Redigerer Badeanstalt (avsnitt)

=== Bad på 1800- og 1900-tallet ===
[[Fil:Széchenyi Gyógyfürdő thermal spa in Budapest 008.JPG|thumb|Et termisk spa i [[Budapest]], Ungarn.]]
[[Fil:Turkish spa Sina (Hammam).jpg|thumb|right|Tyrkisk spa Sina (''hamam'') i [[Trenčianske Teplice]], Slovakia.]]
[[Fil:Franzensbad.jpg|thumb|right|Spa i Franzensbad (Františkovy Lázně).]]
[[Fil:CarolusThermen01.JPG|thumb|Kunstig vannfall ved kurstedet Carolus Thermen, Aachen, Tyskland.]]
På [[1800-tallet]] ble bading en mer akseptert praksis da legestanden innså en del av fordelene ved renhet og renhold. En [[kolera]]epidemi i [[Liverpool]] i England i [[1842]] førte til en renessanse for hygiene og sanitære forhold, lettet av en overlappende bevegelse for [[Hydroterapi|hydropati]] (vannkur) og hygiene. Det førte til bestemmelsen av rekke lover kollektivt kjent som «The Baths and Wash-houses Acts 1846 to 1896».<ref>Metcalfe, Richard (1877): [http://www.archive.org/details/sanitassanitatu00metcgoog ''Sanitus Sanitum et omnia Sanitus'']. Bind 1. London: The Co-operative Printing Co (Internet Archive)</ref><ref>[http://www.parliament.uk/about/living-heritage/transformingsociety/towncountry/towns/tyne-and-wear-case-study/about-the-group/baths-and-washhouses/baths-and-washhouses-act/ «Baths and Washhouses Act»], ''Parliament.uk''</ref> Resultatet var økte fasiliteter for å bade og vaske klær, og flere mennesker deltok i disse aktivitetene.

I [[1842]] fikk et hus i [[Cincinnati]] i [[Ohio]] det første innendørs badekar i [[USA]]. Å bade var imidlertid ennå ikke en universal skikk. Kun et år senere, i [[1843]], var bading mellom 1. november og 15. mars forbudt i [[Philadelphia]] i [[Pennsylvania]] av helseårsaker, og i [[1845]] var bading forbudt i [[Boston]] i [[Massachusetts]], så sant det ikke var beordret av en lege. Imidlertid endret denne situasjonen seg, og ved [[1867]] hadde de fleste velstående hus i Philadelphia badekar og innendørs sanitæranlegg. I England ble dusjer med varmt vann installert i militære brakker og i skolene på 1880-tallet. Tabuet mot bading forsvant med framgangen i medisinsk vitenskap, legestanden over hele verden fremmet fordelene med bading og hygiene. I tillegg kom den viktorianske smaken for det eksotiske bidro til å søke ut de helsebringende effektene av var termisk vann.<ref name="Paige1987"/>

I de fleste tilfeller skjedde den formelle utformingen av den arkitektoniske utviklingene av spaene i Europa i løpet av 1700- og 1800-tallet. Arkitekturen i engelske Bath, utviklet langs [[Georgiansk arkitektur|georgianske]] og [[Nyklassisistisk arkitektur|nyklassisistisk]] linjer, fulgte generelt [[Palladiansk arkitektur|palladianske]] strukturer. Den viktigste arkitektoniske form som oppsto var «halvmånen» — et delvis elliptisk gateplan som er benyttet i mange områder i England. Spa-arkitekturen i [[Karlovy Vary|Karlsbad]], [[Mariánské Lázně|Marienbad]] (dagens [[Mariánské Lázně]]), [[Františkovy Lázně|Franzensbad)]] (dagens [[Františkovy Lázně ]]) og [[Baden-Baden]] var hovedsakelig nyklassisistisk, men litteraturen synes å indikere at store badehus ikke ble bygget før godt inn i [[1800-tallet]]. Vektleggingen på å drikke vann framfor å bade i det førte til utviklingen av adskilte strukturer kjent som ''trinkhallen'' («drikkehall») og hvor de som tok kuren tilbrakte timer med å drikke vann fra vannkildene.<ref name="Paige1987"/>

Ved midten av 1800-tallet hadde situasjonen endret seg dramatisk. Besøkende til europeiske spa begynte å vektlegge bading i tillegg til å drikke vann. Foruten fontener, paviljonger, og «drikkehaller», ble badehus i skala av de antikke romerske bad gjenoppvekket. Fotografier av et slikt spakompleks som ble tatt på [[1930-tallet]] viser detaljer av den tidligere arkitekturen. Det viser stort bruk av mosaikkgulv, marmorvegger, klassiske statuer, bueåpninger, kuppelformet tak, delte hvelv, triangulære [[Fronton|gavler]], [[Korintisk søyleorden|korintiske søyler]], og alle andre staffasjer fra nyklassisistisk arkitektur. Bygningene var gjerne delt ved funksjon — som med «drikkehallen», badehuset, ''inhalatorium'' (inhalering av damp), og ''conversationhaus'' («samtalehuset») som var senteret for sosiale sammenkomster. Baden-Baden hadde golf- og tennisbaner, «fortrinnlige veier for biler, og kjøre langs gammeldags veier hvor ville dådyr er like vanlige som kyr er hos oss, og bortimot like fryktløse.»<ref name="Paige1987"/>

