Redigerer Aleksander den store (avsnitt)

== Erobringen av Perserriket ==
=== Anatolia ===
[[File:MacedonEmpire.jpg|thumb|450px|Kart over Aleksanders rike og hans ruter.]]
Aleksanders hær krysset [[Dardanellene|Hellespont]]<nowiki/>en i 334 f.Kr. med rundt  48 100 soldater, 6 100 kavalerister, og en flåte på 120 skip med et mannskap på rundt 38 000 menn. De var rekruttert fra Makedonia og en rekke greske byer, leiesoldater og soldater fra Trakia, [[Paionia]], og [[Illyria]] som var underkastet ham.<ref name="Roisman_192"/> [[Arrianos]], som benyttet [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]] som kilde, skrev at Aleksander krysset sundet med mer enn 5 000 hester og 30 000 menn til fots; [[Diodorus Siculus]] benytter omtrent samme antall, men noe ulikt, 5 100 hester og 32 000 menn til fots. Diodorus refererer også til en framskutt hær som  allerede var i Anatolia,  [[Polyainos]] skriver i sitt verk ''Om strategier''<ref>Polyainos: ''Om strategier'', 5.44.4</ref>  at antallet var 10 000 menn, noe som antagelig  var et meget rundt anslagl. Aleksander markerte sin hensikt om å erobre hele Perserriket ved å plante et spyd ned i asiatisk jord og slå fast at han aksepterte Asia som en gave fra gudene.<ref name="Roisman_192"/> Det viste også hans iver etter å vinne seier gjennom krig, i motsetningen til hans far som foretrakk diplomati der det var mulig.<ref name="Roisman_192"/>

Etter en innledende seier mot persiske styrker i [[Slaget om Granikos|slaget ved Granikos]], kunne han den ''24. Daisios'', ( i henhold til den gamle makedonske kalender, hvilket vil si 8. april 334 f.Kr.),<ref>Grzybeck, Ε. (1990): ''Du calendrier macédonien au calendrier ptolémaïque'', Basel, s. 63</ref> akseptere overgivelsen av den persiske provinshovedstaden og skattkammeret i [[Sardis]]. Han fortsatte deretter langs kysten av [[Jonia]], og bevilget selvstyre og [[demokrati]] til byene. Erobringen av [[Milet]]os, holdt av persiske styrker, krevde en omfattende beleiring, samtidig som den persiske flåten truet nær ved. Lengre sør, ved [[Halikarnassos]] i [[Karia]], gjennomførte Aleksander sin første beleiring i stor skala og tvang til sist sin motstandere, leiesoldaten [[Memnon fra Rhodos|Memnon]] fra [[Rhodos]] og Orontobates, den persiske satrapen av Karia, til å flykte sjøveien.<ref>Arrianos, I, 20–23</ref> Aleksander overlot regjeringen av Karia til et medlem av huset Hekatomnos, [[Ada av Karia|Ada]], som formelt adopterte Aleksander som sin sønn.<ref name="arrianosi-23">Arrianos, I, 23</ref>

Fra Halikarnassos fortsatte Aleksander inn i fjellene i Lykia og [[Pamfylia]]s sletter, og sikret seg kontroll over alle kystbyene for å hindre den persiske flåten baser. Fra Pamfylia og videre var det ingen betydelige havner, og Aleksander fortsatte i innlandet. Ved Termessos ved fjellet Solymos stormet han ikke byen,<ref>Arrianos, I, 27–28</ref> og ved den gamle [[Frygia|frygiske]] hovedstaden [[Gordion]] hevdet legenden om ham, i henhold til hans propagandist [[Arrianos]], at han løste den uløselige [[Den gordiske knute|«gordisk knute»]], noe som kunne bare bli gjort, ble det sagt, av den framtidige «konge av Asia».<ref>Arrianos, I, 3</ref> I henhold til legenden hevdet Aleksander at det ikke hadde noe å si hvordan knuten ble løst, og hogde den over med sitt sverd.<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 351</ref>

