Redigerer Torvtak (avsnitt)

=== Gavl-løsninger ===
Torvvolen var absolutt påkrevet ved takfoten for å holde torven på plass. En tilsvarende kant var ikke like nødvendig på gavlene, men i mange strøk ble kanten av torvlaget beskyttet mot uttørking og erosjon forårsaket av vind og vann.

Mest utbredt var skikken å kante torven med en steinrad. Mange slags stein har vært brukt til ''yfsingestein''. Rundslipt morenestein egner seg dårlig fordi telen kan skyve den ut av stilling og utfor kanten. Steinene må være så tunge at de ligger fast og støtt. Helst bør de være rektangulære, og i hvert fall ha én flat side å ligge på. 

En annen gammel skikk er kanting med rundtømmer eller tilhogne stokker. Særlig fra [[Numedal]] kjennes avslutningen med en halvkløvning der et stykke av veden er teljet bort for å danne en overgang til selve troet. Dermed får undertaket en naturlig oppkant å avslutte torven mot. I Hallingdal og andre bygder var det vanlig å avslutte gavlkanten med firhugne stokker, ''krossflak'', som ble sammenbladet i kryss over mønet. Slike kantstokker på gavlene kunne også kalles ''sviller'' eller ''ringved'', og i [[Etne]] kaltes de ''verlæsingar'' (av ''lås'') fordi de stengte for vær og vind.<ref>Nicolaysen</ref> I noen vestlandsstrøk, og kanskje flere steder langt tilbake, ble de oppstikkende endene skåret til i form av horn – antagelig en skikk med utspring i magiske forestillinger. Slike løsninger kan ha vært forløpere for egentlige vindskier i form av tynnere bord, som ble vanlige i nyere tid.

''Vindskier'' av ett eller flere bord festet til åsender, gavlsperrer eller krossflak er antagelig en nokså ny foreteelse. Oftest har de mest en estetisk funksjon, som i Gudbrandsdalen og Setesdal, hvor brede vindskier ble festet med overkanten i samme nivå som taktroet. Vindskier omtalt i kilder fra middelalderen var antagelig planker som hang på ''kolver'' utenfor kanten av bordtaket, omtrent som torvvoler. Etter at sagskårne bord ble tilgjengelige, ble det vanligere å trekke vindskiene opp foran torvskiktet, ofte med flere bord i høyden, det ene utenpå det foregående. Overgang fra kantsteiner til vindskier skjedde nokså sent i Hornindal, ifølge Melheim: «I seinare tid har det istaden for steinar vorte spikra på bord-listor på sidekantane av taket slik at dei laga ei slir kring torv- og never-kanten, vindskeid eller vindskide».<ref name="Melheim">Melheim</ref>  

I Gudbrandsdalen kunne torvtekkingen stå helt uten beskyttelse langs gavlkantene, men da ble det ytterste partiet med torv særlig omhyggelig lagt. Torvstykkene kunne bli stablet på høykant for å forsterke kanten.