Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

=== Krigsutbruddet ===
[[Fil:Talvisota Soviet infantry crossing Rajajoki.PNG|thumb|Sovjetisk infanteri krysset Rajajoki-elven på det Karelske nes den 30. november 1939.]][[Fil:Talvisota SB Helsinki.png|thumb|Russiske SB-2 bombefly over Helsingfors om morgenen 30. november 1939.]][[Fil:Talvisota_Bombing_of_Helsinki_30.11.39.png|thumb|Helsingfors etter russiske bombeangrep den 30. november 1939.]]

Den 30. november 1939 kl. 06:50 om morgenen begynte vinterkrigen med forberedende bombardement fra sovjetisk artilleri mot de finske stillingene langs grensen.<ref name="Talvisota 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939" /> Klokken 8.30 krysset 460&nbsp;000 soldater fra Den røde armé, støttet av 1&nbsp;500 stridsvogner, den finsk-sovjetiske grensen på det Karelske nes, nord for Ladogasjøen og ved [[Petsjenga|Petsamo]].<ref>Kolomyec, Maksym: side 10</ref> Den offisielle sovjetiske forklaringen var at Finland hadde beskutt sovjetiske tropper ved Mainila, noe som senere viste seg å være en fabrikkert historie. I løpet av morgenen krysset sovjetiske tropper grensen også ved Rajajoki, Joutselkä og Lipola.

Klokken 09.20 om morgenen ble de første russiske flyene observert over [[Helsingfors]].<ref name="Trotter, William R.: side 48">Trotter, William R.: side 48</ref> Disse flyene kastet ned flere tusen [[flyveblad]]er som oppfordret innbyggerne til å styrte Mannerheim-Cajander-Erkko-regjeringen. Deretter fløy de videre og slapp fem lette bomber i området nær [[Malm (Helsingfors)|Malm]] lufthavn. Klokken 10.30 fløy ni [[Tupolev SB-2|SB-2]] mellomtunge bombefly over Helsingfors og kastet sine bomber over havnen, men de falt harmløst i vannet. Deretter fortsatte formasjonen mot den arkitektonisk berømte [[Helsingfors jernbanestasjon]]. 
[[Fil:Lahti-Saloranta M-26 in position.jpg|mini|Finsk soldat bemmaner M-26 maskingevær.]]

På tross av ideelle værforhold og ingen motstand klarte flyene ikke å få et eneste treff på selve stasjonen, men bombene falt på den åpne plassen foran, og det kostet 40 sivile livet. Tre fly forlot formasjonen for å angripe en mindre flyplass i nærheten, og en hangar ble satt i brann. Helsingfors Tekniske Institutt ble hardt rammet, og flere elever og medlemmer av lærerstaben ble drept. Formasjonen brøt deretter opp i små grupper som deretter fløy i tilfeldige retninger over byen og kastet små klaser av brannbomber, noe som førte til få skader, men ble en påkjenning nær bristepunktet for byens brannkorps. Deretter slapp de sine siste bomber over byens sentrum, og ironisk nok ødela de fasaden til bygningen hvor den sovjetiske legasjonen holdt til. Deretter fløy de østover mens de ble beskutt av finske luftvernbatterier.

Et nytt luftangrep ble gjennomført av 15 SB-2 bombefly klokken 14.30 mens veier og gater var fulle av mennesker og biltrafikk. Bombene falt for de meste tilfeldig, men ytterligere 50 sivile ble drept og to eller tre ganger så mange ble skadet. I alt nådde de sivile tapstallene i Helsingfors 200 døde. Det sovjetiske luftvåpen utførte dessuten luftangrep på [[Vyborg|Viborg]], havnen i [[Åbo]], vannkraftverket i [[Imatra]], gassmaskefabrikken i [[Lahtis]], [[Svetogorsk|Enso]] og [[Hangö]].<ref name="Talvisota 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939">{{Kilde www |url=http://www.mil.fi/perustietoa/talvisota_eng/timer.html |tittel=Finnish Defence Forces: The Winter War 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939 |besøksdato=23. februar 2009 |arkiv-dato=1. november 2009 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20081101171231/http://www.mil.fi/perustietoa/talvisota_eng/timer.html |url-status=død }}</ref><ref name="Trotter, William R.: side 50">Trotter, William R.: side 50</ref>
[[File:Swedish Winter War volunteers.jpg| thumb|Svenske frivillige med Boys anti-tank rifler]]

I Finskebukta okkuperte marinestyrker fra den sovjetiske baltiske flåte de omstridte øyene [[Seskar|Seitskär]] (Seiskari), [[Mosjtsjnyj|Lavansaari]], [[Bolsjoj Tjuters|Tyterskär]] (Tytärsaari) og [[Hogland]] (Suursari). På Sieksari ble et sovjetisk flagg observert klokken 13.55.<ref name="Talvisota 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939" />

Under og kort tid etter de sovjetiske luftangrepene mot Helsingfors ble det gjort store forandringer i både den politiske og i den militære ledelse i Finland. Etter å ha kjørt flere omveier for å unngå bombekratere, lik og brennende ruiner, ankom Carl Gustav Mannerheim regjeringsbygningen, hvor president Kyösti Kallio ventet ham. Da han møtte Kallio, trakk Mannerheim sin oppsigelse tilbake, og Kallio utnevnte ham til øverstkommanderende for den finske hæren.<ref name="Trotter, William R.: side 50" />

