Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Den republikanske nominasjonen ===
[[Fil:Mark Hanna by WJ Root, 1896 cropped.jpg|thumb|McKinleys nære venn og rådgiver, Mark Hanna. {{byline|W.J. Root}}]]

Det er uklart når William McKinley for alvor begynte å forberede seg til presidentvalgkampen. Som biograf Kevin Phillips bemerker, «ingen dokumenter, ingen dagbøker, ingen konfidensielle brev til Mark Hanna (eller noen andre) inneholder hans hemmelige ønsker eller skjulte slagplan».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 61.</ref> Det som er sikkert, er at Hanna deltok i forberedelsene fra begynnelsen. Hannas biograf, William T. Horner, holdt det for sikkert at de to begynte i 1888 «å utvikle et nært arbeidsforhold som bidro til å plassere McKinley i Det hvite hus».<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 81.</ref> Sherman stilte ikke som presidentkandidat igjen etter 1888, så Hanna kunne støtte McKinley helhjertet.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 92.</ref>

Med Hannas penger og organisasjonstalent i ryggen kunne McKinley i det stille samle støtte for sitt kandidatur gjennom 1895 og tidlig i 1896. Idet andre håpefulle, som ordfører Reed og senator [[William B. Allison]] fra Iowa, sendte sine støttespillere for å samle støtte utenfor sine delstater, oppdaget de at Hanna hadde kommet dem i forkjøpet. Ifølge historiker Stanley Jones, som studerte presidentvalget i 1896, kom Reed og Allison for sent i gang med sine kampanjer. Kandidatene var først sikre på støtte fra sine landsdeler, men gikk over til «bitre beskyldninger om at Hanna ved å samle støtte for McKinley i deres landsdeler, hadde brutt spillereglene».<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 103.</ref> På McKinleys vegne møte Hanna de republikanske lederne på østkysten, som senatorene [[Thomas Platt]] fra New York og [[Matthew Quay]] fra Pennsylvania, som var villige til å støtte McKinley i bytte mot utnevnelser. McKinley var imidlertid innstilt på å vinne uten slike avtaler, og Hanna godtok det.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 105.</ref> Tidlig rettet de mye av innsatsen mot sørstatene; de møtte mange sørstatsrepublikanere på Hannas feriested i [[Georgia (USA)|Georgia]]. McKinley trengte 454 delegater for å bli nominert, og fikk nesten halvparten av dem fra sørstatene og [[grensestatene]]. Hanna «hadde praktisk talt samlet sørstatene før noen av oss våknet», beklaget Platt seg i sine memoarer.<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. 57.</ref>

[[Fil:Coronation of McKinley.jpg|thumb|300px|left|McKinley kroner seg selv som presidentkandidat med Hanna og kongressrepresentant [[Charles H. Grosvenor]] som prester, mens H.H. Kohlsaat holder kåpen, i karikaturtegning fra juni 1896. {{byline|Louis Dalrymple|type=Illustrasjon}}]]

Ulike republikanske ledere ønsket å forhindre at McKinley vant i den første avstemningen, og dermed øke sin egen innflytelse, ved å samle støtte for lokale favoritter som senator Quay fra New York, guvernør og tidligere visepresident [[Levi P. Morton]] fra New York og senator [[Shelby Moore Cullom|Shelby Cullom]] fra [[Illinois]]. Den mannsterke Illinois-delegasjonen ble viktig; støttespillere av McKinley, som forretningsmann og fremtidig visepresident [[Charles G. Dawes]] fra [[Chicago]], forsøkte å få sine likesinnede valgt til delegater. Til tross for at Cullom hadde støtte fra mye av partiapparatet i Illinois, greide han ikke å slå tilbake mot McKinley, som fikk nesten alle delegatene.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 119–125.</ref>  Tidligere president Harrison ble antatt å være en habil motkandidat, om han stilte. Idet Harrison kunngjorde at han ikke ville stille som kandidat, tok McKinley kontroll over Indiana med en hastighet som Harrison selv fant upassende. Mortons støttespillere som besøkte Indiana, meldte tilbake at McKinley hadde sikret seg delstaten.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 117–119.</ref>  Senator [[Francis Warren]] fra [[Wyoming]] skrev at «politikerne kjemper hardt imot ham, men hvis massene kunne tale, så er McKinley valget for minst 75 % av alle republikanske velgere».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 71–72.</ref>

Idet republikanernes landsmøte i [[St. Louis]] åpnet i juni 1896, hadde McKinley et rikelig flertall av delegatene på sin side. McKinley selv holdt seg hjemme i Canton, men fulgte med over telefon, og kunne høre deler av Forakers støttetale for ham over linjen. Da delegasjonene ropte opp sine stemmetall, og turen kom til Ohio, hadde McKinley vunnet. Han feiret det ved å klemme hustruen og moren sin, og snart samlet store folkemengder seg rundt huset hans. Den kvelden hadde tusener møtt frem i Canton for å høre McKinley tale fra verandaen. Landsmøtet nominerte viseformannen i RNC, [[Garret Hobart]] fra [[New Jersey]], til visepresidentkandidat. Mye tyder på at Hanna var ansvarlig for dette. Hobart var en velstående advokat, forretningsmann og tidligere folkevalgt i delstaten. Han var ikke særlig kjent, men som Hannas biograf Herbert Croly bemerket, «hvis han gjorde lite for å styrke kandidaturet, så gjorde han heller ingenting for å svekke det».<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 159–162 og [[#Williams|Williams (2010)]], s. 59.</ref>