Redigerer Tysklands gjenforening (avsnitt)

== På veien mot gjenforeningen ==
=== Videre utvikling i DDR og Vest-Tyskland ===
13. november ble [[Hans Modrow]] valgt til DDRs statsminister av [[Folkekammeret]]. Kort etter erklærte Gorbatsjov at tysk gjenforening var et indre tysk anliggende.

[[Fil:KohlModrowMomperBrandenburgerTor.jpg|thumb|250px|right|Formann for DDRs ministerråd [[Hans Modrow]], vesttysk kansler [[Helmut Kohl]], regjerende borgermester i Vest-Berlin [[Walter Momper]] og i bakgrunnen mellom Kohl og Momper Øst-Berlins overborgermester [[Erhard Krack]] under åpningen av [[Brandenburger Tor]] den 22. desember 1989.{{Byline|F. Lee Corkran&nbsp;/&nbsp;US Department of Defence}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1990-0111-047, Berlin, Demonstration vor Palast der Republik.jpg|thumb|En demonstrasjon for demokratiske forandringer og mot [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] politikk utenfor [[Palast der Republik]] i Øst-Berlin, januar 1990.{{Byline|Rainer Mittelstädt}}]]
Allerede [[28. november]] [[1989]] presenterte Kohl i [[Forbundsdagen]] et ti-punktsprogram for en konføderasjon mellom DDR og Vest-Tyskland, som skulle ende med en fullstendig gjenforening, og integreres i en europeisk samlingsprosess.

I begynnelsen av desember ble SEDs «førerrolle» strøket fra forfatningen i DDR, og det ble innledet etterforskning av tidligere SED-funksjonærer, blant annet Erich Honecker. Egon Krenz trådte tilbake fra alle politiske verv, og ble etterfulgt av [[Manfred Gerlach]] fra [[blokkparti]]et [[Liberal-Demokratische Partei Deutschlands|LDPD]] som statsoverhode.{{tr}}

Fra 7. desember 1989 ble det gjennomført «rundebordssamtaler» mellom de tidligere blokkpartiene og opposisjonsgrupper. To dager senere ble den reformorienterte [[Gregor Gysi]] ny partiformann i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]], som skiftet navn til SED-PDS og etterhvert til PDS. I midten av januar 1990 var det tydelig at rundebordssamtalene hadde utviklet seg fra åpne og søkende samtaler til den nye politiske drivkraften i landet. Rundebordet nedsatte et underutvalg for å lage utkast til ny grunnlov for DDR. Underutvalget var bredt sammensatt og fikk bistand av eksperter innenfor forfatningsrett. [[Christa Wolf]] skrev konstitusjonens innledning. Rundebordssamtalene ble observert og publisert av professor [[Uwe Thaysen]]. Grunnlovsutkastets artikkel 136 tilsvarte artikkel 146 i den vesttyske grunnloven, ''Grundgesetz,'' som uttrykte ønske om en fremtidig gjenforening. Våren 1990 ble det klart at det var aktuelt å integrere DDR i Forbundsrepublikken i henhold til artikkel 23 i Grundgesetz, på samme måte som Saarland hadde blitt innlemmet i 1956.<ref name="Markovits">Markovits, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. ''William & Mary Law Rev.'', 49, 1307.</ref>{{rp|side=1325-1326}}

I januar 1990 endret slagordet under mandagsdemonstrasjonene seg fra ''Wir sind das Volk'' (vi er folket) til ''Wir sind ein Volk'' (vi er ett folk) og ''Deutschland einig Vaterland''. 15. januar stormet demonstranter [[Stasi]]s hovedkvarter i Øst-Berlin.

