Redigerer Svensk (avsnitt)

=== Dagens svensk ===
[[Fil:Östergötlands dagblad april 1938.jpg|thumb|«Nazisterna ha tagit makten i Österrike. Tyska trupper marschera in över gränsen.» Verbets flertallsformer ble brukt i tekst fram til 1950-tallet. Her er et eksempel fra [[Östergötlands Dagblad]] i [[1938]].]]
Dagens svensk er det språkstadiet som moderne svensk tilhører, og det hadde sin begynnelse rundt 1900. Med [[industrialisering]]a og [[urbanisering]]a av Sverige, som var godt i gang fra de siste tiåra av 1800-tallet, begynte en ny type skribenter å sette spor i [[svensk litteratur]]. Mange nye forfattere, politikere og andre offentlige personer hadde stor innflytelse på det nasjonalspråket som ble utvikla. De som vil ha ett årstall for begynnelsen av denne perioden pleier å sette [[1872]], året for utgivelsen av ''[[Röda rummet]]'' og romangjennombruddet for [[August Strindberg]] (1849&ndash;1912), en av de mest innflytelsesrike forfatterne.

En [[rettskriving]]sreform, bebudet av kirkeminister [[Fridtjuv Berg]] i [[1906]], satte en grense for det som senere ble kalt «gammelstaving»: ''haf'' ble ''hav'', ''stjerna'' ble ''stjärna'' og så videre. Den da ganske nyformulerte skriveregelen, som skilte mellom partisipp- og supinumformer: ''huset är måladt'', ''jag har målat'', var det imidlertid noen som savna, men avviklinga av hv-stavinga i for eksempel spørreord som ''hvem'', ''hvar'', ble savna av flere, da den innebar at språket fjerna seg fra norsk og dansk.

Det var i løpet av 1900-tallet at et felles, standardisert riksspråk ble tilgjengelig for den store majoriteten av svensker. Stavinga var til slutt standardisert, og nesten enhetlig ved rettskrivingsreformen i 1906. Med unntak av flertallsformer av verb (som «vi gingo» mot det moderne «vi gick») og andre forskjeller i ordstilling, spesielt i skriftspråket, var språket i prinsipp identisk med den svensk som tales i dag. Flertallsformene ble igjen, men ble mindre og mindre populære, og ble til slutt avskaffa i 1950, da de siste offisielle anbefalingene angående bruk av dem falt bort.

En viktig forandring i språket skjedde på 1960-tallet med den såkalte ''[[du-reformen]]''. Tidligere hadde det blitt ansett som mest passende å tiltale personer av samme eller høyere sosiale status med tittel og etternavn. Bruken av «herr», «fru» og «fröken» var for det meste begrenset til innledning av samtaler med personer hvis yrke, akademiske tittel eller militær rang taleren ikke kjente til. At den som ble talt til skulle tiltales i [[tredje person]], gjorde saken enda mer komplisert. I årene rundt 1900 ble det gjort et mislykka forsøk på å erstatte det kompliserte systemet av titler med «Ni», lik det som finnes i [[fransk]] og [[tysk]]. «Ni» ble imidlertid heller brukt som en noe mindre arrogant versjon av «du» for å tiltale personer av lavere sosial status. I og med liberaliseringa og radikaliseringa av det svenske samfunnet i andre halvdel av 1900-tallet ble disse klasseskillene mindre relevante, og «du» ble brukt også i de fleste formelle og offisielle sammenhenger.