=== Levanten og Syria ===
{{hovedartikkel|Slaget ved Issos}}
[[Fil:Battle of Issus mosaic - Museo Archeologico Nazionale - Naples.jpg|right|thumb|250px| Dareios III framstilt (i midten) i kamp mot Aleksander i en gresk avbildning; enten slaget ved Issos eller Gaugamela]]
[[Fil:Batalla de Gaugamela (M.A.N. Inv.1980-60-1) 02.jpg|thumb|250px|right| Dareios' flukt etter slaget ved Gaugamela, elfenbeinsrelieff fra 1700-tallet.]]
Våren 333 f.Kr. krysset Aleksander [[Taurusfjellene]] og kom ned i [[Kilikia]]. Etter en lang pause grunnet sykdom kunne han fortsette marsjen mot Syria. Der ble han utmanøvrert av [[Dareios III av Persia]]s betydelig større hær, og han marsjerte tilbake til Kilikia. I november møttes de greske og persiske hærene i [[slaget ved Issos]]  i det  sørlige Anatolia. Aleksander stilte med  40 850 menn mot en betydelig større persisk hær på 50 000 til 100 000 menn. Aleksander hadde valgtut  stedet, der han ventet på perserne. Han håpet å møte Dareios' i et trangt pass mens perserne bevegde seg nordover, men Dareios valgte i stedet å marsjere rundt fjellene og komme inn bak Aleksanders posisjon. Aleksander ble da tvunget til å angripe direkte mot perserne. Han ledet selv kavaleriet på høyre flanke,  det thessalianske kavaleriet sto til venstre med falanksen i midten, ledet av [[Parmenion]]. Dareios posisjonerte seg i midten hos sine beste infanterister. Det persiske kavaleriet angrep først Parmenion. Aleksander ledet et angrep til fots og skar en åpning gjennom den persiske linjen. Deretter steg han opp på sin hest og ledet sitt kavaleri  direkte mot Dareios,  som flyktet fra slagmarken. Dette fikk hans hær til å bryte sammen. Dareios flyktet fra sin hustru, to døtre, sin mor [[Sisygambis]], og sin store skattekiste.<ref>Arrianos, I, 11–12</ref> Han tilbød deretter en fredsavtale hvor han overga de landområder han allerede hadde tapt og løsepenger på 10 000 talenter for sin familie.

{{sitat|Da kong Dareios sendte ham [Aleksander] et brev hvor han ba ham akseptere 10 000 talenter for å få utlevert fangene, han overga alt land vest for elven Eufrat,tilbød en av døtrene i ekteskap og vennskap og allianse, viste Aleksander betingelsene til sine følgesvenner. «Om jeg var Aleksander,» sa Parmenion, «ville jeg akseptere disse betingelser.» «Og det ville jeg,» svarte Aleksander, «om jeg var Parmenion.»|Plutark, ''Livet til Aleksander'', 29,4<ref>Sitert etter Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World'', Penguin, s. 229</ref>}}

Aleksander ga Dareios det svar at ettersom han nå var konge av Asia var det ham alene som avgjorde fordeling av territorier.

Aleksander tok så  Syria og det meste av  Levanteni besittelse.<ref name="arrianosi-23"/> I det påfølgende året, 332 f.Kr., kom han til  havnebyen [[Tyr]], som nektet å overgi seg. Etter en 10 måneder lang beleiring ble byen erobret.<ref>Gunther, John (2007): ''Alexander the Great'', s. 84</ref> Aleksander massakrerte alle mennene i militær alder og solgte kvinnene og barna som [[slave]]r.<ref>Sabin, P; van Wees, H; Whitby, M (2007): ''The Cambridge History of Greek and Roman Warfare'', s. 396</ref>

=== Egypt ===
[[Fil:Name of Alexander the Great in Hieroglyphs circa 330 BCE.jpg|thumb|Aleksanders navn i egyptiske [[hieroglyf]]er (skrevet fra høyre mot venstre), ca. 330 f.Kr., Egypt. [[Louvre]].]]
Etter at Aleksander ødela [[Tyr]], overga  alle byene på veien til Egypt seg. En senere tradisjon har nedtegnet hans innmarsj i [[Jerusalem]]. I henhold til den [[Jøder|jødiske]] historikeren [[Josefus]] <ref name="Josefus">Josefus: ''Ioudaike archaiologia'' (Jødisk forhistorie), XI, 337 viii, 5</ref> ble Aleksander vist profetien i ''[[Daniels bok]]'', formodentlig kapittel 8, som beskriver en mektig gresk konge som ville erobre Det persiske rike.<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/nettbibelen?query=yboVuICisHm678kjoru+/5XWY26WgLfsmZFPRnt7uFjIx2ohElHXxqq7M2WvcLSC ''Daniels bok 8'']</ref> Han sparte Jerusalem og marsjerte videre sørover og inn i [[Oldtidens Egypt|Egypt]].<ref name="Josefus"/> Imidlertid møtte han motstand ved [[Gaza]]. [[Festning]]en var tungt befestet og bygd på en høyde, noe som krevde en ny beleiring. «Hans ingeniører pekte ut for ham at på grunn av høyden ville det være umulig... Det ansporet Aleksander enda mer til å forsøke.»<ref>Arrianos, II, 26</ref> Etter tre mislykkede angrep ble festningen erobret, men ikke før Aleksander selv fikk et alvorlig sår i skulderen. Som i Tyr ble alle voksne menn henrettet mens kvinner og barn ble solgt til slaveri.<ref>Arrianos, II, 26–27</ref>

