Redigerer Bokseropprøret (avsnitt)

===Beijing===
I Beijing var til å begynne med flere områder i boksernes søkelys. Det gjaldt primært områder der det oppholdt seg mange kristne; slik ble tre av de fire katolske kirker i byen brent ned, og de kristne man kom over der massakrert. Den fjerde og største av kirkene, [[Beitang-kirken i Beijing|Beitang-kirken]], ble beleiret og beskutt i to måneder inntil japanske styrker kom til unnsetning.

====Legasjonsområdet i Beijing====
[[Fil:Western Legations Peking 1900 Clowes Vol VII.jpeg|thumb|Kart over legasjonsområdet i Beijing som det var i 1900, med angivelse av stillinger under beleiringen under Bokseropprøret.]]
[[Fil:GesandtschaftsstrassePeking.jpg|thumb|Gate i Legasjonsområdet kort før opprøret]]
Et hovedfokus var også legasjonsområdet, det vil si der de utenlandske legasjoner med sine diplomater holdt til, rett sørøst for [[Den forbudte by]]. Dette var et relativt kompakt område, selv om det innimellom diplomatenes legasjoner også var kinesiske forretninger og noen kinesiske fyrstelige anlegg, – særlig dominerende var prins Sus palass med omliggende park. Legasjonsområdet var delt av «Jadeelven», som i virkeligheten var kloakkavløpskanalen fra Den forbudte by. Vest for denne kanalen var [[Storbritannia]]s legasjonsområde – det største av dem alle – og [[Nederland]]s, [[Russland]]s og [[USA]]s. Øst for kanalen var legasjonene til [[Spania]], [[Japan]], [[Tyskland]], [[Frankrike]] og [[Italia]]. Noe lenger østover lå legasjonene til [[Østerrike-Ungarn]] og [[Belgia]] – de ble evakuert under beleiringen som fulgte, og forsvaret ble konsentrert om området rundt Jadeelven, med britenes legasjon på vestsiden og prins Sus palassanlegg østenfor i sentrum. Matvaresituasjonen var på ingen måte prekær, for de velutstyrte vestlige forretningene Imbeck's og Kierulff's lå midt inne i legasjonsområdet. Det ærverdige ''Grand Hôtel de Pékin'' lå også i dette området. I nord, grensende til nordmuren av til den britiske legasjon, var det berømte [[Hanlin-akademiet]].

Etter drapet på den tyske sendemann [[Klemens von Ketteler|baron Klemens von Ketteler]] [[20. juni]] [[1900]] i Beijing ble det nærmest erklært krig mot utlendingene i byen. Drapet av von Ketteler var etter alt å dømme et anslag direkte mot ham personlig, ettersom han noen uker tidligere hadde skutt en kineser kledd som bokser og tatt hans sønn til fange – og så skutt ham.

Til tross for at beleiringen av dette området var av en helt annen og mildere karakter enn nesten alt annet som foregikk under bokseropprøret – en stor del av de kinesiske styrker som omringet diplomatene hadde ordre om å skyte for å bomme, og de laget masse bråk med kinaputter og annet fyrverkeri for å føre mer blodtørstige militante bak lyset – er det denne delen av bokseropprøret som ble mest kjent i utenverdenen, både da og i ettertid. Den var på ingen måte ublodig, for særlig etter en flere dagers våpenhvile noen uker etter at beleiringen begynte (en pause da det også kom til kinesiske selgere med ferske grønnsaker og andre forsyninger) ble skytingen mer velrettet. Det er blitt hevdet at skytingen ble bedre etter at en sinnsforvirret norsk misjonær, [[Ole Næstegaard]],<ref>Diana Preston: ''The Boxer Rebellion: The Dramatic Story of China's War on Foreigners That Shook the World in the Summer of 1900'', New York: Walker and Co., 2000; Stirling Seagrave: ''Dragon Lady: The Life and Legend of the Last Empress of China, New York, 2002, s. 8.</ref>  hadde brutt ut fra beleiringen, og var blitt avhørt av kineserne. Han skal ha fortalt at soldatene siktet for høyt, og så etter sin løslatelse vendt  tilbake til de beleirede. Skyteferdighetene ble deretter etter sigende bedre.

Selv om forsyningssituasjonen for de vestlige var meget tilfredsstillende, var de ikke særlig innstilt på å dele med de kristne kinesere som hadde søkt tilflukt i prins Sus palass og haver. Prinsen selv og hans husholdning hadde kommet seg i sikkerhet. Mange av dem var katolikker som med nød og neppe hadde unnsluppet nedslaktning da bokserne angrep og brente [[Nantangkirken i Beijing|Nantangkirken]] noen kvartaler lenger vest. Flere av deres trosfeller var blitt brent inne i kirken, andre ble massakrert utenfor. De og kristne flyktninger fra andre bydeler fikk utlevert så lite at de etter hvert begynte å livnære seg av barken på trærne i prins Sus park.

====Den katolske domkirken i Beijing====
[[Fil:Der Peitang.jpg|thumb|right|150px|Beitangkirken i Beijing før bokseropprøret]]
[[Beitangkirken i Beijing]], som var den katolske katedralen i byen, og det kvartalet den lå inne i, ble også beleiret, beskutt med kanoner og gjentatte ganger forsøkt inntatt. Beleiringen varte fra 3. juni til 16. august.

Her var nøden vesentlig større enn i Legasjonskvarteret, idet det ikke på noe tidspunkt var noen våpenhviler eller noen tilførsler av matvarer. Om lag 3.200 kinesiske katolikker hadde søkt tilflukt bak murene, i tillegg til 33 prester og nonner under ledelse av biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier]] og hans påtenkte etterfølger biskop [[Stanislas-François Jarlin]], og en liten forsvarsstyrke på 43 fransker og italienske soldater. De beleirede led store tap. Rundt 400 døde enten av angrepene eller av sykdom og sult. Matrasjonene – som var skåret ned til et absolutt minimum – ville ha tatt slutt bare få dager etter at japanske unnsetningsstyrker klarte å trenge frem til området og løfte beleiringen.<ref>[http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm Alphonse Favier: ''Siège de la mission catholique du Pé-tang'', Annales CM: Tome LXVI (66) – 1901, pp. 55 à 124] {{Wayback|url=http://www.famvin.org/fr/missions/FAVIER/FAVIER_siegePetang.htm |date=20081205015826 }} Nettutgave av biskop Faviers dagbok om beleiringen av Beitangkirken (fransk). Nettsted besøkt 28. februar 2008.</ref>

<!-- ===Rundt Tianjin=== -->