Redigerer Tory (historisk britisk parti) (avsnitt)

== 1714–1760 ==
[[File:George-I lafontaine2.jpg|thumb|Georg I av Storbritannia]]
I henhold til datidens lover, ble dronningens regjering erstattet av et regentskapråd fram til den nye kongen kunne komme fra Hannover. Bolingbroke tilbød sine tjenester til kongen, men ble kaldt avvist. Georg I satte sammen en regjering bestående utelukkende av whiger og det nye parlamentet, som ble valgt fra januar til mai [[1715]], hadde et stort whigflertall. Med whigene i posisjon til å ta hevn over deres tidligere politiske rivaler, flyktet Bolingbroke til [[Frankrike]] og tilbød sine tjenester til [[James Francis Edward Stuart|pretenderen]]. Den påfølgende [[jakobittopprøret i 1715|jakobittopprøret]] i [[1715]] og [[1716]], selv om kun et lite mindretall av toryene ga sin støtte til det, ble benyttet av whigene til å diskreditere toryene og sverte dem som forrædere. Det ga også whigene et påskudd for å vedta en rekke lover som i stor grad styrket deres makt, inkludert Opprørsloven (''Riot Act'') og [[Syvårsloven]] av [[1715]] (''Septennial Act''), den sistnevnte utvidet parlamentets virke ved at de valgte parlamentsmedlemmene ble sitte i syv år fram for tre.

De gjenværende toryene ble nå avskjediget fra posisjoner, og som et politisk parti var det sendt ut i villmarken for et halvt århundre, noe som tilsvarer styrene til [[Georg I av Storbritannia|Georg I]] og [[Georg II av Storbritannia|Georg II]], skjønt tidvis hadde enkeltstående toryer posisjoner i disse monarkenes whigregjeringer. For det meste av denne perioden (først under lederskapet til sir [[William Wyndham]]), opprettholdt toryene enighet innad i partiet, og med tidvise håp om å gjenerobre posisjoner, særlig da Georg II i 1727 kom på tronene, og fallet til regjeringen til sir [[Robert Walpole]] i [[1742]]. De fungerte som en forent, om enn forgjeves opposisjon til whigenes korrupsjon og skandaler. Ved tider samarbeidet de med den indre opposisjon innenfor whigene, men det ideologiske gapet mellom toryene og opposisjonswhigene forhindret dem å fungere som et enkelt parti.

Whigregjeringen, støttet av kongens velvilje, kontrollerte den øverste makten og var i stand til å opprettholde flertallet i ujevne valg i løpet av de neste tiårene (kun 7 ganger i løpet av de 46 årene til Georg I og Georg II, i motsetning til 11 ganger fra revolusjonen og til dronning Annes død). I det meste av denne tiden hadde toryene bred støtte i jordbruksområdene, men det relativt udemokratiske vesenet i forhold til stemmerett og den ujevne spredningen parlamentsplasser forhindret at denne støttet førte til et flertall i parlamentet. Toryene var derfor i alle praktiske henseende ikke en faktor i politikken. De var alltid i mindretall i parlamentet og fullstendig ekskludert fra posisjoner i regjeringen. Det fikk betydning for toryene som parti: whigene tilbød få muligheter for toryer som skiftet side og som parti fant toryene få muligheter for inngå kompromiss med whigene.

Walpoles fall fjernet den prinsipielle faktoren som adskilt regjeringen og whigopposisjonen, og ved midten av 1740-tallet var whigene hovedsakelig forent i politiske spørsmål. Partiorganiseringen besto av å være organisert i henhold fraksjoner, og de individuelle tilhengerne av ulike whigledere førte til at det ble dannet en rekke nye partier. I [[1754]] og på nytt i [[1757]] ga toryene begrenset støtte til whigregjeringen til [[Thomas Pelham-Holles, 1. hertug av Newcastle|hertugen av Newcastle]], [[William Pitt den yngre]], og [[William Cavendish, 4. hertug av Devonshire|hertugen av Devonshire]]. Selv forble de imidlertid utenfor regjeringen.

=== Periode med usikkerhet ===
Da [[Georg III av Storbritannia|Georg III]] ble konge, ble de gamle politiske skillelinjene oppløst. Whigfraksjonene ble adskilte partier (som [[George Grenville|Grenvillitene]] og [[John Russell, 4. hertug av Bedford|Bedforditene]]) som alle hevdet at de var whiger, men de virkelige skillelinjene i britisk politikk var mellom «kongens venner» som støttet den nye, aktive rollene til Georg III i regjering, og de som motsatte seg kongens innblanding.

Tiden da toryene var bannlyst fra regjeringsposisjoner var over, noe som forte til at toryene ble delt i flere fraksjoner og opphørte å fungere som et forent politisk parti. Sentimentale torymentalitet forble, som i skriftene til [[Samuel Johnson]], men i politikken var «tory» ikke mer enn uvennlig epitet for politikere som var nært knyttet til kongen. Betegnelsen «tory» var i denne mening også benyttet på statsministrene [[John Stuart, 3. jarl av Bute|lord Bute]] (1762–1763) og [[Frederick North|lord North]] (1770–1782), men disse politikerne betraktet seg selv som whigere.