Redigerer Bełżec (utryddelsesleir) (avsnitt)

== Overlevende == 
Svært få mennesker overlevde Belzec, noe som forklarer at så lite er kjent om den. I februar 1942 unnslapp en navnløs syttenåring som var blitt sendt dit med en transport fra Lubycza Krolewska som bygningsarbeider. Under de første transportene i mars 1942 unnslapp [[Mina Astman]] og [[Malka Talenfeld]]. De to jødiske kvinnene gjemte seg i en grøft, snek seg ut under piggtråden da natten kom, og tok seg hjem til [[Zolkiew]] der de fortalte hva de hadde sett.

Chaim Hirszman er allerede nevnt.{{uklart}}

Rudolf Reder var en av de få jøder som overlevde og kunne senere berette om forholdene i leiren og gasskamrenes virkemåte. Han kom 17. august 1942 sammen med 5000 andre fra Lemberg ([[Lvov]]). Reder meldte seg frivillig som kranoperatør og arbeidet senere som murer da kjøkkenet ble omarbeidet - han hadde i denne jobben større bevegelsesfrihet enn andre.<ref>Schelvis, J. (2014). ''Sobibor: A history of a Nazi death camp.'' Bloomsbury Publishing.</ref> Reder var født i 1881 og var [[såpe]]fabrikant<ref name=":0" /> som kom med en transport fra Lvov med sin kone 17. august 1942. Hun ble sendt i gasskammeret; selv klarte Reder å flykte i november 1942 mens han var Lvov for å hente metallplater.<ref name="Rubenstein, R. L. 2003"/><ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.belzec.eu/en/news/rudolf_reder___s_testimony_about_the_mechanisms_of_crime/1258|tittel=Rudolf Reder’s testimony about the mechanisms of crime - Bełżec|besøksdato=2021-12-18|verk=www.belzec.eu}}</ref> Vakten sovnet i bilen, og Reder snek seg ned på fortauet, der han ble stående litt og lot som han rettet på metallplatene. Legionow-gaten var full av folk, det var mørkt, og han dro luen ned i pannen og snek seg vekk, dit vertinnen hans bodde; hun holdt ham i skjul til krigen var over.<ref group="c">[http://www.holocaustresearchproject.net/revolt/belzecresistance.html Resistance and Escape from Belzec] {{Wayback|url=http://www.holocaustresearchproject.net/revolt/belzecresistance.html |date=20080501192844 }} (Motstand og rømning fra Belzec)</ref> Bryant skriver at gjemte seg hos en kvinne han kjente fra før (de ble senere gift). Kvinnen bodde i et bygg delvis brukt av Gestapo (Reder bodde der til Lvov ble frigjort av sovjetiske styrker i 1944) og hun arbeidet som vaskehjelp i Gestapos kontorer. Hun passet en hund tilhørende Gestapo og ga noe av hundematen til Reder.<ref name="Bryant2014" /> Han utgav i 1946 boken ''Belzec'' i Polen. Han emigrerte til Israel og deretter til [[Canada]] der han døde 96 år gammel.<ref name=":0" /> Han forklarte seg for påtalemakten i München i 1960 og fortalte at det vanligvis kom tre togtransporter daglig med rundt 50 vogner. Reder fortalte at det var seks gasskamre hver med plass til 750 personer. De fleste jødene ble drept i gasskammer samme dag de kom til leiren. Reder fortalte at han arbeidet med å frakte likene til massegravene og betjente også en slags gravemaskin som klargjorde massegravene. Rundt 500 jøder arbeidet med å flytte likene fra gasskammeret til massegraven.<ref name="Bryant2014">Bryant, M. (2014). ''Eyewitness to Genocide: The Operation Reinhard Death Camp Trials, 1955-1966.'' Univ. of Tennessee Press.</ref> Under rettssaken kom han til Tyskland for å vitne; han var da 84 år gammel. Han hadde vært med å slepe døde til massegravene: «''Bakken var sandete. Et lik ble dradd av to mann. Vi slo lærremmer rundt vristen på de døde. Ofte satte likets hode seg fast i sanden. Barnekropper bar vi to om gangen av, en over hver skulder – dette fikk vi ordre om.''»

