Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Sammenbruddet ===
[[Fil:628px-Western and Eastern Roman Empires 476AD(3).PNG|thumb|Vestromerriket og Østromerriket ved 476.]]
Det endelige sammenbruddet for Vestromerriket var markert av i økende grad ørkesløse likesomkeisere som var dominert av sine germanske herrer i hæren. Den mest utpekte eksempelet er Ricimer som effektivt ble «makten bak makten» etter å ha avsatt både Avitus og Majorianus. Som barbar kunne han ikke bli keiser selv, men utpekte en rekke liksomkeisere som ikke kunne gjøre noe for å hindre oppløsningen av romersk autoritet og tapet av de områdene som Majorianus hadde erobret. Den første av disse liksomkeiserne var [[Libius Severus]], som ikke hadde noen anerkjennelse utenfor Italia. Den østromerske keiser Leo I og provinsguvernørene i Gallia og [[Illyria]] nektet alle å anerkjenne ham.

Severus døde i 465 og Leo I, med Ricimers godkjennelse, utnevnte den dyktige østromerske general [[Anthemius]] som følge av et atten måneders [[interregnum]]. Forholdet mellom Anthemius og Østromerriket var som forventet godt, og han var den siste vestromerske keiseren som anerkjente østromersk lovverk. De to keiserhoffene utførte en felles militær operasjon for å gjenerobre nordlige Afrika fra vandalene, og som kulminerte med det katastrofale [[slaget ved Kap Bon (468)|slaget ved Kap Bon]] i 468. Det var en av største landgangsoperasjoner i antikken som involverte 1 113 skip og over 50 000 menn, men forsøket på å ta Kartago ble stoppet av vandalenes brannskip. Det brøt ut kaos, vandalenes flåte angrep og senket over 100 romerske skip og rundt 10 000 døde i det påfølgende slaget.<ref>Heather (2006), s. 405-406</ref> Senere feilet Anthemius i en krigskampanje mot vestgoterne for å hindre deres ekspansjon.<ref>Mathisen, Ralph W.: [https://www.roman-emperors.org/anthemiu.htm «Anthemius - De Imperatoribus Romanis »], ''Roman Emperors''</ref>

Rettssaken og den påfølgende henrettelsen av Romanus, en italiensk senator og en venn av Ricimer, anklaget for forræderi i 470, gjorde Ricimer fiendtlig innstilt mot senator. Etter to år med fiendtligheter greide Ricimer å få avsatt og drept Anthemius i 470. Deretter opphøyde han aristokraten [[Olybrius]] ny vestromersk keiser.<ref>Gordon (2013), s. 122f.</ref> I løpet av Olybrius’ korte tid som liksomkeiser døde Ricimer og hans nevø [[Gundobad]] etterfulgte ham som ''magister militum''. Etter kun sju måneder som keiser døde Olybrius av [[Ødem|stuvning]]. Gundobad opphøyde da Glycerius som ny keiser. Østromerriket som hadde avvist Olybrius, nektet også å anerkjenne Glycerius. Isteden ga det østromerske hoffet sin støtte til deres egen kandidat, [[Julius Nepos]], ''magister militum'' i [[Dalmatia]]. Med støtte fra de østromerske keiserne [[Leo II (keiser)|Leo II]] og [[Zenon]], krysset Nepos Adritaerhavet våren 474 for å avsette Glycerius. Da Nepos gikk i land i Italia abdiserte Glycerius uten kamp og fikk deretter lov til å fortsette å leve som biskop av Salona (dagens [[Split]]-[[Makarska]]).<ref>Mathisen, Ralph W.: [https://www.roman-emperors.org/glyceriu.htm «Glycerius - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref>

Det korte styret til Nepos i Italia endte i 475 da [[Flavius Orestes|Orestes]], en tidligere sekretær for Attila, og magister militum for Julius Nepos, tok kontroll over Ravenna og tvang Nepos til flykte med skip til [[Dalmatia]]. Senere det samme året kronet Orestes ikke seg selv, men sin unge sønn til vestromersk keiser under navnet Romulus Augustus. Østromerriket nektet å anerkjenne den nye keiseren, og isteden fastholdt at Nepos i Dalmatia var den rettmessige keiseren.<ref name="Bury_408">Bury (2005), s. 408.</ref>

Den 4. september ble Ravenna erobret av [[Odovakar]], lederen for de germanske foederati i Italia. Orestes ble drept og Romulus ble avsatt. Selv om situasjonen var endret kom ikke Nepos tilbake til Italia, og fortsatt å styre som vestromersk keiser i Dalmatia og med støtte fra Konstantinopel. Odovakar utropte seg selv til hersker av Italia og begynte å forhandle med den østromerske keiser Zenon. Keiseren ga til sist Odovakar statusen som [[patrisier]] som anerkjennelse av hans autoritet og aksepterte ham som sin visekonge i Italia. Zenon insisterte imidlertid at Odovakar bøyde seg for Julius Nepos som den rettmessige vestromerske keiser. Odovakar aksepterte dette og utstedte mynter i navnet av Julius Nepos over hele Italia. Det var imidlertid kun en tom politisk gest da han aldri overførte noen virkelig makt eller områder til Nepos. Mordet på Nepos i 480 fikk Odovakar til øyeblikkelig å invadere Dalmatia og annektere det under sin italienske kongerike.<ref name="MacGeorge_62">MacGeorge (2002), s. 62.</ref>