Redigerer Thomas More (avsnitt)

== Verker ==
More var en framstående akademiker, forfatter, og kritiker. Hans skrifter og lærdom ga ham et omdømme som en av de fremste kristne tenkerne i renessansens Vest-Europa. More var en god venn med den nederlandske humanisten [[Erasmus]] av Rotterdam, som dediserte sitt mesterverk ''[[Dårskapens pris]]'' til More.<ref>John, Guy (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', Oxford, ISBN 978-0007192311, s. 91</ref> Tittelen på verket er et ordspill på Mores navn; dårskap heter ''moria'' på gresk. Erasmus, som hadde en omfattende brevveksling med mange av de fremste akademikere, beskrev ofte More som en eksemplarisk lærd og forsker.<ref>John, Guy (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 91-92</ref> Erasmus og More var samstemte at kirken trengte en reform som kunne gi trosutøvelsen en ny kraft. Begge mente at det beste virkemiddelet var å gå tilbake til de opprinnelige bibeltekstene og de eldste kirkefedrene, og gjennom kritisk lesning og nye oversettelser komme fram til den opprinnelige meningen og ektheten i kirkens lære, samtidig som man kunne renske ut forvrenginger og feiltolkninger.

More og Erasmus gjorde en felles latinsk oversettelse av [[Lukianos av Antiokia]] som ble utgitt i Paris 1506. More forfattet også ''Life of John Picus, Earl of Mirandula'' (1510), hvor hans humanistiske ideal kom tydelig fram.<ref>Guy John (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 120</ref>

=== Akademiske og litterære verk ===
==== ''Rikard den tredje'' ====
[[Fil:King Richard III.jpg|thumb|upright|Portrett av [[Rikard III av England|Rikard III]] fra sent på 1500-tallet, utstilt i National Portrait Gallery, London.]]
Thomas More skrev et historieverk om kong [[Rikard III av England|Rikard den tredje]] mellom [[1512]] og [[1519]]. Det ble aldri fullført, men utgitt etter hans død. Verket, ''History of King Richard III'', ble skrevet i to versjoner, både på engelsk og på latin. Begge begynner med at Rikards bror [[Edvard IV av England|Edvard IV]] dør den 9. april 1483, og forteller relativt detaljert om hendelsene i tre urolige månedene som fulgte og som endte med at Rikard ble kronet som konge den 6. juli. Ved dette tidspunktet stopper den latinske versjonen. Den engelske versjonen fortsetter ved fortellingen om de antatte mordene på Rikards befaling av Edvards sønner, de rettmessige arvingene til den engelske tronen. Deretter noen få sider inn i neste episode, avhoppingen av Rikards fremste allierte, hertugen av Buckingham, før framstillingen brått avsluttes.<ref name="Introduction">Logan, George M. (2005): [https://muse.jhu.edu/chapter/414165 «Introduction»], [https://muse.jhu.edu/book/9064 ''The History of King Richard the Third''], Project Muse, Indiana University Press</ref>

Til tross for at verket er ufullført, har den engelske versjonen hatt et høyt omdømme og vært meget innflytelsesrikt. Det var ikke utgitt ved Mores henrettelse i 1535, men fra 1543 ble det utgitt i en rekke populære utgivelser, en del kannibalisert, men ble også utgitt i ''More’s English Works'', 1557.<ref name="Introduction"/> I særdeleshet ble det lest og beundret av [[William Shakespeare]], som benyttet det som sin hovedkilde og historiografiske modell for sitt historiske drama ''Richard III'' (''The Tragedy of King Richard the Third''), utgitt i tidsrommet 1592-1593. Shakespeares ''Rikard III'' er i all vesentlighet Mores ''Rikard III'' og mellom seg etablerte disse to forfatterne hva som fortsatt har blitt stående som den populære forståelsen av [[Rikard III av England]]; en mann som både var fysisk som moralsk deformert, men fast bestemt på å ta tronen uansett hva det måtte koste av menneskeliv.<ref name="Introduction"/>

