Redigerer Svalbards geologi (avsnitt)

==Sedimenter og svaneøgler i mesozoikum==

[[Fil:Plesiosaur on land.jpg|mini|250px|Skisse av svaneøgle på land. Den norske paleontologen Jørn Hurum har gravd ut slike, blant annet ved Janusfjellet nord for Longyearbyen.{{byline|Tegning|Heinrich Harder}}]]
[[Fil:Labyrinthodontia.jpg|mini|250px|Skisse av tidlig panserpadde {{byline|Tegning|Pavel Riha}}]]
Ved overgangen fra perm til mellomtida med [[trias]] for 251 millioner år siden, avfødte masseutryddelsen et nytt dyreliv, med [[dinosaurer]] på fastlandet i Norge og Norskehavet, og [[musling]]er, [[blekksprut]], [[fisk]] og [[fiskeøgle|fiske]]- og [[svaneøgle]]r i nordhavet ved Svalbard. Disse dyregruppene utviklet seg enda mere i den påfølgende [[jura (geologi)|jura]]. Allerede i trias nærmet Barentshavet seg 50° nordlig bredde og klimaet ble klart temperert og fuktigere, noe som medførte økt avsetning av sand og andre sedimenter.{{Sfn|Ramberg|2007|s=332–333}} Samtidig steg havet da ismassene sør i Pangea smeltet. I hele trias var fjellrekken langs vestkysten landfast og forbundet med Grønland ''(Vardebukt)''. Bjørnøya lå på en høyde som var vekselvis landfast og oversvømt, med bare tynne sedimentlag fra trias som resultat. Også på Svalbard er lagene fra tidlig trias tynne, bare 10–40 meter, og er dominert av leirstein fra tiden med havstigning ''(Bravaisberg)'', og sandstein fra tiden med havnivåreduksjon som ved Festningen.{{Sfn|Ramberg|2007|s=337–338}} I [[Palanderbukta]] på Nordaustlandet ligger et tynt lag av meget hard, mørk [[doleritt]] fra trias som et erosjons-beskyttende lag over mykere sandstein fra perm.{{Sfn|Elvevold|2007|s=16}}

Utover i trias ble også de høyeste områdene i øst igjen landfaste ''(Vikinghøgd)'', med brede elvesletter som brakte slam via strandkanter og deltaer langs forkastningene og inn i grunnhavet som nå bare dekket det sentrale Spitsbergen fra nord til sør. Slamstein fra midtre trias ''(Botnehei)'' hadde stort innslag av både [[fosfat]] og organisk materiale fra marine alger, og er avsatt midt og øst på Spitsbergen, på [[Edgeøya]], [[Barentsøya]] og lengre ute i Barentshavet. På Svalbard ble denne slamsteinen for hundre år siden kalt «oljeskifer», og det ble gjort prøvedrift på fosfat ved Kapp Thordsen i Isfjorden.

På Bjørnøya er det funnet en tre meter lang og om lag 220 millioner år gammel [[panserpadde]] fra midtre trias. Det er rikelig med [[fossil]]er i slamsteins-lagene langs sørkysten av Isfjorden, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra [[jura (geologi)|jura]], 100 millioner år gamle avtrykk av [[dinosaurer]], og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra [[tertiær (geologi)|tertiær]]. Fossiler av dinosaurer fra trias-jura er funnet i f.eks. [[Festningen geotopvernområde]] som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet. Plantedekket bestod hovedsakelig av moderne karsporeplanter og [[bartrær]].

===Havbunnsavsetninger i jura og kritt===
Sent i trias var det bare østre og sørøstre Svalbard som stod under vann, og stadig mer organisk slam ble avsatt ''(Tschermakfjell)''. Slammet har avsatt en jernholdig, rød leirstein kalt [[sideritt]], eller «purpurskifer». Samtidig førte platebevegelser til heving av områder rundt Svalbard med økt sand- og slamavsetning øst på øygruppen som resultat ''(De Geerald)''. Nå oppstod store deltasletter hvor karsporeplanter, alger og andre sumpplanter sank til bunns og skapte [[kull]]-leier på [[Hopen]] og i Barentshavet i sen trias. Etter hvert ble nesten hele Barentshavet fylt opp og landfast og klimaet varmt og fuktig med stor erosjon, noe som bevitnes i dag av skiftevise lag av lys kvartsitt-sandstein og rødere leirskifer på Spitsbergen ''(Knorringfjell)'' fra overgangen mellom trias og jura. Bare Barentsøya og Edgeøya lå da fortsatt under havnvået.

[[Kong Karls Land]] fikk en dreining fra sand- til slamtilførsel ettersom dette relativt grunne havet trakk seg tilbake. Det grunne havet skapte lite trykk på sedimentene, og de små øyene har derfor fine lag av lys og mørk sand- og slamstein som kan skjæres med kniv.