=== Folkekammervalget (mars 1990), Lothar de Maizière blir ny statsminister ===
Den 18. mars ble det første frie [[Folkekammeret]] i DDR valgt. Den borgerlige ''[[Allianz für Deutschland]]'', bestående av [[Christlich-Demokratische Union Deutschlands (DDR)|CDU]], [[Deutsche Soziale Union|DSU]] og [[Demokratischer Aufbruch|DA]], fikk et stort flertall. ''Allianz für Deutschland'' ble aktivt støttet av [[Helmut Kohl]] i valgkampen. Sammen med [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]] kunne koalisjonen 12. april danne en ny regjering, med Øst-CDUs inntil da ukjente leder [[Lothar de Maizière]] som statsminister i DDR. Maizières regjering gikk inn for en rask tysk gjenforening. [[5. april]] ble CDU-politikeren [[Sabine Bergmann-Pohl]] valgt til president for Folkekammeret og dermed det siste statsoverhodet i DDR, etter at stillingen som statsrådsformann som Honecker og Krenz hadde innehatt var blitt avskaffet.

Etter valget i mars argumenterte Kohls CDU for rask gjenforening etter artikkel 23 i Grundgesetz. I Øst-Tyskland viste en meningsmåling i april 1990 at 42 % håpet på en ny forfatning for DDR, 38 % ønsket en forfatning i samarbeid med Vest-Tyskland mens 9 % ønsket det vesttyske Grundgesetz.<ref name="Markovits" />{{rp|side=1332}}

=== Maizière-Kohl-traktaten om valutaunion ===
Forhandlingene mellom Maizière-regjeringen og Kohl-regjeringen fra mars 1990 førte i første omgang til undertegnelsen av en traktat om en nærings-, valuta- og sosialunion den [[18. mai]] 1990. 1. juli trådte unionen i kraft, og [[Tysk mark|Deutsche Mark]] ble offisiell valuta i DDR.<ref name="Markovits" />{{rp|side=1333}} Samme dag lovet Kohl i en fjernsynstale «blomstrende landskaper» i DDR.

I midten av juli ble [[Treuhandanstalt]] grunnlagt. Dens oppgave var å avhende alle ''[[Volkseigener Betrieb|Volkseigene Betriebe]]''.

=== Gjenforeningstraktaten ===
[[31. august]] 1990 ble gjenforeningstraktaten undertegnet,<ref name="Markovits" />{{rp|side=1333}} og [[18. september]] ble den supplert med en traktat ''zur Durchführung und Auslegung''. Her ble alle aspekter ved gjenforeningen av DDR og Vest-Tyskland fastlagt.

Traktaten bestemte at
* DDR skulle bli en del av Forbundsrepublikken Tyskland, og Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov skulle gjelde for hele det tyske folket.
* [[3. oktober]] 1990 skulle gjenforeningen finne sted, og i løpet av to år skulle det gjennomføres forfatningsendringer i Forbundsrepublikken Tyskland som konsekvens av dette.
* Stemmefordelingen i det tyske [[Forbundsrådet (Tyskland)|Forbundsrådet]] skulle endres.
* [[Folkekammeret]] skulle sende 144 delegater til [[Forbundsdagen]] før det kunne gjennomføres et nytt fellestysk valg.
* [[Stasi]]s dokumenter skulle forbli i det tidligere DDR.
* [[Berlin]] skulle være hovedstaden i Forbundsrepublikken Tyskland.
* I en overgangstid skulle avvik fra grunnloven være mulig i det tidligere DDR.

20. september vedtok både Folkekammeret og Forbundsdagen traktaten om gjenforening. I Folkekammeret stemte 299 av 380 medlemmer for traktaten, i Forbundsdagen stemte 442 av 492 for traktaten. I Forbundsrådet ble traktaten enstemmig vedtatt.