Aleksander fortsatte videre inn i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] i andre halvdel av 332 f.Kr. Han ble tatt imot som en frigjører.<ref>Ring et al. (1994): ''International Dictionary of Historic Places'', s. 49, 320</ref> Han ble utpekt som en sønn av guden [[Amun]] ved orakelet i [[Siwa]]oasen vest i [[Den libyske ørken]]en.<ref>Bosworth, A.B. (1988): ''Conquest and Empire'', s. 71–74</ref> Siden ble ''Zevs-Ammon'' referert til som hans sanne far, og etter hans død ble mynter preget med hans avbildning og med et bukkehorn som et symbol på hans fruktbarhet.<ref>Dahmen, Karsten (2007): ''The Legend of Alexander the Great'', s. 10–11</ref> I løpet av hans tid i Egypt grunnla han en by som han kalte opp etter seg selv, [[Alexandria]], og den kom til å bli en blomstrende hovedstad i [[det ptolemeiske kongedømme]] etter hans død.<ref>Arrianos, III, 1</ref>

=== Assyria og Babylonia ===
* ''Se hovedartikkel, [[Slaget ved Gaugamela]]''

Etter å ha forlatt Egypt i 331 f.Kr. marsjerte Aleksander østover og inn i [[Mesopotamia]]. Ved [[Slaget ved Gaugamela|Gaugamela]], i nærheten av dagens by [[Arbil]] i [[irak]]iske [[Kurdistan]] møtte han Dareios' hær. Denne gangen hadde den persiske kongen forberedt seg godt, men det hjalp ikke. Selv om Aleksander var langt underlegen i antall klarte han likevel å vinne en avgjørende seier grunnet sin overlegne taktikk og sin hærs dyktighet. Parmenion erobret det persiske bagasjetoget mens Aleksander og hans livvakter forfulgte den flyktende Dareios. Det var et katastrofalt nederlag for perserne og et av Aleksanders største seire. Dareios greide å unnslippe med en mindre styrke. Han håpet å samle en ny hær i [[Baktria]], men hans autoritet var betydelig svekket.<ref>Prevas, John (2004): ''Envy of the Gods: Alexander the Great's Ill-Fated Journey across Asia''. Da Capo Press, s. 69.</ref>

=== Persia ===
[[Fil:2persian gate wall.JPG|thumb|Den persiske port; veien ble bygget på 1990-tallet.]]
Fra Babylon dro Aleksander til [[Susa]], [[akamenide-dynastiet]]s hovedstad, og tok dets skattekammer i besittelse.<ref name="arrianos_iii_16">Arrianos, III, 16</ref> Han sendte det meste av hæren til den persiske seremonielle hovedstaden [[Persepolis]] via [[Den persiske kongeveien|kongeveien]]. Aleksander tok sammen med utvalgte tropper på rundt 14 000  en mer direkte rute til byen. Han stormet passet til den persiske port (i dagens [[Zagrosfjellene]]) som hadde blitt blokkert av en persisk hær ledet av satrapen Ariobarzanes,  som forsøkte seg med den siste motstanden mot grekerne. Det persiske motstanden holdt Aleksander tilbake  i flere uker og førte til mange falne før Aleksander overlistet motstanden. Ariobarzanes ble antagelig drept i kampene. Aleksander marsjerte deretter så raskt han kunne til Persepolis der skattekammeret ble plyndret.<ref>Arrianos, III, 18</ref>

Da han ankom Persepolis tillot Aleksander sine tropper å plyndre og herje byen i flere dager.<ref>Foreman, Laura (2004): ''Alexander the conqueror'', s. 152</ref> Han oppholdt seg i Persepolis i fem måneder.<ref name="Morkot_121">Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas'', s. 121</ref> I løpet av dette oppholdet brøt det ut en brann i den østlige delen av palasset til [[Xerxes I av Persia|Xerxes]] og spredte seg til resten av byen. Mulige årsaker kan være et uhell i fylla, eller en bevisst hevn for brenningen av [[Akropolis (Athen)|Akropolis]] i [[Athen]] under Xerxes' [[Perserkrigene|andre krig]].<ref>Hammond, N.G.L. (1983): ''Sources for Alexander the Great'', s. 72–73</ref> Plutark gjenfortalte en anekdote hvor Aleksander stoppet opp foran en veltet statue av Xerxes, og tiltalte den:

