Redigerer Auschwitz (avsnitt)

== Sonderkommandoen ==
[[Shlomo Venezia]] var 20 år gammel da han ankom Auschwitz 11. april 1944 med en transport fra [[Saloniki]]. Jødedeportasjonene fra [[Hellas]] var de eneste som [[Reichsbahn]] (= tyske [[jernbane]]r) tapte penger på, siden Reichsbahn bare godtok betaling i [[Reichsmark]], mens greske [[drakme]]r ikke lot seg veksle i annen valuta den gang.<ref>{{Kilde www|url=http://www.jewishgen.org/Yizkor/schindler/sch012.html|tittel='Schindler' Stepping-stone to Life - Chapter 9|besøksdato=2018-08-13|forfattere=|dato=|verk=www.jewishgen.org|forlag=|sitat=}}</ref> Hans mor og to yngre søstre ble straks ført til gassing. Selv ble han satt i arbeid i en ''Sonderkommando'' (= spesialkommando) av jøder som skulle føre sine trosfeller til gasskammeret og etterpå dra likene derfra til krematoriet i etasjen over. Sommeren 1944 var det reist en barrikade av trestammer for å skjule krematoriene II og III, som var forsynt med en 20 meter høy [[skorstein]] og omgitt av et elektrisk [[piggtråd]]gjerde. Underetasjen inneholdt et 50 meter langt avkledningsrom med nummererte knagger til å henge klærne fra seg på, og et gasskammer på 30 x 7 meter, beregnet på mer enn {{formatnum:1500}} personer. De eneste åpningene var den pansrede døren med en liten glassglugge med gitter, og fire luker i taket som Zyklon B ble kastet ned gjennom.<ref>Shlomo Venezia: ''Sonderkommando'' (s. 215), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37563-5</ref>

Venezia forteller i sine memoarer at gassdøden var grusom: «Vi fant dem klamret til hverandre, alle hadde desperat forsøkt å få litt luft(...)selv om det innebar at de måtte klatre over hverandre helt til den siste døde.» Det letteste var å dra likene etter seg med en spaserstokk rundt nakken på dem. Med så mange gamle sendt i døden, var det ingen mangel på stokker. Tyskeren som overvåket gassingen, hadde moro av å få de dødsdømte til å lide enda mer. Mens han ventet på SS-offiseren som skulle kaste Zyklon B ned på gruppen, moret han seg med å slå av og på lyset for å skremme folk enda mer: «Når han slukket lyset, kunne man høre en særegen lyd fra gasskammeret, som om folk var i ferd med å kveles av angst – de forstod at de skulle dø. Så tente han lyset igjen, og man kunne høre liksom et sukk av lettelse, som om de trodde at operasjonen var avblåst.»

Lokket over åpningen ned til gasskammeret var av [[sement]] og svært tungt, og to arbeidsjøder måtte løfte det, så tyskeren kunne kaste Zyklon B ned. Deretter ble lokket lagt på igjen. En gang gikk to arbeidsdager tapt fordi den ene skorsteinen fra krematoriet tettet seg. En ung polsk jøde, surret i sekkestrie for ikke å brenne seg på de glovarme mursteinene, åpnet skorsteinssokkelen og fjernet mursteinene som var blanke av fett fra mennesker, slik at det ble avtrekk igjen. På grunn av forsinkelsen begynte 300 ukremerte lik å gå i oppløsning i sommervarmen. De ble ikke harde, som folk som dør en naturlig død, men huden smuldret og klebet seg til arbeidsjødenes hender: «Det var grufullt.» Sonderkommandoen sov på loftet, rett over likbrenningsrommet. Det var skråtak, men man kunne stå oppreist. Alle hadde sin egen seng, i motsetning til de andre fangene, som måtte sove fem og fem i skitne køyer. De to rekkene med senger var atskilt av en lang reol, hvor nesten 200 urner med nummerskilt stod side om side. I urnene lå aske etter kristne som hadde dødd i leiren. Deres pårørende kunne hente urnen for en pris av 200 Mark, men Venezia forteller at asken var en blanding av aske fra flere, og at urnene trolig ikke engang inneholdt aske fra den personen som nummeret viste til.<ref>Shlomo Venezia: ''Sonderkommando'' (s. 123)</ref> Han overlevde sonderkommandoens opprør og dødsmarsjen til [[Mauthausen]] og derfra videre til [[Ebensee]] i [[Østerrike]], der Wehrmacht voktet fangene inntil [[Amerikaner (USA)|amerikansk]]e styrker satte dem fri.

En annen overlevende fra sonderkommandoen var [[kunstmaler]]en [[David Olère]], født 19. januar 1902 i Warszawa, fransk borger fra 1937 og deportert fra oppsamlingsleiren [[Drancy]] 2. mars 1943. Også han overlevde dødsmarsjen og ble befridd av amerikanerne i Ebensee 6. mai 1945. Til sin død 2. august 1985 i [[Paris]]-regionen bar han vitnesbyrd om sitt opphold i Auschwitz gjennom tegninger fra hverdagen i krematorienes helvete.<ref>{{Kilde www|url=http://fcit.usf.edu/HOLOCAUST/resource/gallery/Olere.htm|tittel=David Olère|besøksdato=2018-08-13|forfattere=|dato=|verk=Florida Center for Instructional Technology, College of Education, University of South Florida|forlag=|sitat=}}</ref>

'''Straffemetoder'''

De hadde i hovedsak 3 straffemetoder som var for enkle regelbrudd. Da ble man satt 4 personer inn på et rom med 90x90cm i grunnflate og 1.90 høy. Da måtte de stå der i 5 netter for så å jobbe igjen om dagen.

Den andre straffemetoden var å bli satt 20 stykker inn på et mindre rom og ble satt der helt til de gikk tom for oksygen og døde da av kvelning.

Den siste kjente straffemetoden var at fangene ble hengt opp i stolper som var 2.20m høye. De ble hengt opp etter håndleddene og hang der til de var knekt. De ble da regnet som handikappede og ble sendt i gasskammeret.