Redigerer «Kronan» (avsnitt)

== Tjenestetid ==
[[Fil:Gustaf Otto Stenbock stor.jpg|mini|upright|Admiral Gustaf Otto Stenbock (1614-1685) ble holdt ansvarlig for det mislykkede sjøtoktet til Svensk Pommern av den svenske kongen Karl XI.]]
[[Fil:Lorentz Creutz the elder.jpg|mini|upright|[[Lorentz Creutz]] (1615-1676)]]
Etter det svenske nederlaget i slaget ved Fehrbellin 18. juni 1675 trengte de svenske besittelsene i Pommern forsterkninger, og den svenske flåten ble sendt for å støtte troppetransporter. Den svenske orlogsflåten var stor med mange store fartøyer: «[[Svärdet]]» på 1 800 tonn, «[[Äpplet]]», [[«Rixnyckelen»|«Nyckeln»]] på cirka 1 400 tonn og det enorme «Kronan». Sammenlagt hadde man nærmere 28 store og mellomstore linjeskip og nesten like mange orlogsfartøyer. Forsyningsapparatet var derimot mangelfullt, man hadde få erfarne høytstående offiserer og underholdet for de svenske besetningene på skipene var dårlig. Danskene beskrev hånlig det svenske mannskapet som «bondedrenger dryppet i saltvann». Flåten gav seg ut til sjøs under admiral [[Gustaf Otto Stenbock]] høsten 1675, men kom ikke lengre enn til [[Karlsøyene]] utenfor Gotland.

Høstværet var dårlig, med lav temperatur og harde vinder. «Kronan» var vanskelig å varme opp, besetningen var dårlig kledd for et slikt vær og sykdommer begynte å uttynne besetningen. Provianten begynte å ta slutt, og etter at «Kronan» mistet et bauganker bestemte Stenbock å vende tilbake til Dalarö. Toktet til Pommern ble kansellert. Karl XI reagert sterkt og mente Stenbock bar ansvaret for den mislykkede turen og tvang ham til å betale 100&nbsp;000 [[Riksdaler|daler]] for ekspedisjonen.<ref>Gunnar Grandin, "Stenbock betalar sjötåget" i Johansson (1985), s. 108-109; Kurt Lundgren, "Flottan sågas genom isen" i Johansson (1985), s. 110-111; Sjöblom (2003), s. 223</ref>

=== Vintertoktet ===
Forsvaret i Pommern ble kraftig presset av fiendtlige styrker vinteren 1675-76, og flåten, deriblant «Kronan», ble beordret til sjøs i et desperat forsøk på å hjelpe de svenske styrkene i de nordtyske områdene. Denne vinteren var uvanlig kald, og store  deler av Østersjøen var islagt. Flåtestyrken var nå under den erfarne admiralen [[Claas Uggla]]s kommando, og da den kom til Dalarö 23. januar var man innestengt av is. Riksrådet Erik Lindschöld mente de skulle sage seg ut. Med hjelp av flere hundre rekrutterte bønder begynte man å skjære opp en renne til flåtestasjonen ute ved Älvsnabben, over to mil derifra. Først 14. februar var man framme der, men da oppdaget de at også havet utenfor var islagt.

En storm løsnet på isen, men det førte til at lasteskipet «Leoparden» ble presset i stykker. En dansk flåtestyrke hadde også seilt opp langs kysten og lå på det åpne havet. Etter hvert som været ble kaldere var det håpløst å fortsette med arbeidet. Den entusiastiske Lindschöld gav opp.<ref>Kurt Lundgren; "Flottan sågas genom isen" i Johansson (1985), s. 110-11</ref>

=== 1676 ===
Tidlig i mars 1676 forlot en dansk flåte på 20 fartøy under ledelse av [[Niels Juel]] København og 29. april steg hans styrker i land på Gotland. Innbyggerne overgav seg raskt. Den svenske flåten fikk ordre om å dra ut den 4. mai, men ble møtt av vanskelige vindforhold, og det holdt dem igjen til 19. mai. Den danske flåten under admiral Niels Juel hadde da dratt fra Visby og seilt mot Bornholm for å forene seg med en mindre dansk-nederlandsk styrke som begynte å krysse mellom Skåne og øya [[Rügen]]. Denne styrken skulle hindre svenske forsterkninger i å nå Pommern. Den 25. og 26. mai møtte de to flåtene hverandre mellom Bornholm og Rügen. Tross den svenske flåtens overlegenhet klarte de ikke å tilføye den allierte flåten alvorlige tap uten å miste et [[brannskip]] og et mindre fartøy. Slaget avslørte en alvorlig mangel på samordning mellom skipsbefal i flåten. Dessuten hersket det mistillit mellom riksadmiral Lorentz Creutz og hans underordnede.<ref>Sjöblom (2003), s. 225-26</ref>