{{sitat|Skal jeg gå forbi og la deg ligger her på grunn av de krigene du førte mot Hellas, eller skal jeg reise deg opp igjen for din storhet og dine øvrige dyder?|Plutark<ref>O'Brien, John Maxwell (1994): ''Alexander the Great: The Invisible Enemy: A Biography''. Psychology Press. ISBN 978-0-415-10617-7, s. 104.</ref>}}

=== Rikets fall og Østen ===
[[Fil:AlexanderCoin.jpg|thumb|Sølvmynt av Aleksander som bærer løvehodet til [[Herakles]], [[British Museum]].]]
Aleksander jaget deretter Dareios, først til [[Media (region)|Media]], og deretter til Partia.<ref>Arrianos, III, 19–20.</ref> Den persiske kongen kontrollerte ikke lenger sin egen skjebne, og ble tatt til fange av [[Bessos]], hans slektning og satrap i [[Baktria]].<ref>Arrianos, III, 21.</ref> Da Aleksander nærmet seg fikk Bessos sine menn til å stikke ned Dareios, ga ham et dødelig sår og etterlot ham på en håndkjerre. Bessos erklærte seg selv som Dareios' etterfølger under navnet Artaxerxes V før han trakk seg tilbake til Sentral-Asia for derfra å føre geriljakrig mot Aleksander.<ref>Arrianos, III, 21, 25.</ref> Da Aleksander fant Dareios' døende eller død tok han perserkongens signetring og ga ham en verdig begravelse ved siden av hans slektninger.<ref>Arrianos, III, 22.</ref> Aleksander hevdet at den døende Dareios hadde navngitt ham selv som etterfølger,<ref>Gergel, Tania, red. (2004): ''The Brief Life and Towering Exploits of History's Greatest Conqueror'', s. 81</ref> og enten denne påstanden er ren [[propaganda]] eller ikke, regnes [[akamenide-dynastiet]] som avsluttet med Dareios' død.<ref>[http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander10.html «The end of Persia»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander10.html |date=20160316211044 }}. ''Livius''.</ref>

Aleksander betraktet Bessos som en simpel tronraner og satte avsted for å nedkjempe ham. Denne militære kampanjen, opprinnelig ment kun for å eliminere Bessos, ble en storstilt tur gjennom hele Sentral-Asia. Underveis opprettet han en rekke nye byer, alle kalt for Alexandria, blant disse var Alexandria Arakhosia, nå hetende [[Kandahar]], i [[Afghanistan]], og Alexandria Eskhata («Den ytterste» Alexandria) i dagens [[Tadsjikistan]]. Krigføringen tok Aleksander gjennom Media, Partia, Aria (vestlige Afghanistan), Drangiana, Arakhosia (sørlige og sentrale Afghanistan), Baktria (nordlige og sentrale Afghanistan), og Skytia.<ref>Arrianos, III, 23–25, 27–30; IV, 1–7.</ref>

Spitamenes, som holdt den udefinerte posisjonen som [[satrap]] i [[Sogdiana]], forrådte i 329 f.Kr. Bessos til [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]], som tilhørte blant Aleksanders trofaste [[Kompanjong-kavaleriet|følgesvenner]].Bessos ble raskt henrettet.<ref>Arrianos, III, 30.</ref> Ved et senere tidspunkt da Aleksander var i [[Syr-Darja|Jaxartes]] for å ta seg av et fiendtlig streiftokt fra en nomadestamme, gikk imidlertid Spitamenes til opprør i Sogdiana. Aleksander beseiret personlig [[Skytia|skytere]] i [[slaget ved Jaxartes]] og satte umiddelbart  i gang en militær kampanje mot Spitamenes, og beseiret ham i slaget ved Gabai. Etter nederlaget ble Spitamenes drept av sine egne menn, som deretter forsøkte å inngå en fredsavtale med Aleksander.<ref>Arrianos, IV, 5–6, 16–17.</ref>