Angrepet kom som et sjokk for den finske regjeringen. Som resten av Helsingfors' befolkning hadde regjeringen møtt opp til arbeid som alle andre dager, og den var samlet da den første flyalarmen lød. Mens de så forundret på hverandre, forlot de etter forsvarsminister Niukkanens lakoniske forslag regjeringsbygningen og samlet seg under trærne i parken utenfor.<ref name="Koch, Hans Dahlerup: side">Koch, Hans Dahlerup: side _</ref> Samme kveld trådte Riksdagen sammen i Folkets Hus, som de anså som sikrere enn Riksdagsbygningen. Etter at statsminister [[Aimo Cajander]], utenriksminister [[Eljas Erkko]] og forsvarsminister Niukkanen hadde redegjort for situasjonen, og riksdagsgruppene hadde uttalt seg, mottok regjeringen en tillitserklæring.<ref name="Trotter, William R.: side 51">Trotter, William R.: side 51</ref>

Etter møtet ble regjeringen og riksdagen evakuert til Kauhajoki nordøst for Helsingfors. Men [[Väinö Tanner]] mente at regjeringen, ledet av det høyreorienterte partiet [[Kansallinen Edistyspuolue]], var delvis ansvarlig for den elendige situasjonen og ikke hadde forutsetninger for å innlede fredsforhandlinger med Sovjetunionen, og hadde derfor som mål å styrte regjeringen. Paasikivi hadde dagen før understreket for president Kallio at Erkko hadde vist seg som uegnet for rollen som utenriksminister, og han foreslo at Tanner skulle avløse ham. Etter riksdagsmøtet henvendte Tanner seg til Cajander og krevde hans og utenriksminister Erkkos avgang. Cajander valgte å frasi seg makten med æren i behold, og neste morgen hadde Tanner overtatt posten som utenriksminister, mens han valgte [[Risto Ryti]], presidenten for Finlands Bank, som statsminister. Mens Tanner arbeidet med det diplomatiske, skulle Ryti styre krigsinnsatsen, som også inkluderte å få internasjonal støtte. Ryti arbeidet tett med Mannerheim fra marskalkens eget hovedkvarter i stedet for regjeringens i Kauhajoki.<ref name="Trotter, William R.: side 51" />

Ved den nye regjeringens første møte meddelte statsminister Ryti at dens primære oppgave var at Finland skulle gjenåpne forhandlinger og avslutte fiendtlighetene så raskt som mulig, og øke nasjonens forhandlingsevne gjennom en militær strategi som gikk ut på å beskytte nasjonen og dens uavhengighet ved å forsvare hver meter av finsk territorium og påføre russerne alvorlige tap – for å overbevise Stalin om at forhandlinger ville være den eneste løsningen for å avslutte kamphandlingene. 

Men midt under møtet fikk regjeringen melding om at det forelå en risiko for at Sovjetunionen ville angripe [[Åland]]søyene, noe som fikk regjeringen til å foreslå for Sverige å befeste øygruppen i fellesskap.<ref name="Koch, Hans Dahlerup: side"/> Sveriges avslag den 2. desember kom som en stor skuffelse, men ikke som noen overraskelse, ettersom den svenske regjeringen under statsminister [[Per Albin Hansson]] hadde gitt samme svar en uke tidligere. Selv om svenskene hadde sympati med finnenes sak, holdt de fast ved sin strenge nøytralitetspolitikk. Beslutningen skapte en viss bitterhet mot Sverige hos finnene, men de bitre følelsene ble dempet ved at svenskene støttet den finske saken uoffisielt gjennom omfattende våpenhjelp og omkring 8&nbsp;000 frivillige. Det har senere kommet opplysninger om at Sovjetunionen faktisk hadde utarbeidet [[Sovjetunionens planer for å angripe Ålandsøyene|planer for å angripe Ålandsøyene]], men de ble aldri satt ut i livet.<ref>RGAVMF (''Rossiiskii gosudarstvennyi arkhiv Voenno-Morskogo Flota, Den russiske marines statsarkiv'') Fond 92 opis 2 delo 660, delo 669</ref>

Samtidig foretok Moskva den 1. desember et politisk utspill ved å meddele at «[[Terijokiregjeringen|Finlands demokratiske republikk]]» var opprettet i [[Zelenogorsk (Sankt Petersburg)|Terijoki]] – et kjent badested nær grensen, som de finske troppene hadde oppgitt, og som nå var okkupert av sovjetiske soldater – med kommunisten [[Otto Ville Kuusinen]] som formann og utenriksminister.<ref>Trotter, William R.: side 58"</ref> «Folkeregjeringens» første handling var å utstede en proklamasjon til det finske folk. Den hilste «med største begeistring» den tapre, uovervinnelige [[Den røde armé|Røde armé]] velkommen som folkets venn og befrier, ikke som erobrer. Den skulle befri det sultende finske folk fra fiendene Cajander, Ryti og Mannerheim. 

Neste dag undertegnet Sovjetunionen en bistandpakt med Terijokiregjeringen. Bortsett fra de mange proklamasjonene og nedkastning av flyveblader over Finland, spilte ikke marionettregjeringen noen særlig stor rolle. Opprettelsen av Terijokiregjeringen fikk den motsatte effekt og samlet det finske folket, såvel de høyreorienterte som de venstreorienterte, mot den sovjetiske invasjonen.<ref>Trotter, William R.: side 60</ref>