Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Nøytralitet og nøytrale land ===

{{multiple image
 | width = 200
 | footer = Ententemaktene i grønt/lys grønt, sentralmaktene i gult/lys gult, nøytrale i grått
 | image1 = World War I 1914 08 04.png
 | alt1 = 
 | caption1 = Krigførende og nøytrale - 1914
 | image2 = World War I 1918 05.png
 | alt2 = 
 | caption2 = Krigførende og nøytrale - 1918
 }}
Mens første verdenskrig begynte med at flertallet av verdens land var [[Nøytralitet|nøytrale]], sluttet de fleste land seg etter hvert til de krigførende, og størstedelen valgte ententemaktene. Tre hovedårsaker kan gis for at nøytrale land etter hvert ble med i krigen. Den første gruppen omfattet land hvor en fryktet at nøytralitet ville begrense landets muligheter, særlig med tanke på erobring av landområder, og omfattet Italia, Romania, Bulgaria og Hellas. For den andre gruppen var erkjennelsen av at nøytralitet ville avskjære landet fra å ha innflytelse over utviklingen etter krigen, blant de regnes Det osmanske riket, USA og Kina. Den tredje gruppen så en umiddelbar økonomisk trussel mot landet om det ikke sluttet seg til en av de krigførende partene, av de var Portugal og Brasil.<ref>Kruizinga, s. 542–544 og 545–555, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

En tilsvarende tredeling knyttet til eksterne forhold, som styrte hvilke muligheter land hadde for å holde seg nøytrale, peker på geografi, konfliktens natur og det internasjonale systemet. Land som Belgia og Luxembourg var med sin geografiske posisjon utsatt, da Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike, og ble angrepet av Tyskland. Samtidig var Nederland, på tross av felles grenser med Tyskland, viktigere som nøytralt enn krigførende, særlig for Tyskland, men også for Storbritannia.<ref>Sørensen 2010, s. 72</ref> Samme gjaldt for Danmark og Sverige,<ref>Sørensen 2010, s. 233</ref> mens Norge etter hvert ble utsatt for et sterkt britisk press og i praksis ble alliert med ententemaktene.<ref>Sørensen 2010, s. 239</ref> USAs geografiske plassering ga landet stort handlerom til å selv bestemme sin politikk, og det forholdt seg nøytralt inntil våren 1917.

Konfliktens natur som bestemmende for nøytralitet kan knyttes til en påtatt likegyldighet, for å skjule hvor utsatt et land var for press eller invasjon, særlig Sveits, Nederland og Danmark spilte på dette for å bevare nøytraliteten. Det tredje forholdet var ulike lands samhold om nøytralitetspolitikken, hvis politiske fraksjoner forsøkte å alliere seg med en av de krigførende partene ble det vanskeligere for en stat å holde seg nøytral. Mens slike indre forhold bidro til å trekke Albania og Hellas inn i krigen, førte de for Mexicos del til at både USA, Storbritannia og Tyskland støttet ulike politiske fraksjoner.<ref>Kruizinga, s. 557–572, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>