I [[jura (geologi)|jura]] var Spitsbergen og øyene i sørøst tidvis dekket av hav, men fortsatt var havet grunt. De store sand- og slamsteinavsetningene skjedde i denne perioden i øst – på Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya og småøyene lengre øst og sør. Strandkysten med elvedelta-avsetninger av sand og slam nådde Hopen, Kong Karls Land og Hinlopenstredet østfra ''(Svenskøy, Kongsøy)''. Senere i jura ble hele Svalbard oversvømt og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand ''(Brentskardhaug)''. På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Riftdannelsene i Norskehavet forplantet seg aldri lengre nord enn til Bjørnøya, som ble hevet, men ikke landfast. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel{{Sfn|Ramberg|2007|s=392}} og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, samt videre derfra til Kong Karls Land ''(Agardhfjell, Rurikfjell)''. De inneholder fossiler av muslingen ''Buchia'', andre bløtdyr og ammonitter, for eksempel på østsiden av Adventfjorden. På [[Janusfjellet]] er det dessuten funnet en fiskeøgle samt svaneøglen ''Tricleidus svalbardensis'' fra sen jura. Ved overgangen til kritt overtar en gul-grønn leirstein av [[glaukonitt]] ''(Myklegardfjell)'', som kan tyde på dypere hav.{{Sfn|Ramberg|2007|s=414}}

Ved inngangen til [[kritt (geologi)|kritt]]-tiden for 145 millioner år siden, ble kontinentalskorpen hevet fra nord og det nordlige Svalbard ble mere tørrlagt – nordfra og sørover. Dette økte avsetningen av sand og slam nordfra. Samtidig steg havet og nådde sent i kritt sitt høyeste nivå noensinne – kanskje hele 350 meter høyere enn i dag – og stoppet tørrleggingen. Samtidig var Barentsområdet lengre sør og vest også en tilsvarende høytliggende [[plattform (geologi)|plattform]] som hindret de norske havriftene fra å trenge østover – de trengte i stedet nordover over Svalbard. Bassenger ble dannet i Sentral-Spitsbergen og utenfor Sørkapp, samt ved Kong Karls Land og Bjørnøya. Sprekkesonen og strekkingen i jordplatene medførte at Svalbard gled lengre bort fra Nord-Grønland. I bassengene ble det avsatt hele 500–700 meter tykke sedimenter i løpet av kritt, mens lagene utenom bassengene er på 200–300 meter med mye avsetning av kalkstein basert på det yrende dyrelivet i havet. Svært mye av lagene er derimot erodert bort i ettertid, men det er betydelige sedimentrester i Sørkappbassenget og Olgabassenget, tilsvarende som i Hammerfest-, Tromsø- og Helgelandsbassengene. Langs nordkysten av dagens Isfjorden ble sand og slam avsatt blant annet ved Grønfjorden ''(Helvetiafjell)''. Ved [[Festningen (Svalbard)|Festningen]] ytterst i fjorden står de nederste sandsteinslagene vertikalt og danner formasjonen – med fotavtrykk av ulike dinosaurer i sandsteinen. Sentralt på Spitsbergen ble det avsatt tykke sedimentlag ''(Carolinefjell)''. Laget er tykkest i sør hvor det har vært mindre erodert, inntil 1&nbsp;000 meters tykkelse mot bare 200 meter nord i det sentrale Spitsbergen-bassenget.

Ved Bjørnøya var det avsetning av kalkstein og [[mergel]] i grunt hav ''(Kviting)''. Et annet spesielt fenomen i tidlig kritt var sprekkdannelse mellom Alaska og Asia som forplantet strømmer av [[lava]] vestover til Franz Josef Land og Kong Karl Land – en av de få vulkanske restene på Svalbard.{{Sfn|Ramberg|2007|s=437–438}} Disse vulkanlagene ga en erosjon som avsatte skittengrå-grønne sandsteinslag i de øvre lagene av Helvetiafjellformasjonen, både på østlige Spitsbergen, Barentsøya og Edgeøya.

Betydelig havbunnsspredning i verdenshavene ga mye utsig av CO2 i kritt, og dermed jevnt høy temperatur kloden over; 10&nbsp;°C høyere enn 2006 og med isfrie, skogdekte polområder.{{Sfn|Ramberg|2007|s=421}} Vi finner rester av de tempererte løvskogene i fossiler fra kritt i for eksempel [[Longyeardalen]]. [[Frøplante]]ne utviklet seg raskt i kritt. I dyreriket hersket fuglene og dinosaurene, med funn av blant annet ''Iguanodon'' fra Svalbard. Ellers var marine skalldyr og alger sammen med krypdyr som kjempeskilpadde, fiske- og svaneøgler viktige i alle oversvømte områder, som i Sentral-Spitsbergen. Kritt avsluttes med en masseutrydding av de store krypdyrene.