Redigerer Barolo (avsnitt)

==Tilvirkningsprosessen==
Frem til ca. 1850 ble det laget mest søte rødviner av Nebbiolodruen. Disse gikk under navnet Barol. Men en revolusjon startet da Marchesa Guilia Vittorina Falletti di Barolo hentet inn [[ønologi|ønologen]] Louis Oudart fra Reims i [[Champagne-Ardenne|Champagne]]. Oudart plukket druene senere, økte uttrekkningsfasen ([[maserasjon]]), og lot gjæringen gå helt ut. Dette resulterte i tørre, kraftigere viner som trengte lang lagring i store kastanjetrefat for å komme til sin rett.

Resultatet ble ikke alltid som forventet, men tradisjonene er sterke i Barolo, og vinene ble i stor grad produsert på denne måten helt frem til [[1980-tallet]].

Moderne vinifikasjonsmetoder introduserte fruktighet til Baroloen. Modernistene plukker druene tidligere, og med moderne utstyr kan man nå fastslå nøyaktig når druen er på sitt beste. Gjæringen foregår for det meste i ståltanker med en kontrollerbar temperatur, og maserasjonen gjennomføres i løpet av noen dager, fremfor uker og måneder.

===Lagring===
I ung alder kan [[tannin]] eller [[garvestoffer]] oppleves som grove og veldig markante i munnhulen. Viner med nebbiolo vil vanligvis ha behov for mange års lagring før det høye tanninnivået er redusert til et behagelig nivå. Den utvikler lagringsaromaer av [[trøfler]], [[lær]], [[sjokolade]] og [[tobakk]].<ref name="Vinskolen" />

Selv om modernistene lager viner for en tidligere konsum enn tradisjonalistene, er Barolo en kompleks vin med harde [[tannin]]er, noe som gjør vinen ekstremt lagringsdyktig. Særlig viner fra tradisjonalistene bør lagres lenge før de kan nytes. En stor vin fra toppåret [[1997]] vil normalt være konsumferdig etter 5 år, men bør da luftes et par timer før den drikkes. Den vil ikke nå sin store høyde før etter 10 år og er på topp etter 15 til 20 år. De neste 10 årene er vinen definitivt på nedtur, og kun ekstremt gode viner kan drikkes etter passerte 30 år.

Det finnes selvsagt eksempler på Baroloer som kan lagres mye lengre enn dette.