Rundebordssamtalen i DDR, herunder utarbeidelse av ny forfatning, hadde liten betydning bortsett fra i de østlige delstatene der delstatsforfatningene tok inn noen av ambisjonene. Gjenforeningstraktaten la også til grunn at en felles konstitusjonell kommisjon skulle gå gjennom Grundgesetz og vurdere behov for tilpasninger og tilføyelser etter gjenforeningen - dette arbeidet ble avsluttet i juli 1993 og ledet til små endringer i Grundgesetz.<ref name="Markovits" />{{rp|side=1333}}

=== Samtaler med de tidligere okkupasjonsmaktene ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1990-0101-006, Berlin, Neujahrsfest.jpg|thumb|Feststemning på [[Brandenburger Tor]], nyttårsaften 1989. Brandenburger Tor lå tidligere i «dødsstripen» ved Berlinmuren.]]
Samtidig med den indretyske utviklingen arbeidet den føderale regjeringen for å oppnå aksept for gjenforeningen fra andre stater, særlig de fire tidligere okkupasjonsmaktene som fremdeles hadde beholdt visse rettigheter.

14. februar 1990 hadde utenriksministrene fra Vest-Tyskland og DDR møttes med utenriksministrene fra USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike for å diskutere ytre aspekter ved gjenforeningen. Spesielt ble Tysklands østgrense diskutert. Den tyske regjeringen hadde til da forbeholdt seg retten til å holde spørsmålet åpent. Senest i sin ti-punktsplan for gjenforening hadde Kohl latt spørsmålet være åpent. Seiersmaktene forlangte imidlertid en formell anerkjennelse av denne grensen. Til betydelige protester innen eget parti valgte Kohl motvillig å inngå [[den tysk-polske grensetraktaten]], som anerkjente Polens anneksjon av østlige deler av Tyskland.

Under et besøk hos Gorbatsjov i [[Kaukasus]] klarte Kohl og hans utenriksminister [[Hans-Dietrich Genscher]] å oppnå at Sovjetunionen gav avkall på alle rettigheter overfor Tyskland. Dermed kunne det nye Tyskland selv bestemme i spørsmål som alliansetilhørighet, og dermed oppfylle USAs ønske om fortsatt NATO-tilknytning for det gjenforente Tyskland, riktignok med begrensninger for tidligere østtyske områder. Hvorvidt NATOs medlemsland forpliktet seg til ikke å utvide alliansen til øvrige østeuropeiske land, er derimot omstridt.<ref>{{kilde www
| url=https://www.zeit.de/2014/41/nato-russland-usa-deutsche-wiedervereinigung/komplettansicht
| tittel=Versprochen und gebrochen?
| utgiver=[[Die Zeit]]
| forfatter= Mary Elise Sarotte
| dato=10. oktober 2014
| besøksdato=3. oktober 2018
| språk=de-DE
}}</ref> Dermed var spørsmål som stod i veien for gjenforening ryddet av veien. 12. september gikk USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike med på en tysk gjenforening i «to pluss fire-samtalene».

=== Gjenforeningen (3. oktober 1990) ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1990-1003-400, Berlin, deutsche Vereinigung, vor dem Reichstag.jpg|thumb|Hundretusener var til stede da flagget ble heist foran Riksdagen på gjenforeningsdagen]]

Den [[3. oktober]] [[1990]] ble DDRs territorium gjenforent med Forbundsrepublikken Tyskland, og DDR opphørte dermed å eksistere. «[[Tag der Deutschen Einheit|Den tyske enhetens dag]]» ble etter forslag fra [[Helmut Kohl]] gjort til ny nasjonaldag, og avløste da [[17. juni]], dagen for [[Folkeoppstanden 17. juni 1953|oppstanden mot okkupasjonen i DDR i 1953]].

Artikkel 23 i grunnloven for Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) åpnet for opptak av nye delstater (''Länder'') i republikken. Denne paragrafen ble brukt da [[Saarland]] gikk inn i Forbundsrepublikken i 1954. Alternativet ville vært å utforme en ny grunnlov i stedet for en eksisterende som hadde et midlertidig preg i påvente av tysk samling. Artikkel 23 innebar en enklere fremgangsmåte, men ga samtidig mange i øst en følelse av å bli overtatt av Vest-Tyskland.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Seim, Jardar | utgivelsesår = 1999 | tittel = Øst-Europa etter murens fall | isbn = 8203291066 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Forum Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008082701002 | side = 57}}</ref>