Redigerer Borg (avsnitt)

=== Nyvinninger og vitenskapelig design ===
[[Fil:Castel del Monte BW 2016-10-14 12-26-11 r.jpg|thumb|right|[[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]]s [[Castel del Monte]] i Italia har ikke et borgtårn i det hele tatt: opphøyd stående på en strategisk høyde består den av en åttekantet struktur med åtte massive åttekantete tårn. {{Byline|Paolo da Reggio}}]]
[[Fil:Krak des chevaliers - artist rendering.jpg|thumb|right|[[Krak des Chevaliers]]: en konsentrisk borg bygget med både rektangulære og runde tårn..]] 
I løpet av [[korstog]]stiden fikk vestlige ingeniører og arkitekter muligheten til å studere de massive festningsverkene til [[Østromerriket]], foruten også befestningsverkene til de arabiske krigsherrene i [[Det hellige land]]. Bygningene de møtte på slutten av 900-tallet hadde nyskapninger som ikke var vanlige i Europa på denne tiden. De omfattet tårn i jevn avstand mellom hverandre som var bygd runde eller i kantete konstruksjon, og i [[geometri]]sk, vitenskapelig design. Innflytelsen av disse revolusjonerte kunsten å bygge borger og festninger i Europa som deretter gikk over til å følge disse prinsippene.

Ingeniørene forsto raskt at en andre forsvarslinje kunne bli bygd innenfor hovedmuren, ''enceinte'', det vil si mellom kledningsmuren og borgtårnet,<ref>Oman, ''Art of War: the Middle Ages'', s. c20.</ref> og disse murene skulle alle bli flankert av framskutte tårn. Det er bysantinske ingeniører som var inspirasjonen til at europeiske borger baserer seg på prinsippet om felles forsvar av alle deler av en festning.

Borgtårnet i vestlige Europa ble betraktet som selve festningen og den ytre muren som et tilbehør til forsvaret; i øst var hver hylster en festning i seg selv og borgtårnet var kun å betrakte som siste tilfluktssted for garnison, benyttet kun når alt annet var blitt erobret. Mange forskere har merket seg at på 1200-tallet var det en tendens mot forsterking av de ytre kledningsmurene og en reduksjon av viktigheten til borgtårnet både militær sammenheng og som boligkvarter.

I [[Rikard I av England]]s festning [[Château-Gaillard]] i [[Les Andelys]] var den innerste avdelingen beskyttet av et omfattende system av sterke forsvarsverker som inkluderte en sterk ''tête-de-pont'' som beskyttet broen over Seine.<ref>Se Clark, i. 384, og Oman, s. 533</ref> Borgen sto på en høyde og besto av tre atskilte ''enceinte'' eller avdelinger foruten borgtårnet. Sistnevnte var kun et sterkt tårn som dannet en del av den innerste avdelingen.

Keiser [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]]s [[Castel del Monte]] i [[Puglia]] i Italia hadde ikke et borgtårn i det hele tatt. Festningen ble bygget på en høyde med [[Oktogon|oktagonal]] (åttekantet) struktur med åtte polygonal (mangekantet) hjørnetårn. Runde tårn, framfor firkantet tårn, ble etterhvert vanlige. De fremste eksemplene av disse som borgtårn finnes ved [[Conisbrough Castle]] i England og tilsvarende i Frankrike. Beleiringsartilleri på 1200-tallet var primitivt, men det ble innsett at mot underminering og rambukker var hjørner i borgenes murer mer sårbare enn en enhetlig buet flate.

En annen utvikling var forlengelsen av prinsippet av suksessive forsvarslinjer i form som er kalt «konsentrisk» borg hvor hver avdeling ble plassert helt innenfor en annen som omsluttet den. Dette var inspirert av [[Konstantinopels murer]], og således ble borger bygd på et flatt område for første gang mer overveldende enn festninger plassert på høyder og berg, ettersom disse kunne ha punkter som ikke ble like godt befestet på grunn av mangel av plass.

I disse tilfellene ble angrep og erobring av den indre avdeling ved hjelp av overraskelse, ved stormstiger, eller stundom ved ordinær beleiring, også erobringen av hele borgen. Tilpassingen av det konsentriske systemet forebygget enhver slik ulykke, og selv om [[beleiringsmaskiner]] også ble forbedret i løpet av 1200- og 1300-tallet, beholdt forsvaret av sterke konsentriske borger, eller naturlig utilgjengelige borger, sin betydning i løpet av [[senmiddelalderen]].

Konstruksjonen av borger i denne perioden var ofte knyttet til nødvendigheten av å etablere en sterk sentralmakt mot lokal fragmentering, eller i nylig erobret landområder: eksempler er de store byggeprogrammene til [[Edvard I av England]] i Wales, [[Filip II August av Frankrike]], [[Jakob II av Aragón]], [[Ezzelino III da Romano]] i Italia, og [[Huset Scaliger]] i Nord-Italia, [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike]] og [[Karl av Anjou]] i sørlige Italia (som ofte gjenbrukte og ombygde tidligere [[Normannisk arkitektur|normanniske]] eller selv [[Bysantinsk arkitektur|bysantinske]] strukturer), [[Denis av Portugal]] (Dionisio), og særlig ridderne av [[Den tyske orden]] i deres erobring av hedensk land i Preussen og Polen.

I Tyskland ble det satt opp mektige steinstrukturer i [[Hessen]], [[Thüringen]], [[Alsace]] og [[Sachsen]], bestilt av den mektige lokale adelen. Strukturer i nordlige Tyskland var vanligvis enklere og tok ofte fordel av elver og vann.