Verket tilfredsstiller ikke den kritiske standarden av moderne historieskriving, men er karakterisert av å være et produkt av sin tid, forfattet av en humanist fra renessansen. Det er en fargerik, delvis fiktiv biografi, mer bemerkelsesverdig for sine litterære kvaliteter og i overensstemmelse med idealene fra [[antikkens Hellas]] og [[Roma]]. En av Mores seneste biografer, Richard Marius, kaller verket «kanskje det beste han noen gang skrev» til tross for at More også var forfatter av et av de mest innflytelsesrike verk i form av ''Utopia''. Men ''Utopia'' ble skrevet utelukkende på latin, og selv om han som mange andre latinske forfattere i renessansen var bemerkelsesverdig dyktig i dette språket, var det likevel hans andre språk, mens engelsk var hans morsmål. I den engelske versjonen utøvde han det som en annen biograf, Paul Murray Kendall, karakteriserte som «slående vitalitet av ... [sitt] litterære talent.»<ref name="Introduction"/>

==== ''Utopia'' ====
* ''Se hovedartikkel, [[Utopia]]''
[[Fil:Isola di Utopia Moro.jpg|thumb|upright|Illustrasjon til førsteutgaven av Mores ''Utopia'', 1516.]]
Mores mest kjente og mest kontroversielle verk, ''Utopia'', er en roman skrevet på [[latin]]. More fullførte og Erasmus publiserte boken i [[Leuven]] i dagens [[Belgia]]. Det ble oversatt til [[engelsk]] og utgitt i Mores hjemland i [[1551]], 16 år etter at han ble henrettet. Den oversatte utgaven fra [[1684]] er den som mest sitert. More, som også er en egen figur i boken, og fortelleren/den reisende Raphael Hythlodaeus (navnet antyder til både [[erkeengelen Rafael]], og «en som snakker tull» i etternavnets greske mening) diskuterer moderne problemer i [[Antwerpen]], foruten også å diskutere det politiske opplegget på den tenkte øya i landet Utopia (en gresk vits på ''ou-topos'', «intet sted» og ''eu-topos'', «godt sted») mellom seg selv, men også med [[Pieter Gillis]] og [[Hieronymus van Busleyden]]. ''Utopia''s opprinnelige utgave inkluderte også et symmetrisk «utopisk alfabet» som ble utelatt ved senere utgaver, men kan ha vært et tidlig forsøk på [[kryptografi]] eller [[stenografi]]. Det var en form for symboler for å erstatte bokstavene i det romerske alfabetet. Han tenkte seg at folket på øya Utopia ville skrive et eksklusivt, kodet skrift som adskilte dem fra omverden.<ref>[http://www.bl.uk/learning/histcitizen/21cc/utopia/more1/alphabet1/alphabet.html Thomas More's Utopia - the Utopian alphabet] {{Wayback|url=http://www.bl.uk/learning/histcitizen/21cc/utopia/more1/alphabet1/alphabet.html |date=20180116063725 }}, ''British Library''</ref>

George M. Logan har fremmet at Mores ''Utopia'' er et alvorlig verk innen politisk filosofi, til tross for dens vidd og indirekte vesen, og at den legemliggjør Mores gjennomgående sympati for idealene til Erasmus’ kristne humanisme. ''Utopia'' er først og fremst, argumenterer Logan, en leksjon i form av praktiske eksempler i metodikken til gresk teori, både [[Platon]] som [[Aristoteles]]. Det er en metodikk som den i betydelig grad redefinerer og samtidig innebærer en kritikk av de substansielle konklusjonene til både [[Stoisisme|stoiske]] og greske tradisjoner.<ref name="Meaning">Logan, George M. (2014): [https://muse.jhu.edu/chapter/1274308 «Preface»], ''The Meaning of More's Utopia'', Project Muse, Indiana University Press</ref> Boken er således ikke hovedsakelig et normativt verk som omformulerer idealene til den kristne humanisme eller advarer mot radikal idealisme, men utforskning av en særskilt metode for politiske undersøkelser og implikasjonene av denne metoden for normativ teori.<ref>Logan, George M. (2014): [https://muse.jhu.edu/book/33681 ''The Meaning of More's Utopia''], opprinnelig publisert 1983, Project Muse, Indiana University Press</ref>

