Redigerer Tvangslidelse (avsnitt)

==Diagnostikk==
Formell diagnose kan settes av en [[psykolog]] eller [[psykiater|lege]]. For å bli diagnostisert med OCD må personen ha tvangstanker, tvangshandlinger, eller begge deler, i henhold til både en internasjonale ICD-10 og den amerikanske [[Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders]] (DSM). Tvangstanker definerer DSM som tilbakevendende og vedvarende tanker, impulser, eller bilder som oppleves som påtrengende og som forårsaker markert angst eller ubehag. Disse tankene, impulsene eller bildene er av en alvorlighetsgrad eller art som skiller seg fra normal bekymringer knyttet til hverdagslige problemer. En person kan forsøke å ignorere eller undertrykke slike tvangstanker, eller å nøytralisere dem med andre tanker eller handlinger, og vil oftest gjenkjenne tvangstanker som idiosynkratiske eller irrasjonelle.

Tvangshandlinger blir av klinisk betydning når en person føler seg drevet til å utføre dem som svar på en tvangstanke, eller etter rigide regler som «må» følges, og  dermed gir personen betydelig ubehag. Disse atferdene eller mentale handlingene er rettet mot å forebygge eller redusere ubehag eller hindre en fryktet hendelse eller situasjon, men handlingene er enten ikke logiske, ikke praktisk nyttige, eller de er overdrevne. I tillegg må den enkelte på et tidspunkt i løpet av lidelsen innse at deres tvangstanker eller tvangshandlinger er urimelige eller overdrevne. Videre vil tvangstanker eller tvangshandlinger være tidkrevende (tar opp mer enn én time per dag) eller forårsake svekkelse i sosial, yrkesmessig eller faglig funksjon.<ref name="Quick">''Quick Reference to the Diagnostic Criteria from DSM-IV-TR.''  Arlington, VA: American Psychiatric Association, 2000.</ref> Det er nyttig å måle alvorlighetsgraden av symptomene og funksjonstapet før og under behandling for OCD. I tillegg til pasientens egen vurdering av tiden som brukes hver dag til å gjennomføre eller skjule tvangspregede tanker eller atferd, kan dette gjøres med ulike instrumenter. Det mest brukte er Yale-Brown Obsessive Compulsive Scale (Y-BOCS).<ref name="Fenske, J. 2009"> Fenske, J., &amp; Schwenk, T.. (2009). Obsessive-Compulsive Disorder: Diagnosis and Management. American Family Lege, 80 (3), 239-45. Platinum Periodicals. (Dokument ID: 1803225831).</ref>

===Differensialdiagnoser===
OCD blir ofte forvekslet med tvangspreget personlighetsforstyrrelse. OCD er ''egodyston'' , noe som betyr at lidelsen bryter med verdiene personen egentlig står for.<ref name="Aardema, F. 2007"/><ref name="Aardema"> Aardema, F. &amp; O'Connor. (2003). Seeing white bears that are not there: Inference processes in obsessions. Journal of Cognitive Psychotherapy, 17, 23-37.</ref> Fordi lidelsen er egodyston medfører den som regel betydelig ubehag og ulempe. Ved tvangspreget personlighetsforstyrrelse (OCPD) derimot, er tankene og ritualene utpreget ''ego syntone'', de bryter ikke med personens overbevisning, verdier eller selvbilde.

Personer med tvangslidelse er oftest klar over at deres oppførsel ikke er rasjonell, og er misfornøyde med sine tvangstanker, men føler likevel at de ikke har noe valg. Personer med tvangspreget personlighetsforstyrrelse synes i mindre grad at det er noe galt ved det de gjør. De vil komme med forklaringer på hvorfor deres handlinger er rasjonelle og det er ofte umulig å overbevise dem om noe annet.

Personer med OCD er oftes plaget med [[angst]], i motsetning til personer med tvangspreget personlighetsforstyrrelse, som har en tendens til å oppleve glede gjennom sine tanker eller ritualer.<ref>Carter, K. "Obsessive-Compulsive personality disorder. " PSYC 210 foredrag: Oxford College of Emory University. Oxford, GA. 11. april 2006.</ref> 

Noen med OCD fremviser det som kalles ''overvurderte ideer''. I slike tilfeller vil personen med tvangslidelse i større grad være usikker på om frykten som får dem til å utføre sine tvangshandlinger er irrasjonelle eller ikke. Etter litt diskusjon er det mulig å overbevise enkelte om at det de frykter kan være ubegrunnet. Det kan være vanskeligere å gjennomføre ERP-terapi (eksponerings og responsprevensjonsterapi) med disse pasientene fordi de kan være uvillige til å samarbeide, i hvert fall i første omgang. Av denne grunn har OCD ofte blitt beskrevet som en sykdom knyttet til patologisk tvil, der den lidende vanligvis ikke har [[Vrangforestilling|vrangforestillinger]], men selv ofte ikke er i stand til fullt ut å forstå hvilke fryktede hendelser som er realistiske og hvilke som ikke er det. Det finnes alvorlige tilfeller der den lidende har en urokkelig tro på tankene og der det er vanskelig å skille lidelsen fra [[psykose]].<ref>O'Dwyer, Anne-Marie Carter, Obsessive–compulsive disorder and delusions Revisited, The British Journal of Psychiatry (2000) 176: 281-284</ref>

OCD er forskjellig fra tvangspreget adferd, slik som [[Hasard|spilleavhengighet]] og overspising. Mennesker med disse lidelsene opplever vanligvis noe glede av sin aktivitet, de som lider av OCD har ikke noe egentlig ønske om å utføre handlingene og opplever ingen glede eller nytelse ved disse.

OCD kan som mange former for kronisk stress føre til [[Depresjon (sykdom)|depresjon]] over tid. Det stadige stresset ved tilstanden kan føre til at rammede utvikler en lammende frustrasjon eller følelse av håpløshet. Til daglig er det spesielt mengden tid lidelsen opptar som utgjør et stort problem for pasienter med OCD. Dette går ofte utover jobb, økonomi og nære relasjoner. Det finnes ingen kjent kur for OCD, men en rekke vellykkede behandlingsalternativer er tilgjengelige.