Redigerer Bloomsbury-gruppen (avsnitt)

=== Første verdenskrig ===
[[Fil:Lady Ottoline Morrell.jpg|thumb|upright|Lady Ottoline Morrell, 1903, Bloomsbury-kretsens litterære vertinne.]]
[[Fil:Roger Fry with his wife Helen.jpg|thumb|upright|Roger Fry med sin hustru Helen, ca 1897. Fry giftet seg med Helen Coombe, også kunstmaler, i 1897. Helen ble mentalt syk og ble innlagt i 1910, men Fry forble hengiven til henne, og skrev kjærlige brev hele livet.]]
Utviklingen til den gamle Bloomsbury-kretsen var uunngåelig preget av, som omtrent all annen modernistisk kultur, av [[den første verdenskrig]]: «Den lille verden i Bloomsbury ble senere sagt en del av dens utkant ble ugjenkallelig spredt,» skjønt faktisk overlevde gruppens vennskap «brytningstiden og krigens sammenbrudd, på mange måter ble det faktisk styrket av den.»<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 63</ref> De fleste, men ikke alle av dem, var protesterte bevisste mot krigen som militærnekter (av samvittighetsgrunner), noe som gjorde kretsen ytterligere kontroversiell. Politisk lente gruppen seg mot [[liberalisme]] og [[sosialisme]].<ref>Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): ''The Bloomsbury Group'', s. 112, 393</ref>

Selv om krigen spredte den gamle Bloomsbury, fortsatte enkeltmedlemmene å utvikle sine karriere. [[E.M. Forster]] fortsatte å skrive vellykte romaner. Han ble nominert til [[Nobelprisen i litteratur]] en rekke ganger,<ref>[http://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=3128 «Edward M Forster»], ''Nomination Database''. Nobel Media. Arkivert fra [https://web.archive.org/web/20150402155616/http://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=3128 originalen] den2. april 2015.</ref> men hans roman ''Maurice'', som han skrev i tiden 1913–1914, utga han aldri grunnet dens homoseksuelle tema, og den ble først utgitt i 1971 etter Fosters død. I 1915 utga Virginia Woolf sin første roman, ''The Voyage Out''. I 1917 grunnla ekteparet Woolf Hogarth Press, en trykkerimaskin og et lite forlag. Her utga de [[T.S. Eliot]], [[Katherine Mansfield]], og mange andre, inkludert Virginia selv, sammen med engelske oversettelser av [[Sigmund Freud]]. I 1918 utga [[Lytton Strachey]] sin kulturkritikk av viktorianismen i form av fire ironiske biografier over viktorianske helteskikkelser ([[Henry Edward Manning|kardinal Manning]], [[Florence Nightingale]], [[Thomas Arnold]] og [[Charles George Gordon|general Gordon]]) i ''Eminent Victorians'' («Framstående viktorianere»). Boken ble en sensasjon, gjorde ham kjent og den fikk strålende omtaler, om enn av ulike årsaker. Stracheys hensikt var å rive ned mytestrukturen som var blitt konstruert i viktoriansk tid, og klarte det ved humor som tidligere hadde vært fraværende i den biografiske sjangre.<ref name="LiteratureNetwork"/> Han kledde de viktorianske gallionsfigurene nakne med utsøkt [[ironi]]; eksempelvis framstår Nightingale som egoistisk og upraktisk, og Gordon som utilregnelig i sin livsfjerne fromhet.<ref name="Beyer_172"/> [[Bertrand Russell]] skrev et brev fra [[Brixton Prison]] (hvor han satt fengslet for pasifisme) den 21. mai 1918 hvor han omtalte boken som briljant for dens ironi: «Jeg lo ofte høyt i min celle mens jeg leste boken. Fengselsvakten kom til min celle for å minne meg om at fengselet var et sted for straff.»<ref>Russell, Bertrand (2002): [https://books.google.no/books?id=97PesXqhNdAC&pg=PA148&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Selected Letters of Bertrand Russell: The Public Years, 1914-1970''], Psychology Press, s. 148</ref>

Året etter kom [[John Maynard Keynes|J.M. Keynes]]’ innflytelsesrike angrep på fredsavtalen med Tyskland og [[Versaillestraktaten]] i form av ''The Economic Consequences of the Peace'' («Fredens økonomiske konsekvenser»). Den ble en bestselger på begge sider av [[Atlanterhavet]] etter at den kom ut i [[USA]] i 1920, og den etablerte ham umiddelbart som en framstående internasjonal økonom, særskilt på venstresiden.<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 124</ref> Bokens suksess bedret Keynes’ omdømme i Bloomsbury-gruppen, som hadde vært anstrengt etter hans arbeid i finansdepartementet under krigen.