Redigerer Alf Prøysen (avsnitt)

=== Tema og budskap ===
Prøysens forfatterskap har blitt oppfattet og brukt på forskjellige måter. Noen skriver at «Prøysen er kjent for å være en koselig, lun og snill forfatter.»<ref>Heidi Marie Olsen. «Snille onger, moralsyn og moralformidling i noen stubber av Alf Prøysen». I: ''Graset er grønt for æille''. 2002</ref> Andre skriver: «Spørsmålet er om Prøysen er idylliker og nostalgiker, eller om det også er et opprør i Prøysens diktning, et opprør mot den lagdelte samfunnsordenen på bygdene i tidligere tider, og et opprør mot all undertrykkelse av de som er små også svake og annerledes.»<ref name="KIAPIO" /> Magne Lindholm og Jørn Simen Øverli åpnet en debatt om dette i en serie radioprogram i NRK våren 1992; «deres budskap er at Prøysen under den sjarmerende og humoristiske overflaten aktualiserer allmennmenneskelige og eksistensielle grunnproblemer, og at det finnes mye tvil, disharmoni og uro under den smilende overflaten».<ref name="KIAPIO" /> Denne diskusjonen hadde pågått tidligere også: Alf Cranner sa noe av det samme i et intervju med Jan Erik Vold i 1975, og Ove Røsbak sa noe lignende i 1988.<ref name="KIAPIO" /><ref name="JEVAC" />

I de tidlige tekstene, som i novellesamlinga ''Dørstokken heme'', viser han fram klasseforskjellene på flatbygdene. Det handler ofte om klasseforskjellene mellom storbønder og [[husmann|husmenn]]; enda oftere handler det om hvordan husmanns- og tjenestefolk passer på at ingen av dem får prøve å gjøre seg bedre enn de andre. Det er en streng [[janteloven|jantelov]] som møter dem som prøver å bryte med innarbeidede mønster. I visa «Griskokktrøsta» formuleres denne innarbeidede janteloven slik: «''For vi skal villig glømme du er grishusknøl, men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!''». Mange av stubbene er triste; de handler om folk som mislykkes med det de prøver på, eller som misunner og baksnakker hverandre.

Hans eneste roman, ''[[Trost i taklampa]]'', handler om ulike former for undertrykkelse. Her gikk Prøysen imot de fleste som skrev om bygda på denne tida, og framstilte flukten fra landsbygda som et frigjøringsprosjekt. Det ironiseres over bygderomantikere og maktpersoner som prøver å framstille utflytterne som svikere, mens hovedpersonen Gunvor Smikkstugun er en tvetydig helt; enten frigjører eller opptatt av å skryte av seg selv.