Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Menstadslaget og ishavsimperialisme ===
[[Fil:Arbeiderbladet Quisling.PNG|miniatyr|Vitsetegning i ''[[Arbeiderbladet]]'' 10. juni 1931. I samtiden fikk forsvarsminister Quisling skylden for å ha satt inn miltærstyrker i forbindelse med [[Menstadslaget]], men rollen hans har blitt noe nedtonet i nyere historieforskning.]]
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved [[Norsk Hydro]]s anlegg på [[Menstad]]. «[[Menstadslaget]]», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister [[Asbjørn Lindboe|Lindboe]] tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Vidkun Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. 

På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev ''Arbeiderbladet'', og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.<ref name="Dahl(1991)-169-172" />

Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde [[Grønlandssaken|tatt seg til rette]] på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det [[Eirik Raudes Land]]. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra [[Grønlandslag]]ene ved [[Gustav Smedal]] og et hardkjør i ''[[Dagbladet]]'' besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.<ref name="Dahl(1991)-178" />