More benyttet denne romanen for å beskrive en fiktiv stat slik at han fritt kunne diskutere spørsmål som var kontroversielle i samtiden. More baserte ''Utopia''s politiske system på klostersystemets samfunn slik det beskrives i [[Apostlenes gjerninger]] i [[Det nye testamente]].<ref>Guy, John (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 183</ref> Utopia foregrep og bidro til grunnlegge utopiske tekster som en litterær sjanger som har fått mange etterfølgere. Tidlige verker som var påvirket av ''Utopia'' var blant annet ''[[New Atlantis]]'' av [[Francis Bacon]], ''[[Erewhon]]'' av [[Samuel Butler (forfatter)|Samuel Butler]], og ''[[Candide]]'' av [[Voltaire]]. Selv om sjangeren bygde på fenomen som var typiske for [[renessansen]], eksempelvis den klassiske romerske [[retorikk]]en og forestillinger om en ideverden som finnes hos [[Platon]], forble sjangeren populær i det minste til og med [[opplysningstiden]],<ref>Crawford, Amy (2009): [http://artsonline.monash.edu.au/wp-content/arts-files/colloquy/colloquy_issue_17_august_2009/crawford(2).pdf ''Historical Optimism: The Use of Utopia in the Enlightenment Era''] (PDF), Monash University</ref><ref>Ousby, Ian (1989): ''The Cambridge Guide to Literature in English'', Cambridge, ISBN 052126751X, s. 684-685</ref> har overlevd i moderne [[science-fiction]].

=== Religiøse skrifter og polemikk ===
[[Fil:Sir Thomas More family's vault in St Dunstan's Church (Canterbury).jpg|thumb|upright|Thomas Mores familiehvelv.]]
I 1520 publiserte den tysk protestanten [[Martin Luther]] tre verker i rask rekkefølge: det politiske ''«[[Til den tyske nasjons kristne adel]]»'' (august 1520), en oppfordring om et nasjonalkonsil som skal iverksette reformer; alle stender er like da alle døpte har del av det alminnelige prestedømme; det dogmatiske ''«[[Om kirkens babylonske fangenskap]]»'' (oktober 1520, på latin), som angrip katolsk sakramentslære og reduserte sakramentenes antall fra syv til to (dåp og nattverd); det etiske ''«[[Om et kristenmenneskes frihet]]»'' (november 1520), som framhevet at Guds nåde kun kan erfares ved troen (''Sola gratia'', ''Sola fide'').<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 225</ref> I disse tekstene fremmet Luther sin lære om frelsen gjennom nåde alene, avviste bestemte katolske praksiser, og angrep overgrep og utskeielser i den katolske kirke.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 225-226</ref>

I 1521 svarte kong Henrik VIII formelt på Luthers kritikk med den latinske avhandlingen ''Assertio Septem Sacramentorum'' (Forsvar av de sju sakramentene). Etter sigende var More involvert i skriveprosessen og bidro til dens framstilling, skjønt graden av hans deltagelse har vært diskutert siden.<ref>[https://bluffkinghal.wordpress.com/2012/03/13/henry-viii-martin-luther-and-defense-of-the-seven-sacraments/ «Henry VIII, Martin Luther and Defense of the Seven Sacraments»], ''A bit of Henry Love''</ref> Teksten ble dedisert til pave [[Leo X]], som viste sin takknemlighet ved å belønne kongen med tittelen ''Fidei Defensor'' (Troens forsvarer) i oktober samme år for at han slått tilbake mot kjetteren Luther. Tittelen ble trukket tilbake etter at Henrik VIII brøt med den katolske kirke på 1530-tallet, men ble gitt på nytt til hans etterkommere av det engelske parlamentet.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 226-227</ref>

