Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Diplomati ===

De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fire saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det osmanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av dem fikk noe særlig støtte.<ref>David Stevenson, ''The First World War and International Politics'' (1988).</ref><ref>See * Carnegie Endowment for International Peace. ''Official Statements of War Aims and Peace Proposals: December 1916 to November 1918'', edited by James Brown Scott. (1921) 515pp [https://archive.org/details/cu31924016943106 online free]</ref> Etter det russiske nederlaget i 1915 (som førte til [[den store retretten]]), la Tyskland frem forslag om en gunstig fredsløsning for Russland, men det tyske utspillet ble avvist av tsarregimet.<ref>Afflerbach, s. 255–256, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Det viktigste fredsforslaget under krigsårene kom fra USAs president [[Woodrow Wilson]] i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene.<ref name=":17" /> Begge sider var lenge forsiktig med å åpent spille på [[Nasjonal selvråderett|selvbestemmelsesrett]] for nasjonale minoriteter, av en rekke grunner. Sentralmaktene ved Tyskland ønsket primært en separatfred med Russland, og frem til 1916 ble det sett som lite tjenlig å oppmuntre til separatisme. Ententemaktene inkluderte Russland til 1917, en oppfordring til oppløsning av f.eks Østerrike-Ungarn, ville slå tilbake på alliansen. Først mot slutten av 1916 støttet sentralmaktene etableringen av nye stater, av Russland, og ententemaktene støttet ikke selvbestemmelsesrett før i 1918.<ref>Soutou, s. 526–529, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde funnet sted i Russland, også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne.<ref name="Stevenson-341"/> Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917, forsøkte [[Richard von Kühlmann]] å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte dem. Da det mislyktes, erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi [[Alsace-Lorraine]]. Etter at den britiske statsministeren [[David Lloyd George]] erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.<ref>Stevenson 2012, s. 356-357</ref>

I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren [[Arthur Balfour]] et åpent brev til den britiske bankieren [[Walter Rothschild]], senere kjent som [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]]. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt, var blant annet at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å [[Slaget om Jerusalem (1917)|erobre Jerusalem]]. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.<ref>Stevenson 2012, s. 366</ref>

[[Fil:TratadoDeBrestLitovsk NO.svg|miniatyr|Kartskisse over områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, den røde linjen angir frontlinjen ved sentralmaktenes offensiv etter forhandlingsbruddet i februar]]

Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands [[bolsjevik]]styre i [[Brest (Hviterussland)|Brest-Litovsk]] (dagens Brest i [[Belarus]]). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble representert av utenriksminister [[Richard von Kühlmann]], Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens [[Adolf Ioffe]] ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre. Den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte dem i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok [[Lev Trotskij]] over som russisk forhandlingsleder, han ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250">Zeman 1971, s. 250-259, 266-273, 276-277, 285-286</ref>

Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine [[Wilsons 14 punkter|14 punkter]]. Utspillet var ment å gi både innenriks- og utenrikspolitisk virkning, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene. Den tyske rikskansleren [[Georg von Hertling]] godtok motstrebende punktene, men ga ingen konkrete forslag vedrørende tysk tilbaketrening. Den østerriksk-ungarske utenriksministeren Czernin var mer positiv og oppfordret Wilson til å ta initiativ til fredsforhandlinger.<ref>Stevenson 2012, s. 390-392</ref>

Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar, diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. [[Vladimir Lenin]] gikk inn for å godta sentralmaktenes krav, da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om ''hverken fred eller krig'' som en avvisning av sentralmaktenes krav, var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina. Blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er [[Chełm]] i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig, da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil. Ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar, avbrøt Trotskij forhandlingene.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/>

Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, og uten noen fungerende russisk hær erobret sentralmaktenes styrker raskt enorme områder. Bolsjevikene gav etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. [[Freden i Brest-Litovsk|Fredsavtalen i Brest-Litovsk]] styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en [[tofrontskrig]], ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, dersom de ga opp.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/><ref>Strachan 2013, s. 269</ref><ref group="note">Fredsavtalen i Brest-Litovsk var særdeles fordelaktig for sentralmaktene, og tilsvarende ødeleggende for Russland. Landet tapte om lag 2,5 millioner km2, det meste av sine kull- og oljefelt, tre-fjerdedeler av sine jernmalmfelt, rundt halvparten av sin industri og om lag 55 millioner mennesker. En fredsslutning i vest etter en eventuell tysk seier ville gitt et tilsvarende resultat. Belgia og Luxembourg ville blitt en del av Tyskland eller tyske lydriker. Tilsvarende for deler av Frankrike, de ville enten bli innlemmet i Tyskland, eller de ville bli okkupert for lengre tid så Tyskland fikk full kontroll over det kontinentale Europa. Se Stevenson 2012, s. 394-397, Strachan 2013, s. 269 og Zeman 1971, s. 285</ref><ref>Sørensen 2010, s. 277, 292</ref>