Etter sjøslaget ankret flåten opp ved Trelleborg hvor kong Karl XI kom med nye ordrer om å gjenerobre Gotland. Man skulle unngå strid til sjøs fram til man var forbi Ölands nordre odde for å forsøke å slåss i hjemlige farvann. Da den svenske flåten dro fra Trelleborg 30. mai, kom de i kontakt med den dansk-norske flåten som begynte å følge etter. På dette tidspunktet hadde den nederlandske generaladmiral [[Cornelis Tromp]], en av samtidens dyktigste sjøtaktikere, sluttet seg til Juels styrke. Tromp og Juel hadde 42 fartøyer, hvorav 25 store og mellomstore linjeskip. De to flåtene fortsatte langs kysten nordover, og den 1. juni nådde man Ölands søndre odde i liten storm.

Den svenske flåten hadde problemer med å holde slaglinjen og forsøkte å komme fram før Tromps flåte. Den svenske flåten forsøkte å legge seg mellom den fiendtlige flåten og land for å få fordelen av å være i [[Lovart og le|lo]], og dermed få et bedre utgangspunkt for den kommende striden. De nederlandske og dansk-norske skipene lykkes i å seile høyere opp mot vinden og tok igjen forspranget på den svenske flåten, derved fikk de også den taktiske fordelen ved å være i lo. De svenske krigsskipene klarte seg dårlig i den harde vinden og flere mistet [[mast]]er og [[Rå|rær]]. Om formiddagen var de to flåtene snart innen skuddvidde av hverandre.<ref name="Sjöblom 2003, s. 226">Sjöblom (2003), s. 226</ref>

=== Forliset ===
[[Fil:Slag bij Öland - Battle of Öland in 1676 (Romeyn de Hooghe).jpg|mini|500px|En samtidig avbildning som deler slaget i tre faser: først de to flåter på vei nordover langs Ölandskysten, siden vises hvordan «Kronan» eksploderer og «Svärdet» omringes; og sist hvordan den svenske flåten drives på flukt av de allierte. Kopperstikk av Romeyn de Hooghe, 1676.]]
Ved middagstid nordøst for byen [[Hulterstad]] gjennomførte den svenske flåten noe som militærhistorikeren Ingvar Sjöblom har beskrevet som «en meget omdiskutert manøver». På grunn av misforståelser og dårlig koordinerte signaler forsøkte den svenske styrken å vende og møte fienden like før man nådde den planlagte slagplassen utenfor Ölands nordre odde. En hastig vending var en risikofylt manøver i hardt vær og måtte forberedes godt.<ref name="Sjöblom 2003, s. 226" /> «Kronan», som man visste var noe ustabil, dreide mot vinden,<ref>[http://www.regalskeppetkronan.se/historik/det-stormaktstida-sverige/#text «Det stormaktstida Sverige»] {{Wayback|url=http://www.regalskeppetkronan.se/historik/det-stormaktstida-sverige/#text |date=20150223182842 }}, fra nettstedet regalskeppetkronan.se</ref> men hadde for stor seilføring og krenget så kraftig at det kom inn vann gjennom de åpne kanonportene. Man klarte ikke å rette opp skipet, og det la seg på siden med mastene i horisontal stilling. Etter en stund ble kruttlageret i fremste del av skipet antent, slik at en stor del av styrbordsiden foran stormasten ble sprengt bort. Akterdelen reiste seg og skipet sank fort med babord side først. Da fartøyet traff bunnen ble skroget revet opp med en stor sprekk som ytterligere svekket konstruksjonen.<ref>Kronanprojektet (2007), s. 4</ref>

Under kantringen kollapset disiplin og det sosiale samholdet. Levninger fra de døde om bord på «Kronan» avslørte dype skjæresår i kranier, ryggbein, ribben og andre deler av kroppen. Hvert tiende overarmsbein og nesten hvert femte lårbein på de døde som ble funnet under utgravningene viste tegn på traumatisk vold, med gjentatte hugg- eller skjæresår ofte på samme kroppsdel. En sikker forklaring på dette kom ikke fram fra vitneerklæringer og i bevarte dokumenter fra forliset. Det er ingen ting som tyder på at en entringsstrid hadde funnet sted før forliset. Skadene stemte ikke med det som ville oppstått etter eksplosjonen i kruttlageret. Ingvar Sjöblom har tolket det som resultatene av et «blodig håndgemeng» som brøt ut da mennene forsøkt å redde seg. [[Osteologi|Osteologen]] Ebba Düring mente skadene på de døde var et bevis på at mennene om bord på «Kronan» brukte alle midler for å berge seg.<ref>Sitat i Durling (1997) s. 594: «''all the means at their disposal, both physical as well as psychological''»; Sjöblom (2003), s. 227</ref>