=== Problemer og sammensvergelser ===
[[Fil:The killing of Cleitus by Andre Castaigne (1898-1899) reduced.jpg|thumb|«Drapet på Kleitos», stikk av André Castaigne 1898–1899.]]
I løpet av denne tiden begynte Aleksander å ta til seg en del persiske elementer ved sitt hoff, både klær og kulturelle skikker, blant annet skikken med ''[[proskynesis]]'', enten en symbolsk kyssing av hånden, eller hvor man kneler og legger armene foran seg i total underkastelse slik persere viste for deres sosialt overordnete.<ref name="arrianos_vii_11">Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7a.asp VII, 11]</ref> For europeere som grekerne var en slik ydmykende underkastelse ikke akseptabelt, og mente det innebar at Aleksander selv oppkastet seg til guddom ved å kreve det. Det kostet ham sympatien til mange av hans landsmenn, og til sist oppga Aleksander denne skikken.<ref name="morkot_111">Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas'', s. 111</ref>

En sammensvergelse for å myrde Aleksander ble avslørt, og en av hans offiserer, [[Filotas]], ble henrettet da han ikke hadde alarmert Aleksander. Ved å henrette sønnen ble det nødvendig å drepe faren, og således ble [[Parmenion]], som hadde ansvaret for å vokte skattekammeret ved Ekbatana, drept på Aleksanders ordre, for å forhindre forsøk på hevn. Mest beryktet er at Aleksander selv personlig drepte Kleitos Svarte, mannen som hadde reddet hans liv ved [[slaget ved Granikos|Granikos]]. Det skjedde under et fyllekalas i [[Samarkand|Marakanda]] (dagens [[Samarkand]] i [[Usbekistan]]) hvor Kleitos hadde anklaget Aleksander for flere dårlige avgjørelser, og særlig hadde han glemt den makedonske væremåten til fordel for en korrupt orientalsk livsstil.<ref>Gergel, Tania, red. (2004): ''The Brief Life and Towering Exploits of History's Greatest Conqueror'', s. 99</ref> Aleksanders antikke biografer omtalte raseriutbruddet ulikt: [[Quintus Curtius Rufus|Curtius]] framhevet Aleksanders økende svakhet for utsvevelser og fyll hvor asiatisk luksus og servilitet fikk ham til å drepe sin landsmann. Arrianos glattet over hendelsen og synes å overføre vel så mye av skylden på Kleitos selv.<ref name="Burrow_62">Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', London: Penguin, s. 62</ref>

Senere under krigføringen i Sentral-Asia ble en ny sammensvergelse mot Aleksanders liv avslørt, denne gangen anstiftet av hans egen kongelige pasje. Hans egen offisielle historiker og kronikør, [[Kallisthenes]] fra [[Olynthos]], nevø og elev av Aristoteles, ble innblandet i sammensvergelsen, og ble kastet i fengsel hvor han senere døde. Imidlertid er det mer sannsynlig at Kallisthenes allerede hadde mistet Aleksanders velvilje ved at historikeren var blant dem som kritisert kongen for å introdusere den servile skikken med proskynesis.<ref>Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A, red. (2009): ''Alexander the Great: A New History'', s. 47–48</ref>

=== Makedonia i Aleksanders fravær ===
Da Aleksander satte i gang angrepet på Perserriket etterlot han sin hærfører [[Antipatros]] med ansvaret for Makedonia. Han var en erfaren militær og politisk leder, og en del av Filips «gamle garde».<ref name="Roisman_199"/> Aleksanders rasering av bystaten [[Theben (Hellas)|Theben]] sikret at resten av Hellas forholdt seg rolig i hans fravær.<ref name="Roisman_199"/> En militær kampanje ble utløst av den spartanske kong [[Agis III av Sparta|Agis III]] i 331 f.Kr. Antipatros beseiret  og drepte hami [[slaget ved Megalopolis]].<ref name="Roisman_199"/> Antipatros overlot til [[Korint-ligaen]] å avgjøre om Sparta skulle straffes. Ligaen videresendte spørsmålet til Aleksander, som besluttet å tilgi byen.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 201</ref> Det var også betydelig friksjon mellom Antipatros og Aleksanders mor Olympias. Begge henvendte seg til Aleksander for å klage på den andre.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 202</ref>

I det store og hele hadde Hellas en periode med fred og framgang mens Aleksander drev krig i Asia.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 203</ref> Aleksander sendte tilbake enorme verdier fra sine erobringer, og  stimulerte økonomien og økte handelen over hele hans nye rike.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 205</ref> Imidlertid førte Aleksanders behov for  nye soldater og migrasjonen av makedonere og grekere over hele hans rike til redusert arbeidskraft i Makedonia, og i stor grad svekket det landet i årene etter Aleksander, og til sist førtedet  til at det ble underlagt [[Romerriket]].<ref name="Roisman186"/>