Redigerer Bulgarias historie (avsnitt)

== Fyrstedømmet Bulgaria ==
[[Image:Bulgaria-SanStefano -(1878)-byTodorBozhinov.png|thumb|300px|Bulgarias grenser i henhold til den preliminære avtalen i San Stefano, og ved den påfølgende avtalen i Berlin.]]
[[Freden i San Stefano]] den 3. mars 1878 fastsatte betingelsene for en uavhengig bulgarsk stat som geografisk skulle strekke seg over regionene [[Moesia]], Thrakia og Makedonia. Men i et forsøk på å bevare maktbalansen i Europa og av frykt for etableringen av en stor russisk satellittstat på Balkan var de vestlige europeiske stormaktene motstandere av fredsavtalen. De innkalte derfor til [[Berlinkonferansen]] samme år under overoppsyn av [[Otto von Bismarck]] fra [[Tyskland]] og [[Benjamin Disraeli]] fra [[Storbritannia]], som endte med at den første fredsavtalen ble annullert ved [[Traktaten i Berlin, 1878]].  Grensene for den foreslåtte bulgarske staten ble skjøvet betydelig tilbake, og den ble delt i to. Det [[Autonomi (politikk)|autonome]] fyrstedømme Bulgaria ble dannet mellom Donau og Balkanfjellene med hovedstad i den gamle bulgarske hovedstaden [[Veliko Tărnovo]], og det omfattet også Sofia. Denne staten skulle nominelt (i navnet) være underlagt osmansk overherredømme, men bli styrt av en fyrste valgt av en kongress av bulgarske adelige og godkjent av stormaktene. Vestmaktene insisterte på at fyrsten ikke kunne være russisk, og som et kompromiss ble [[Alexander av Bulgaria|Alexander av Battenberg]] valgt, en nevø av tsar [[Aleksander II av Russland]]. Samtidig ble en autonom osmansk provins under navnet [[Rumelia|Øst-Rumelia]] opprettet sør for Balkanfjellene. Bulgarerne i Makedonia og det østlige Thrakia ble overlatt under sultanens styre. En del bulgarske områder ble også gitt til Serbia og Romania. 

Etter dette ble det dannet en revolusjonær organisasjon i Øst-Rumelia kalt «VMORO» (som står for «Indre Makedonsk-Adrianopelske Revolusjonære Organisasjon»). Disse virket for sammenslutning med fyrstedømmet, og de klarte å gjennomføre foreningen mellom Bulgaria kongedømmet og Øst-Rumelia i 1885. Et opprør endte med at hovedstaden Plovdiv ble inntatt 18. september og generalguvernøren tvunget til å gå av. Fyrst Alexander kom raskt til Plovdiv og proklamerte foreningen mellom Bulgaria og Øst-Rumelia. 

Russland reagerte negativt fordi fyrsten hadde brytt sitt løfte om ikke å endre maktbalansen på Balkan, og alle russiske militære rådgivere ble trukket tilbake, slik at hæren ble stående uten høyere offiserer. Også Serbia ble bekymret over den ekspanderende nabostaten, og fyrst [[Milan II]] utnyttet Bulgarias militære svekkelse til å erklære krig 13. november. Bulgarias hær var konsentrert ved grensen i sør av frykt for osmansk reaksjon, og måtte i all hast forflytte set til grensen mot Serbia. I slaget ved Slivnitsa 17.-19. november vant bulgarerne en overlegen seir og drev serberne tilbake over grensen. De kunne ha rykket helt fram til [[Beograd]] om ikke [[Østerrike-Ungarn]] hadde intervenert og truet med angrep dersom de ikke trakk seg tilbake.  

Krigens utfall førte til at det forente Bulgaria ble anerkjent internasjonalt. Sultanen gikk med på en avtale som innebar at han hvert femte år skulle utnevne den bulgarske fyrsten til sin generalguvernør. Men seieren førte også til at bulgarerne kom til å overvurdere sin egen militære styrke. Fyrst Alexander ble imidlertid kritisert for ikke å ha oppnådd større innrømmelser fra sultanen, og han hadde mange politiske motstandere innenlands. Russland støttet opposisjonen, og i august 1886 gjennomførte en gruppe offiserer et kuppforsøk. Det ble slått ned av statsminister [[Stefan Stambolov]]. Men da fyrstens anmodning om russisk støtte ble avvist, besluttet han å abdisere. Den 7. september 1886 forlot fyrst Alexander Bulgaria for alltid.