Oberst Anders Sparrfelt (1645-1730)<ref>[https://www.gotlandsforsvarshistoria.se/biografica/akter-3/438.htm Anders Sparrfelt]</ref> overlevde eksplosjonen. Han befant seg på øverste dekk da skipet gikk i luften. Sparrfelt fløy over riggen på to fiendeskip og landet - uskadet - i storseilet på «Draken». En samtidig kilde beskriver Sparrfelts redning som «en forunderlig Guds nåde». Sven Olofson Ram<ref>[http://www.malax.org/westside/oldside/discus/messages/16/43.html?991407654 Sven Olofsson Ram]</ref> var [[trompet]]ér, en stilling som bare tilkom krigsskip med admiral om bord. Trompetérerne formidlet både ordrer til mannskapet og signaler til andre skip innen hørevidde. Som flaggskip hadde «Kronan» fem trompetérer ned seg, og både Ram og hans to sønner omkom: Olof Svensson som også var trompetér, og Hans Olofsson som var skipets [[pauke]]slager. De døde synes å ha vært ved god helse da de omkom, trolig fordi de bare hadde vært kort tid i sjøen. Marinens folk fikk ikke stort mer enn ett måltid for dagen, og under lengre seilaser var de svekket av mangelfull ernæring.<ref>[[Anders Franzén]]: «Den fantastiske historien om Kronan», ''[[Det Beste]]'', juli 1990</ref> 
[[Fil:Slaget vid Öland Claus Møinichen 1676.jpg|mini|500px|Maleri av [[Claus Møinichen]] fra 1686 som viser hvordan «Kronan» eksploderer samtidig som hun kantrer. Til høyre sees «Svärdet» i strid med den danske admiralen.]]
Etter «Kronan»s forlis fortsatte slaget i noen timer uten framgang for den svenske siden. Tapet av flaggskipet ledet til uorden blant de svenske skipene i linjeformasjonen. Det nye flaggskipet «Svärdet» ble omringet av de allierte admiralskipene og satt i brann av et nederlandsk brannskip. Bare 50 av 650 mann ble reddet fra det brennende vraket, blant de døde var [[Claas Uggla]]. Den svenske flåten flyktet siden de hadde mistet to av sine øverste befal og flåtens største skip. «Solen» gikk senere på grunn, «Järnvågen», «Neptunus» og tre mindre fartøy ble tatt av de allierte. «Äpplet» gikk på grunn etter slaget og sank utenfor Dalarö.<ref name="Sjöblom (2003), s. 228">Sjöblom (2003), s. 228</ref>

=== Etterspillet ===
Ifølge artillerioffiseren Anders Gyllenspak var det bare 40 personer, ham selv inkludert, som overlevde kantringen og eksplosjonen: major Johan Clerck, 2 trompetere, 14 sjømenn og 22 soldater. Det betyr at over 800 menn omkom under forliset. Blant de døde finner man riksadmiralen selv og et halvt dusin offiserer, admiralitetslegen og apotekerne.<ref>Johansson (2005), s. 142-143; Lindeke m.fl. (2009), s. 30</ref> Ifølge offisielle rapporter overlevde to offiserer fra Västerbottens regiment, kaptein Rosenberg og major Anders Sparrfelt. Sparrfelt skal ha blitt kastet over to skip av eksplosjonen i kruttforrådet og landet uskadd i seilet på et tredje skip ved ren og skjær flaks.<ref>Zettersten (1903), s. 479</ref> Tilsammen omkom nesten 1500 menn da «Kronan» og «Svärdet» gikk ned, og dagene etter slaget fløt flere hundre døde i land på Ölands østre kyst. Ifølge [[kyrkoherde]]n (sognepresten) i Långlöts församling på østre Öland ''«vart i några dagar upptagne 183 man»'' som begraves på Hulsterstads kirkegård og Stenåsas kirkegårder.<ref>Sitat fra Einarsson (2005), s. 56</ref> Lorentz Creutz' legeme ble funnet og sendt til [[Pernå|Sarvlaks]] i [[Finland]] hvor han ble begravd.<ref>Björn Axel Johansson, "i Creutz ficka", s. 165</ref>

Nyheten om den svenske fiaskoen ved Öland nådde innen en uke den svenske kongen, som straks satte ned en kommisjon for å utrede hva som hadde hendt. Karl XI ville finne ut om admiral Bär og andre offiserer hadde gjort seg skyldige i feighet eller inkompetanse. Kongen skrev 13. juni 1676 ''«att en del av våra sjöofficerare sig så lachement (fegt och slarvigt) föhållit - att de riksens säkerhet, välfärd och försvar [...] ställt uti den högsta hazard» - og krevde at ett «så stort crimen strängeligen bör straffas.»''<ref>Sitat fra Lundgren (2001), s. 5-6</ref> Kommisjonen begynte sitt arbeid 7. juni og holdt på til ut i oktober 1676 uten at noen ble dømt. Admiral [[Johan Bär]] på «Nyckeln» og admiralløytnant Christer Boije, som hadde gått på grunn med «Äpplet», fikk aldri noen ny kommando i den svenske flåten. Hans Clerck på «Solen» ble forfremmet av Karl XI før kommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid.<ref name="Sjöblom (2003), s. 228" />

