Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Opiumskriger og traktater=====
[[Fil:Destroying Chinese war junks, by E. Duncan (1843).jpg|thumb|Kinesisk skip ødelegges av de britiske krigsskipet «Nemesis» under opiumskrigen.]]
En gjennomgang av de to [[opiumskrigene]] ([[Første opiumkrig|den første]] i 1839-1842, og [[Andre opiumkrig|«Arrowkrigen»]] i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store. [[Første opiumskrig]] førte til en anglo-kinesisk traktat, [[Nankingtraktaten]] (1842), som  bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. [[Hongkong]] ble overlatt til [[Storbritannia]], og Guangzhou, [[Xiamen|Amoy]] (Xiamen), [[Fuzhou]], [[Ningbo]] og [[Shanghai]] ble «traktathavner» åpnet for alle handelsmenn. Traktaten behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke utkastene til traktatene med [[De forente stater]] eller [[Frankrike]] (hhv. [[Wangxia-traktaten|Wangxia]]- og [[Whampoa-traktaten]]e). Imidlertid var den franske forhandler [[Marie Melchior Joseph Théodore de Lagrené|Lagrené]] opptatt av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler [[Qiying]] førte Whampoa-traktaten (1844) til at [[Yongzheng-keiseren]]s forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. mars 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av [[Kangxi-keiseren]] i toleranseediktet av [[1692]].<ref>Angelus Francis J. Grosse-Aschhoff: ''The Negotiations between Ch'i-Ying and Lagrené, 1844-1846'', Franciscan Institute, St. Bonaventure (New York), 1950.</ref> Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktathavnene.<ref>John King Fairbank: ''«The Manchu Appeasement Policy of 1843»'' i ''Journal of the American Oriental Society'' 59, no. 4 (1939), s. 469-84</ref>

Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang, men snarere som for eksempel embetsmenn og oversettere. De tolv var [[David Abeel|Abeel]], [[Elijah Coleman Bridgman|Bridgman]], [[Samuel L. Brown|Brown]], [[Karl Gützlaff|Gützlaff]], [[William Lockhart|Lockhart]], [[John Morrison|J. Morrison]], [[Peter Parker (lege)|Parker]], [[I. J. Roberts|Roberts]], [[J. Lewis Shuck|Shuck]], [[Edward B. Squire|Squire]], [[Vincent J. Stanton|Stanton]] og [[S. Wells Williams|Williams]]. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.)<ref>Peter W. Fay: «The Protestant Mission and the Opium War», s. 146-147, i ''The Pacific Historical Review'', Vol. 40, nr. 2 (mai 1971), s. 145-161.</ref> De katolske misjonærer var mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao.<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/> I  mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 116 og 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og portugisere (særlig i Macao)<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 119''f.'', i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske ''konsekrerte jomfruer'' i virksomhet.

Den sino-franske traktaten av 1846 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var ''[[de facto]]'' blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] om å «videreføre» den kongelige proteksjon som [[Ludvig XIV av Frankrike|«Solkongen»]] i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske ''matematiciens de roi''.<ref>H. M. Cole: «Origins of the French Protectorate Over Catholic Missions in China», s. 478, i ''The American Journal of International Law'', Vol. 34, nr. 3 (juli 1940), s. 473-491</ref>

Etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at ''«de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker»''.<ref name="ReferenceC">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 276</ref> Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.<ref>Lu Shiqiang: ''Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860-1874)'' [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860-1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966, s. 23, 100-101</ref>  
[[Fil:Belvedere of the God of Literature, Summer Palace.jpg|thumb|Tårt i [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|det keiserlige sommerpalass]] før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860]]
Da keiser Daoguang døde, falt Qiying i unåde. Under [[Xianfeng-keiseren]] brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten [[Auguste Chapdelaine]] [[M.E.P.]] ble dømt til døden og døde etter tortur i [[Guangxi]] i februar [[1856]], og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i [[Tonkin]] og [[Annam]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/achapdel.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 17. februar 2007.</ref> [[Napoleon III av Frankrike|Keiser Napoleon III]] satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med [[russland|russerne]] og [[USA|amerikanerne]] utkjempet de så den andre opiumskrig. Kina så seg tvunget til å inngå nye traktater i [[1858]], som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion.  Men alle traktatene, fire i tallet, garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene, men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing ([[1860]]) og plyndret og brente store deler av [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|Sommerpalasset]]. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under [[Kangxi-keiseren]] i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina.<ref name="ReferenceC"/>

I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med [[Preussen]] (1861),  [[Nederland]] (1863), [[Danmark]] (1863), [[Spania]] (1864), [[Belgia]] (1865), [[Italia]] (1866) og [[Portugal]] (1887).

På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra [[Matteo Ricci]]s tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette.