvor de to sidefeltene i ''[[portiko]]en'' er forent i en sentral bue.
[[Fil:Petersdom von Engelsburg gesehen.jpg|thumb|300px|left|[[Peterskirken]], fullført i 1590, ble tegnet av [[Michelangelo Buonarroti]], arkitekt, kunstmaler og poet.]]
Brunelleschi, den første store renessansearkitekt, gjorde omfattende studier av den klassiske antikken i Roma hvor han utledet dens grunnleggende [[geometri]], spesielt systemet med for arkitektonisk orden som med søyleordene. Gjenoppdagelsen av den klassiske antikken kan best illustreres ved [[Palazzo Rucellai]]. Her følger søylene overlagringen (italiensk ''superponere'') i klassisk orden med [[Dorisk søyleorden|doriske søyler]] i første etasje, [[Jonisk søyleorden|joniske søyler]] i andre etasje (''piano nobile'') og [[Korintisk søyleorden|korintiske søyler]] i den øverste etasjen. Valget av orden bestemte hvilken proporsjoner bygningen måtte stemme overens med.

[[Fil:CapellaPazzi.JPG|thumbnail|Cappella Pazzi]]Interiøret til ''Santo Spirito'' uttrykte en ny sans for lys, klarhet og rommelighet som er typisk for den tidlige, italienske renessanse. Dens arkitektur reflekterte humanismens filosofi, opplysthet og klarhet i motsetning til middelalderens mørkhet og åndelighet. Som ved Palazzo Rucellai var det de kostbare byhusene tilhørende rike adelsmenn og kjøpmenn som var oppdragsgivere og renessansens arkitektur i Italia forble et eksklusivt overklasseprodukt, anvendt bortimot utelukkende i de store byene og nesten kun for palasser og kirker.

Renessansen var framfor alt rasjonell og geometrisk. Idealet var en bygning hvor alle aksene, horisontale som vertikale, var [[symmetri]]ske. Kuppelen var et dominerende trekk på nesten alle renessansekirkene. Forbildet var [[Pantheon (Roma)|Pantheon]], men renessansens arkitekter foretrakk et dobbelt lag av murstein og hvor et karakteristisk trekk var ribbene, halvbuene av stein, som skilte de ulike seksjonene. Disse er særlig merkbare på Brunelleschis ''Duomo'', Domen i Firenze, eller [[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Santa Maria del Fiore]].
I [[Mantova]] eksilerte [[Leone Battista Alberti]] i den «nye antikke stilen», dog hans kulminasjon, [[Basilica di Sant'Andrea di Mantova|Sant'Andrea]], ble ikke begynt før i [[1472]], etter arkitektens død.

[[Høyrenessansen]], som er siste del av perioden, ble introdusert i Roma med [[Donato Bramante]]s kirke [[San Pietro in Montorio]] i [[1502]] og den opprinnelig planlagte [[Peterskirken]] ([[1506]]) som var det største arkitektoppdraget i tidsepoken, påvirket av nær alle større renessansekunstnere, inkludert [[Michelangelo]] og [[Giacomo della Porta]]. Begynnelsen på [[seinrenessanse]]n i [[1550]] ble markert av utviklingen av en ny søyleorden ved [[Andrea Palladio]]. Kolossale søyler som var to eller flere etasjer høye dekorerte fasadene.

=== Musikk ===
Det var en eksplosjon av musikalsk aktivitet i Italia på 1300-tallet som korresponderte i omfang og nyvinning med andre samtidige kunstarter. Selv [[musikkvitenskap]]en vanligvis grupperer musikken på ''[[Trecento]]'' (1300-tallet) med den tilsvarende fra slutten av middelalderen hadde den likevel egenskaper som var parallell med den tidlige renessansen: en økende vekt på verdslige kilder, stiler og former; en kulturell spredning som gikk fra kirkens institusjoner over til aristokratiet, og selv til folk flest i ulike samfunnsklasser; og en rask utvikling av nye teknikker. De vesentlige formene var ''[[Madrigal#Trecento-madrigalen|trecento-madrigal]]'', ''[[Kanon (musikk)|caccia]]'', og ''[[ballata]]''. Samlet ble de musikalske stilene fra epokene noen ganger karakterisert som «Italian ars nova».

[[Fil:Giovanni_Pierluigi_da_Palestrina.jpg|right|thumb|Giovanni Pierluigi da Palestrina.]]Fra tidlig på 1400-tallet til midten av 1500-tallet var sentrum for nyskapende kirkemusikk i [[Nederlandene]], og en rekke talentfulle komponister kom derfra til Italia. Mange av dem sang enten i pavens kor i Roma eller korene i de tallrike kapellene til aristokratiet i Roma, Firenze, Milano, [[Ferrara]] og andre steder; og de brakte med seg deres [[polyfoni]]ske stil med seg og påvirket mange innfødte, italienske komponister i løpet av sitt opphold.

Kirkemusikkens dominerende former i løpet av tidsepoken var [[messe (musikk)|messe]] og [[motett]] (flerstemmig kirkesang). Den mest berømte komponist av kirkemusikk på 1500-tallet i Italia var [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Palestrina]], den mest prominente medlem av Den romanske skole hvis stil var glatt og jevn, emosjonell og flerstemt, og som definerte lyden for 1500-tallet, i det minste i henhold til musikkteoretikere på [[1800-tallet|1800-]] og [[1900-tallet]]. Andre italienske komponister på slutten av 1500-tallet fokuserte på å komponere [[madrigal]]er, den mest populære verdslige musikkformen, og for i bortimot et hundre år ble tilsvarende verdslige stykker for flersang spredt over hele Europa. Viktige madrigalkomponister var [[Jacques Arcadelt]], i begynnelsen av tidsepoken, [[Cipriano de Rore]], på midten av århundret, og [[Luca Marenzio]], [[Philipp de Monte]], [[Carlo Gesualdo]], og [[Claudio Monteverdi]] mot slutten av tidsepoken.

Italia var også et sentrum for nyvinninger innenfor instrumentalmusikk. Ved begynnelsen av 1500-tallet ble tangentimprovisasjon høyt verdsatt, og tallrike komponister av ''virtuoso'' tangentmusikk framtrådte. Mange kjente instrumenter ble oppfunnet og perfeksjonert i seinrenessansens Italia, blant annet [[fiolin]]en, de tidligste utgavene kom i bruk på [[1550-tallet]].

Ved slutten av 1500-tallet var Italia det musikalske sentrum av Europa. Bortimot alt av innovasjon som definerte overgangen til [[Barokkmusikk|barokkepoken]] hadde sin opprinnelse i nordlige Italia i løpet av de siste tiårene av århundret. Fra Venezia med sine flerstemte produksjoner, den såkalte venetianske skole, og den assosiert instrumentalmusikken, forflyttet seg nordover og inn i [[Tyskland]]; i Firenze ble den florentinske ''Camerata'' utviklet til en sørgesang, en betydelig forløper til [[opera]] som i seg selv begynte rundt 1600, og den avantgardistiske, manieristiske stilen til Ferrara-skolen migrerte til [[Napoli]] og andre steder via musikken til [[Carlo Gesualdo]], kom til bli siste utgave av renessansens flerstemte vokalmusikk.