Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Pietisme og kontroll med samfunnet ===
{{Utdypende artikkel|Pietisme}}
[[Frederik IV av Danmark og Norge|Frederik IV]] og hans hoff ble påvirket av den [[pietisme|pietistiske]] vekkelsesbevegelsen som bygget på den enkeltes inderlige fromhet og gudsfrykt samt indre- og ytre [[misjon]]. Derfor ble de første lutherske misjonærer sendt avsted til [[Trankebar]] og i 1714 ble [[Missionskollegiet]], som skulle ivareta [[Evangelium|evangeliets]] forkynnelse, opprettet. For å fremme den personlige troen interesserte pietistene seg blant annet for barneoppdragelse og opprettet [[rytterskole]]ne fra 1720 samt i [[1727]] [[Det Kongelige Vajsenhus|Vajsenhuset]] i [[København]] som hjem for foreldreløse barn.
[[Fil:Vajsenhuset paa Nytorv.jpg|mini|300px|[[Det Kongelige Vajsenhus|Vajsenhuset]] på [[Nytorv]] i [[København]]]]
Dessuten kom en kongelig ''helligdagsforordning'' i 1730 som foreskrev at ingen måtte utebli fra søndagsgudstjenesten. Dersom det allikevel skjedde, vanket det bøter. Ved gjentakelsestilfeller kunne synderen settes i halsjern eller [[gapestokk]] utenfor kirken til spott og spe for resten av menigheten.<ref>[[Bernt Oftestad]], [[Tarald Rasmussen]] og [[Jan Schumacher]], ''Norsk kirkehistorie'', Universitetsforlaget, Oslo, 2001. ISBN 82-00-21808-2 Side 161</ref> Lystighet og selskapelighet på helligdager ble forbudt under Frederik IV, men det var spesielt under etterfølgeren Christian VI at pietismen virkelig slo igjennom.

Under pietismens fremmarsj oppsto det en «åndelig borgerkrig» i København i 1735 og byens prekestoler gjenlød av krangling mellom [[Luthersk ortodoksi|prester preget av den lutherske ortodoksien]] og pietistene. De tradisjonelle prestene satte den ytre tro i høysetet mens pietistene ønsket statsreligionen endret og appellerte til den enkeltes inderlige kristentro. Dette gjorde at den eneveldige kongemakten kom opp i et dilemma. Den sympatiserte med pietistenes religiøse budskap og ønsket på samme tid at den autoritetstroen som den offisielle kirken sto som garantist for, skulle bevares. I 1706 hadde regjeringen forbudt de private religiøse forsamlingene som pietistene avholdt, men nå forbød den også de ortodoksiens angrep på pietismen. Det skjedde samtidig med at øvrigheten holdt øye med at pietismen i Danmark bare ble en fornyet statsreligion, som fortsatt hadde presten og kirken som autoriteter og at de mer radikale formene av pietismen ikke bredde seg.<ref>Hobson 2015, s. 62–63</ref>

Annerledes gikk det da regjeringen innførte [[konfirmasjon]]en for alle landets kristne innbyggere [[13. januar]] [[1736]]. Det ble forlangt at de skulle ha lest og lært sin [[katekisme]] før de bekreftet sin dåp. Dette kravet var både i pietismens og kongemaktens interesse, ettersom det først var etter konfirmasjonen at de unge fikk rett til å tre inn i de voksnes samfunn. Dermed ble innskjerpelsen av kristendommens grunnleggende bud en betingelse for at den enkelte kunne bli oppfattet som et medlem av samfunnet. Dessuten medvirket kravet om lesing av katekismen til utbredelsen av leseferdigheten.

Året etter fulgte enda en ensretting av den katekismeforklaringen barna skulle kunne; biskop [[Erik Pontoppidan]]s ''[[Sandhed til gudfrygtighed|Sandhed til Gudfrygtighed, udi en enfoldig Forklaring over M. Luthers liden Katekismus]]'' kom ut og det ble pålagt prestene at de utelukkende skulle bruke den og [[Luthers lille katekisme]] i konfirmasjonsundervisningen. Pontoppidans verk var i høy grad preget av pietismen – med dens vekt på den enkeltes tro – og statsmaktens ønske om at autoritetstroen ikke måtte forsømmes. Barna ble innøvet i de riktige samfunnsnormer ved å lære Pontoppidans spørsmål og svar utenat.

En stor hindring for utbredelsen av «den rette lære til den enkelte» var den store forskjell på om barn kom på skole og fikk lære å lese. Da leseferdigheten hos barn og unge ble undersøkt etter innføringen av konfirmasjonen, var resultatet alt annet enn tilfredsstillende. Derfor kom  den store ''forordning om skolerne på landet'' den [[23. januar]] [[1739]] som innførte [[undervisning]]splikt for alle barn. Dessverre fulgte ikke staten opp med penger og det ble beboerne på landsbygden som skulle betale. Ettersom det var krise i landbruket, strømmet det inn med protester fra godseierne på deres egne og bøndenes vegne. Det innebar at statsmakten den 29. april året etter måtte oppheve forordningen. I de neste 50 årene var det opp til den enkelte godseier om det skulle opprettes skoler på godset. Det ble opprettet over tusen skoler før [[landboreformene]] på slutten av århundret.

De sterkt pietistiske strømningene ble ytterligere holdt nede da statsmakten i [[1741]] forbød de religiøse forsamlingsmøtene som sognepresten ikke hadde tillatt eller kunne være til stede ved.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=170–171.}}</ref>