Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Taipingopprøret (1851-1864)=====
[[Fil:TaiPingRevolutionSeal.png|right|thumb|Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».]]
:''(Utdypende artikkel: [[Taipingopprøret]])''

I [[1851]] brøt [[Taipingopprøret]] ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter ''Taiping Tianguo'' (''Den fullkomne freds himmelske kongerike''), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige [[Kina]] under [[Qing-dynastiet]] og en sekt rundt [[Hong Xiuquan]], en mystiker som var gått over til kristendommen.<ref>Jonathan D. Spence: ''God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan'', New York: W.W.Norton 1996</ref> I [[1836]] hadde han under et besøk i traktatsbyen [[Guangzhou|Kanton]] fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet [[London Missionary Society]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 283</ref> På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, [[Issachar Jacox Roberts]], som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisningen i [[Det gamle testamente]].

Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». ''Shàngdì'' var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant [[hakka]]er og [[miao]]er, men etter hvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etter hvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen [[Guangxi]]; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august [[1851]] proklamerte Hong opprettelsen av ''Den fullkomne freds himmelske kongerike'' og seg selv som dets ''himmelske konge''. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet.

Til å begynte med feiltolket en del protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million [[Det nye testamente|nytestamenter]] i de områdene opprørerne kontrollerte.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 266</ref><ref>William Canton: ''A History of the British and Foreign Bible Society'', London 1904-1910, bd. II, s. 448-450</ref> (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd..<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 296</ref> De kuttet ut studiet av [[de konfucianske klassikere]] og foreskrev bibelstudier i stedet, de forbød [[fotbinding]], fremmet [[monogami]], og forbød [[opium]], [[gambling]], [[tobakk]], [[Etanol|alkohol]], [[polygami]] (inkusive [[konkubinat]]), [[slaveri]] og [[prostitusjon]].

Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet ''Shàngdì'' gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i [[1715]]), og i den grad man mente det var kristentro i sekten så var den protestantisk.   
  
Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt så snart man ble bedre kjent med sektlederens lære og liv, og den brutalitet sekten fór frem med. Én utsending kom tilbake fullt overbevist om at Hung var en gal mann.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 293-294</ref> De fant ut at Hung var av den oppfatning at han og Jesus var brødre (sønner av Maria). De var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret.

Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare når opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at man ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over. Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i [[Nanjing]], [[Yangzhou]], [[Jinjiang]] og [[Hangzhou]]. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes deres henrettelse av [[Auguste Chapdelaine|en fransk prest]] i Guangxi en kobling til taiping, og det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 299-302</ref>