Ved begynnelsen av 1800-tallet besto kurstedene i Europa av tallrike akkumulerte tradisjoner. Baderutinene omfattet nedsenkning i varmt vann, drikke vann, puste damp, og slappe av i nedkjølingsrom. I tillegg beordret legene at pasientene ble dusjet med varmt eller kaldt vann og gitt en særskilt diett for fremme helbredelse. Forfattere begynte å skrive reisehåndbøker til kursteder og spa i Europa hvor de forklarte de medisinske fordelene og sosiale bekvemmelighetene for hvert sted. Rike europeere og amerikanere reiste til disse stedene for deres kulturelle aktiviteter og bad. Disse spaene tilbød lignende kurer mens de forsøkte å opprettholde egne særpreg. Ved Karlsbad sto gjestene opp ved 6-tiden for å drikke vann mens et lite orkester spilte. Deretter kom en lett frokost, bad og siden lunsj. Legene ved kurstedet begrenset hva de enkelte gjestene/pasientene kunne spise for de enkelte måltider. Om ettermiddagen kunne gjestene gå på utflukter eller være tilstede ved en konsert. Nattlige teaterframføringer fulgte kveldsmaten. Dagen endte rundt klokken 21 med at gjestene vendt tilbake til sine rom for å sove til neste morgen. Denne kuren kunne holde på så lenge som en måneds tid før gjestene reiste hjem og kom tilbake året etter. Andre europeiske spa fulgte lignende opplegg.<ref name="Paige1987"/>

På begynnelsen av [[1900-tallet]] kombinerte europeiske spa en streng diett med mosjon og en komplett badeprosedyre for å oppnå helseeffekt for den enkelte pasient. Et eksempel på denne endringen var pasienter ved Baden-Baden, som hadde spesialisert seg på behandling av [[leddgikt]], ved at de ble dirigert til å se en lege før de kunne ta bad. Straks det hadde skjedd fortsatte pasientene til hovedbadehuset hvor de betalte for sine bad og oppbevarte sine verdisaker før de ble dirigert til et avkledningsrom. Badehuset tilbød håndklær og badesko. Prosedyrene begynte med en varm dusj, deretter et rom for sirkulerende varmluft på 140 grader for 20 minutter, deretter ytterligere 10 minutter i et rom på 150 grader, før et dampbad på 154 grader, før man dusjet og fikk såpemassasje. Etter massasjen svømte pasienten i et basseng som var oppvarmet til kroppstemperatur. Etter svømmeturen hvilte pasienten i 15 til 20 minutter i et rom med et varmt og grunt boblebasseng («Sprudel»). Bassenget inneholdt et lag med sand hvor naturlig kullsyrebehandlet vann boblet opp. Dette ble fulgt opp av en rekke med gradvis kjøligere dusjer og basseng. Etter dette ble pasienten skrubbet med varme håndklær og deretter tullet inn i laken og dekket med tepper for å hvile i 20 minutter. Det avsluttet badedelen av behandlingen. Resten av behandlingen besto av obligatorisk diett, mosjon og et program for å drikke vann.<ref name="Paige1987"/>

Europeiske spa hadde ulike andre aktiviteter for gjestene etter badet, blant annet [[gambling]], hesteveddeløp, fiske, jakt, [[tennis]], dans, golf og ri på hest. Utflukter og teateraktiviteter var andre drivkrefter for å folk til å reise på spa. En del myndigheter anerkjente de medisinske fordelene ved spaterapi og betalte tidvis en del av pasientenes utgifter. I slutten av 1900-tallet har elegansen og luksusen fra tidligere århundrer minsket, men folk reiser fortsatt til naturlige varme kilder for avslapning, massasje og helsegrunner. Mange luksushoteller har spa på hotellet som en del av tilbudet til gjestene. I Tyskland er tradisjonen med at deler eller hele av utgiftene dekker av offentlige eller privat helseforsikring. Vanligvis vil en lege forordne noe få ukers opphold ved et spa eller kursted, sjelden færre enn to uker, men vanligvis fire til seks uker. Her vil pasienten bli behandlet med kildevann og naturterapi. I tillegg til behandlingen og oppholdet er måltidene foruten også underholdningen betalt av forsikringen.<ref>Kurlovene for Nordrhein-Westfalen er definert som følgende: «Eine Kur dient durch wiederholte Anwendung vorwiegend natürlicher Heilmittel nach einem ärztlichen Plan der Gesunderhaltung oder Genesung des Menschen; in der Regel ist sie mit einem Ortswechsel verbunden.» (Gesetz über Kurorte im Lande Nordrhein-Westfalen (''Kurortegesetz - KOG''), aufgehoben durch Art. I des Gesetzes vom 11. Dezember 2007; GV. NRW. 2008 s. 8, in Kraft getreten am 8. Januar 2008.)</ref>