=== Årsakene til forliset ===
Den direkte årsaken til at «Kronan» forliste var at skipet var ustabilt og ble håndtert uforsiktig. Til forskjell fra «Vasa» nesten 50 år tidligere var seilingsegenskapene ikke så dårlige. Skipet hadde vært i tjeneste i flere år og hadde vært ute i betydelig hardere vær før. Overfor undersøkelseskommisjonen nevnte artillerioffiseren Gyllenspak «Vasa» eksplisitt.<ref>Einarsson (2001), s. 13</ref> Gyllenspak vitnet også at noen (ikke Creutz) hadde redusert ballasten ved begynnelsen av toktet, og at man ikke hadde rukket å fylle opp drikkeforsyningene. Derfor var skipet mindre dypgående og hadde noe dårligere stabilitet enn vanlig.<ref>Lundgren (2001), s. 72</ref>

Det er uavklart hvorfor den svenske flåten forlot den opprinnelige planen om å møte fienden ved de «svenska skären» mellom [[Landsort]] og Ölands nordre odde og i stedet foretok en plutselig vending utenfor Hulterstad. Rosenberg og Gyllenspak fra «Kronan» mente i sine vitneerklæringer at Creutz begynte å vende etter at [[Claas Uggla]] hadde signalisert at de skulle vende. Rosenberg mente også at Bär på «Nyckeln», leder for den første eskadren, hadde begynt å vende og at Uggla derfor følte seg tvunget til å følge etter for å holde flåten samlet.<ref>Einarsson (2001), s. 9-12</ref> Offiserene Anders Homman og Olof Norman som var overlevende fra «Svärdet», mente derimot at det bare var Creutz som øverste befal som kunne ta en slik avgjørelse og at admiral Uggla bare fulgte «Kronan» i vendingen.<ref>Lundgren (1997), s. 107-11</ref>

Ifølge vitnemål for kommisjonen var uenighet mellom offiserene årsaken til at vanlige sikkerhetstiltak ikke ble fulgt da «Kronan» skulle vende. Rosenberg vitnet også at admiralløytnant Arvid Björnram og major Klas Ankarfäll hadde trettet om hvor mye seil man skulle føre og hvor nær land man burde gå.<ref>Lundgren (2001), s. 51</ref> Losen Per Gabrielsson skulle ifølge Gyllenspak også ha advart mot å vende i den harde blåsten, siden de hadde åpne kanonporter og siden de ikke hadde minsket seilføringen. Men han fikk ikke gehør.<ref>Lundgren (2001), s. 235</ref>

Mange historikere gir Creutz skylden for forliset og beskriver ham som en inkompetent sjøoffiser, som med sin manglende erfaring måtte bære ansvaret for «Kronan»s forlis.<ref>Se for eksempel Zettersten (1903), s. 478; Unger (1909), s. 234; Isacson (2000), s. 11-12; Gyllengranat (1840).</ref> Historikeren Gunnar Grandin tror at uenigheten om bord på «Kronan» handlet om at man vil utnytte det at den allierte flåten var spredt. Creutz og Björnram ville altså vende av taktiske grunner, mens Ankarfjäll og losen Per Gabrielsson tenkte på fartøyets sikkerhet. Samtidig antyder Grandin at Creutz kan ha blitt rammet av et slags mentalt sammenbrudd og av den grunn tok en dårlig beslutning.<ref>Gunnar Grandin, "Nervkris eller chansning" i Johansson (1985), s. 144-145.</ref>

I senere tid har andre historikere kommet til at skyldfordelingen var mer komplisert, og at man ikke bare kan laste Creutz for katastrofen.  Ingvar Sjöblom og Lars Ericson Wolke peker på at hans befatning snarest kunne sammenlignes med en marineminister, en administrator som ikke trengte å ha inngående vitenskap om praktiske detaljer - det å kunne vende skipet i hard vind var noe underordnede hadde ansvaret for. Lars Einarsson mener Creutz' oppfarende gemytt kan ha spilt en rolle, men at ulykken i like høy grad kan skyldes at mannskapet var utrent og uerfarent, og at det forekom åpen uenighet blant offiserene.<ref>Einarsson (2001), s. 13; Ericson Wolke (2009), s. 115; Sjöblom (2003), s. 227</ref>