Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Veien til kanslerembetet ===
[[Fil:Von Hindenburg.jpg|thumb|upright|President [[Paul von Hindenburg]] utnevnte motvillig Hitler til [[rikskansler]] 30. januar [[1933]], etter at NSDAP ble [[Riksdagen (Weimarrepublikken)|riksdagen]]s største parti ved [[Valget i Tyskland november 1932|valgene i november 1932]].]]
Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra [[junker]]ne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte [[Freikorps]]). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i [[USA]]. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i [[Weimarrepublikken]] destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender.

Fra [[1913]], da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer [[1925]] da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar [[1932]]. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved [[Braunschweig]]s embete for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt<ref>Halperin, Samuel William (1965) [1946]. Germany Tried Democracy: A Political History of the Reich from 1918 to 1933. New York: W.W. Norton. ISBN 978-0-393-00280-5</ref>.

Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved [[Valget i Tyskland november 1932|valgene i november 1932]], utnevnte president [[Paul von Hindenburg]] ham til rikskansler den [[30. januar]] [[1933]]. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra.

* Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en [[statssosialisme]], og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.

* Også de nasjonalkonservative kretser rundt [[Franz von Papen]] gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.

* De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg [[Versaillestraktaten]]s åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.

* Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.