11. april 1942 den 13 år gamle [[Lejb Wolsztejn]] og familien hans deportert fra [[Zamosc]].<ref group="c">[http://www.holocaustresearchproject.org/ghettos/zamosc.html Zamosc-gettoen]</ref> Gutten klarte å ta seg tilbake, og fortalte det jødiske råd hvordan den 44 km lange togreisen hadde vart hele natten: Ved ankomst søndag morgen ble kvinner og menn atskilt og stilt opp i fire rekker. En SS-offiser fortalte dem at de skulle sendes videre østover og trengte et bad først. Derfor skulle de først kle av seg og gi fra seg verdigjenstander. I stedet hadde gutten gjemt seg i latrinen. Herfra så han dørene til en brakke åpne seg mot en rampe, og 50-60 unge jøder og noen SS-menn dro vekk nakne lik. Senere krøp han opp. En lokal bonde viste ham veien hjem til Zamosc.

I juni 1942 kom en ung tannlege, [[Bachner]], til Belzec med en transport fra [[Kraków]]. Ved ankomst så han sitt snitt til å gjemme seg under en haug med klær som ventet på sortering, og snek seg så til latrinen. Opp til nesen i avføring og fluer stod han der i to døgn før det lyktes ham å krype under piggtrådgjerdet ut av leiren. To uker senere var han tilbake i Krakóws ghetto, hvor han fortalte det jødiske råd hva han hadde sett.<ref group="a">[http://www.jewishgen.org/Yizkor/schindler/sch012.html «All roads lead to Bełżec»] («Alle veier fører til Bełżec»</ref> Bachner overlevde neppe krigen, for en av anklagene mot kommandanten i [[Płaszów konsentrasjonsleir]], [[Amon Göth]], var at han skjøt ned familien Bachner.

Tenåringen [[Helen Goldman]] kom med en transport fra Jawarów i august. Hun brøt seg ut og overlevde; intervjuet i ''The Express'' 3. april 2000. Fra samme by kom Jadzia Beer med en transport i september; hun klarte også å bryte seg ut, men skjørtet hennes hang fast i togvinduet, og hun ble skutt. [[Janett Margolies]] bodde i [[Tarnopol]]s ghetto fra 1941 til hun ble deportert 31. august 1942. Hun forstod at en «aksjon» var på gang, og gjemte seg i naboens kjeller, men ble jagd ut av tyskere og jødisk politi. De tok fra fangene ringer, ur og penger med beskjed om at fangene ikke trengte det lenger. Stygt forslått ble Margolies ført til en mølle i Baron Hirsch-gaten. Tusen jøder var presset sammen her og fikk beskjed om å sette seg ned, noe det ikke var plass til; men tyskerne slo dem da i hodet med geværkolbene, slik at folk lot seg falle oppå hverandre. Vokterne avløste hyppig hverandre på grunn av den dårlige luften; folk satt på lik, i to døgn uten vann og mat.

Jødisk politi reddet ut kjente og slepte inn andre, slik at antallet fanger stemte. I grupper på ti og ti ble fangene omsider ført til toget, ledet av SS-mannen [[Hermann Müller]] (dømt til livsvarig fengsel i Stuttgart i [[1966]]). Fangene prøvde å gå raskt for å slippe å bli slått; på fortauet stod kristne{{Partisk utsagn}} <!-- vet man at de alle var kristne? Bør omskrives, ordinære tyskere-->og så på, likegyldige eller smilende. Menn og kvinner ble atskilt; en politimann rådet Margolies til å holde seg i samme vogn som de andre unge kvinnene. Den ene smuglet inn en fil, og de klarte å få åpnet et vindu høyt oppe på veggen. Så svingte de ut beina, hang etter en hånd, og slapp. Mange ble drept i fallet; noen av motgående tog eller skudd fra vaktene. Margolies hang fast i piggtråden da det ble hennes tur, og slo seg hardt. Hun reddet seg unna et motgående tog ved å rulle seg ned i en grøft, og stanset blødningene med frosset gress<ref group="b" name="RBT" />.