Luther svarte på ''Assertio'' med teksten ''Contra Henricum Regem Angliae'' som imøtegikk kongen, og samtidig kom med en del nedsettende karakteristikker av ham.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 227</ref> På kongens anmodning skrev More en tilbakevisning: ''Responsio ad Lutherum'', som ble publisert mot slutten av 1523. I denne teksten forsvarte More pavens overherredømme, sakramentene og andre kirketradisjoner. Heller ikke More holdt polemikken i en sivilisert tone, og beskrev Luther blant annet som en «ape», en «drukkenbolt», og en «lusen liten munk».<ref name="Ackroyd_230">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 230</ref>

I prosessen å konfrontere Luther bekreftet Mores teologiske konservatisme. Deretter unngikk han enhver kritisk hentydning av kirkens autoritet.<ref name="Ackroyd_230"/> I 1528 publiserte More ytterligere en religiøs polemikk, ''A Dialogue Concerning Heresies'' (En dialog angående vranglære), som forsikret den katolske kirke var den ene og sanne kirke, etablert av Kristus og apostlene, og bekreftet gyldigheten av dens autoritet, tradisjoner og praksis.<ref name="Ackroyd_279-281">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 279-281</ref> I 1529 førte sirkuleringen av [[Simon Fish]]s ''Supplication for the Beggars'' (Bønn for tiggere), et undergravende skrift som anklaget den katolske kirke for det meste, inkludert forræderi og mord, til More svarte med ''Supplication of Souls'' (Bønn for sjelene). Mores svar, som ble trykket i oktober 1529, kom i to bøker. Mores lange, logikkdrevne svar var ti ganger lengre enn Fishs pamflett på seksten sider.

I 1531, året etter at Mores far døde, utga William Tyndale teksten ''An Answer unto Sir Thomas More’s Dialogue'' som et svar på Mores ''Dialogue Concerning Heresies''. More svarte på denne med rundt en halv million ord: ''Confutation of Tyndale’s Answer''. Dette motsvaret var i formen av en tenkt dialog mellom More og Tyndale og hvor More svarte på hver av Tyndales kritiske anmerkninger mot de katolsk ritene og doktrinene.<ref name="Ackroyd_307-309">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 307–309</ref> More, som verdsatte struktur, tradisjon og orden i samfunnet som sikring mot tyranni og feil, mente heftig at Luthers tenkning og den protestantiske reformasjonen var generelt farlig, ikke bare for den katolsk tro, men for stabiliteten i samfunnet som helhet.<ref name="Ackroyd_307-309"/>

=== Brevskrivning ===
De fleste av de betydelige renessansehumanister var profilerte brevskrivere, og Thomas More var intet unntak. Som med hans venn Erasmus av Rotterdam er det imidlertid bare en liten andel av hans korrespondanse (omtrent 230 brev) som har overlevd. Disse omfatter alt fra personlige brev til offisielle regjeringskorrespondanse (de fleste på engelsk), brev til humanistiske lærde (på latin), flere avhandlinger i brevform, poetiske epistler, brev med innledninger (en del fiktive) til flere av hans egne verker, brev til Mores barn og deres lærere (på latin), og såkalte fengeselsbrev (på engelsk) som han utvekslet med sin eldste datter Margaret mens han satt fengslet i Tower of London i påvente av sin henrettelse.<ref name="Wegemer_136"/> More var også engasjert i en del kontroverser, mest kjent med den franske poeten [[Germain de Brie]], som kulminerte med utgivelsen av de Bries ''Antimorus'' (1519). Imidlertid blandet Erasmus seg inn og avsluttet disputten.<ref name="Guds-bestselger"/>

More skrev også om mer åndelige emner. Blant disse er ''A Treatise on the Passion of Christ''; ''A Treatise to Receive the Blessed Body''; og ''De Tristitia Christi'' (Kristi smerte). More skrev siste mens han satt i [[Tower og London]] og dette manuskriptet ble reddet fra konfiskering ved bestemmelse fra kongen, ved hans datters testamente gikk det til spanske hender via Fray Pedro de Soto, skriftefar til keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]]. Mores venn Luis Vives mottok det i [[Valencia]] hvor det har forblitt værende i samlingen til museet Real Colegio Seminario del Corpus Christi.