Redigerer Supermarine Spitfire (avsnitt)

=== Mk. IX ===
[[Fil:Ray Flying Legends 2005-1.jpg|thumb|Spitfire Mk.IX]]
I begynnelsen av 1942 dukket Luftwaffes nye [[Focke-Wulf Fw 190]] jagerfly og [[Angrepsfly|jagerbombere]] opp. Selv om dette jagerflyet ikke var så manøvrerbart som de britiske jagerflyene, var det atskillig raskere, bedre bevæpnet og mer solid bygget enn Spitfire Mk. V. Den nye Mk. VIII-modellen hadde en rekke forbedringer som ville kreve ombygging av fabrikkene. Dette ville ta for lang tid, og det ble derfor besluttet a laget en midlertidig modell basert på de eksisterende Mk. V-skrogene.

Den nye modellen fikk betegnelsen Mk. IX. Den var rett og slett et Mk. V-skrog med den nye Merlin 61-motoren med totrinns kompressor (samme motoren som i Mk. VII og den planlagte VIII), men uten alle forbedringene og forsterkningene av skroget. De ytre forskjellene besto i en litt lengre motorkasse for å gi plass til kompressoren, firebladet propell og symmetriske oljekjøler/radiatorer under vingene. Siden motoren var litt lengre og tyngre, ble flyet mer stabilt i lengderettningen. Ulempen var at flyet samtidig mistet noe av manøvrerbarheten som hadde vært Spitfire-jagerens fremste fortrinn og ble noe tyngre. Rekkevidden var også noe mindre. På den annen side hadde den nye modellen en toppfart på 642&nbsp;km/t, 40&nbsp;km raskere enn Mk. V og kunne klatre nesten dobbelt så raskt. Den kunne operere helt oppe i 12&nbsp;500 meters høyde.

Den nye modellen ble øyeblikkelig en suksess. En [[Norge|norsk]] jagerflyger skrev senere ''Med de nye Spifirene gikk snart mystikken av Focke-Wulfene''.<ref>Ljone, Oddmund (1980): «Tally-ho!». Ernst G. Mortensen forlag, Oslo. ISBN 82-527-0626-6</ref> På tross av at modellen i utgangspunktet var en nødløsning i påvente av Mk. VIII, forble den i bruk resten av krigen og fortsatte å tjenestegjøre i mange lands luftforsvar (blant annet Norge) i etterkrigsårene. Hele 5&nbsp;665 Spiftfire Mk. IX ble produsert.

Den store suksessen til det nye flyet førte til at det ble bygget i mange varianter. Det fantes varianter spesielt for flyging i stor høyde (Mk. IXHF) og lav høyde (Mk. IXLF), til og med utgaver med avklippede vingetupper for økt manøvrerbarhet i ekstremt lav høyde.

Sommeren 1944 ble modellen forbedret med ny bevæpning. De fire .303 maskingeværene ble byttet ut med to .50 (12,7&nbsp;mm) [[M2 Browning maskingevær|M2 Browning mitraljøser]], mens maksinkanonene ble beholdt. De nyproduserte flyene fikk også et gyrosikte som gjorde det lettere å treffe under manøvrering, og en større halefinne (den samme som på Mk. VIII-modellene) for å motvirke torsjonskreftene fra motoren og propellen.