Samme høst brøt en gruppe jøder ned veggen i vognen de var innesperret i, og hoppet av toget mens det kjørte mellom husene i landsbyen Belzec. SS og tysk politi fra [[Tomaszow Lubelski]] organiserte straks en jakt på dem, og mange ble drept foran øynene på lokalbefolkningen. Det er i dag uvisst om noen overlevde denne masseflukten. I oktober 1942 ble [[rabbi]] [[Israel Spira]] deportert fra leiren i Janowska. Konen ble drept, mens Spira selv ble plukket ut til å sortere klær. Noen dager senere var han med toget som brakte klær fra de myrdede til Janowska; han snek seg vekk fra sitt følge og blandet seg med andre jøder.

[[Mila Szternzys]] ble deportert fra [[Zolkiewa]] 18. oktober 1942. Det var en kald høstdag med regn, og fem timer å gå til fots til oppsamlingsstedet foran kinoen i Izbica. Tyskere og ukrainere kommanderte gruppen fra Zolkiewa til en togvogn; deretter ombestemte de seg, og sendte folk hit og dit i timevis, mens de skjøt på dem. Utpå kvelden ble Mila, hennes foreldre, hennes søster Ruchla på 14 og broren Abram på 7, presset inn i en vogn. De hadde verken mat eller vann, og klorinen som var helt på gulvet, sved i øynene. Mennene klarte å rive vekk risten i vinduet. Etter [[Zawada]] stasjon sprang Mila ut. Hun forstuet begge bein i fallet, og en vakt skjøt henne i låret. Hun greide ikke å gå, men [[Marcin Szewc]], en polakk som kom forbi med hest og kjerre, tok henne med hjem og stelte skadene hennes. Hun forklarte at hun var polsk og hadde flyktet da hun ble sendt på tvangsarbeid til Tyskland, men Szewc forstod at hun var jødisk og hjalp henne i dekning i en landsby nær Zolkiewa. I 2004 bodde hun i [[Brasil]]<ref group="b" name="RBT" />.

[[Ruta Wermuth]] ble deportert fra Kolomea med sine foreldre; hun forklarer at folk begynte å skrike da de merket stanken av klorin fra vognene. Da vognen var stappfull, kløv en full ukranier inn, svingte pisken og skjøt rundt seg slik at folk presset seg enda hardere sammen, og han fikk inn enda flere. Wermuth stod mot veggen og var tidvis bevisstløs. Foreldrene dannet et skjold foran henne; en gang da hun kom til bevissthet, oppdaget hun at alle var nakne. På en eller annen måte hadde disse fullt påkledde, sammenstuvede menneskene i desperasjon klart å få av seg klærne i heten. Så våknet hun igjen av frisk luft. Moren hvisket at noen hadde lagd et hull i veggen, at det var natt og de nå kjørte gjennom en skog, og at de måtte prøve å hoppe ut. Wermuth ble skjøvet ut og holdt under armhulene; så ble hun sluppet. Hun overlevde krigen; men først 20. juni 1994 fikk hun vite at også broren Salek var i live, da han ringte henne fra [[England]]. 5 dager senere møttes de på [[Heathrow]] {{trenger referanse}}.

En annen som unnslapp Belzec, var [[Bracha Ritterbrand]], den 4 år gamle datteren til [[Sara Ritterbrand]], som ble smuglet ut av leiren i en brødkurv av sin morbror. Han lot som han var «arisk», men ble senere skutt foran øynene på sin søster. Hun overlevde imidlertid krigen og ble siden forent med sin datter. [[Julia Pepiak]] som bodde på stedet, tok seg av Bracha så lenge krigen varte; Bracha emigrerte senere til [[Israel]] og fikk sin egen familie. Sara hadde kommet fra Lvov med sin datter i 1941 og var en av de 30 jødinnene som arbeidet i leirens vaskeri; hun var den siste som forlot Belzec. Hun var for syk til å vitne i Belzec-saken slik Reder gjorde, men sendte en skriftlig redegjørelse.<ref group="a">[http://www.jewishgen.org/Yizkor/belzec/bel001.html Introduction By Robin O'Neil]</ref>