Redigerer Den danske gullalder (avsnitt)

=== Tidsskrifter ===
Blader som  ''[[Nyeste Skilderie af Kjøbenhavn]]'' (1808–1832) utgitt og redigert av [[Salomon Soldin]] var 
sammen med ''[[Berlingske Tidende]]'' og ''Adresseavisen'' noen av borgerskapets foretrukne aviser.<ref>Jørgensen, Harald: Tidsskriftpressen i Danmark indtil 1848</ref> Dessuten var det bladet ''[[Dagen (1803-1843)|Dagen]]'' (1803–1843) som var en svært konservativ og regjeringstro avis, som særlig tok kampen opp med tidens opposisjonsaviser. Andre utgivelser var ''[[Politivennen|Politievennen]]'', ''[[Den galende Hane]]'', ''[[Sandhedsfaklen]]'' og ''[[Mathias Winther#Raketten|Raketten]]'', som nesten alle dukket opp i [[1830-årene]] og bare hadde en kort levetid. Av samtiden ble de betegnet som «smusslitteratur» og «skandalepresse» og førte et språk og innhold, som ofte brakte utgiverne for pressedomstolen.
[[Fil:Titelblad af Corsaren 1842.jpg|thumb|Tittelblad av ''[[Corsaren]]'' 15. juli 1842.]]
Dessuten oppsto det i løpet av 1830-og [[1840-årene]] en reell opposisjonspresse. Særlig tre av disse var mye lest. Det mest folkelige og utbredte var ''[[Corsaren]]'' (1840–1855), utgitt av [[Meïr Aron Goldschmidt]]. 
Det var egentlig et [[Satire|satirisk]] vittighetsblad og yndlingsoffer ble Søren Kierkegaard, men det inneholdt dessuten en skarp politisk og kritisk brodd, som ofte gikk ut over regjeringen. Dernest kom ''[[Fædrelandet (avis)|Fædrelandet]]'' (1840–1882), som var de [[De Nationalliberale|nasjonalliberales]] tidsskrift med [[Ditlev Gothard Monrad]], [[Carl Ploug]] og [[Orla Lehmann]], som alle ble betydelige politikere etter innføringen av Grundloven i [[1849]]. Endelig var det ''[[Kjøbenhavnsposten]]'' (1827–1859), utgitt av [[Andreas Peter Liunge]] og [[Ove Thomsen]] som var et radikalt demokratisk og kosmopolitisk blad med sosialistiske tendenser.

Det var ikke enkelt å utgi opposisjonsblader i en tid hvor [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]]s strenge sensurlovgivning etter [[Trykkefrihetsforordningen av 1799]] trådte i kraft. Bladenes utgivere ble ofte idømt bøter, og mange numre ble beslaglagt. Et annet og mindre opposisjonsblad ''Almuevennens'' redaktør regnet på et tidspunkt ut beløpene som de tre største opposisjonsbladene var blitt idømt i bøter under [[Christian Frederik]], dvs. perioden 1839-1848.<ref name=StenderPetersen15>Stender-Petersen, side 15</ref> Resultatet var at ''Fædrelandet'' var blitt idømt langt det største beløp med i alt 6&nbsp;450 [[riksdaler]], dernest kom ''Kjøbenhavnsposten'' med 5&nbsp;100 riksdaler og til sist ''Corsaren'' med 4&nbsp;830 riksdaler. Bladene ble også satt under sensur, dvs. en politiassessor skulle gjennomlese og godkjenne artiklene innen de kom i bladet. ''Kjøbenhavnspostens'' redaktører begynte å utgi bladet med tomme spalter hvor de sensurte artiklene skulle ha stått som en slags synlig protest mot sensuren. Det var en skikk som bredde seg til de andre opposisjonsbladene, men den ble snart offisielt forbudt av regjeringen.

Utover dette ble det utgitt en lang rekke forskjellige tidsskrifter, som konsentrerte seg om forskjellige emner; som eksempler kan nevnes ''Figaro'' utgitt fra [[1839]] av [[Tivoli (København)|Tivoli]]s grunnlegger [[Georg Carstensen]], og som hadde undertittelen ''Journal for Literatur, Kunst og Musik'' og ''[[Danne-Virke]]'' ([[1816]]–[[1819]]), som var Grundtvigs blad og som agiterte for hans tanker om religion og [[almue]]liv.