Redigerer Sub-romersk Britannia (avsnitt)

== Slutten på romerske Britannia ==
[[Fil:Honorius coin1.jpg|thumb|150px|left|Mynt preget av keiser Honorius som ga påbud om at britonene måte forsvare seg selv i 410.]]
Det har blitt fremmet forskjellige datoer for avslutningen av romerske Britannia, fra slutten av import av romerske mynter i [[402]], til Konstantin IIIs opprør i [[407]], til et opprør nevnt av [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]] i [[409]], og forordningen som ble gitt av keiser [[Honorius]] i [[410]].<ref>Thompson, E. A. (1977): «Britain, AD 406-410», ''Britannia'' '''8''', ss. 303-318; Bartholomew, P. (1982): «Fifth-Century Facts», ''Britannia'' '''13''', ss. 261-270</ref> Kanskje er det bedre å ikke tenke på avslutningen i henhold til moderne begreper som avkolonisering. Dateringen av avslutningen på romerske Britannia er kompleks, og den nøyaktige prosessen vil antagelig ikke bli kjent.

Det er en del strid blant forskerne til hvorfor romersk styre ble avsluttet i Britannia. Det første synet som ble fremmet av [[Theodor Mommsen]] var at Roma forlot Britannia.<ref>Se diskusjon i Jones, Michael (1996): ''The End of Roman Britain'', Ithaca: Cornell University Press, ss. 256-257</ref> Dette argumentet ble styrket over tid, i nyere tid av A. S. Esmonde-Cleary.<ref>Esmonde-Cleary, A. S. (2000): ''The Ending of Roman Britain'', Routledge, s. 161</ref> I henhold til dette argumentet førte interne problemer og uro i Romerriket og behovet for å trekke tropper tilbake for å bekjempe [[barbar]]iske invasjoner som fikk Roma til oppgi Britannia. Det var sammenbruddet i keisersystemet som førte til slutten på det keiserlige styret i Britannia. Imidlertid har Michael Jones fremmet en alternativt syn som argumenterer for at Roma ikke forlot Britannia, men at Britannia forlot Roma.<ref>Jones, Michael: ''The End of Roman Britain'', særlig kapitlene 4 og 7</ref> Han framhever tallrike [[Usurpasjon|usurpatorer]] som kom fra Britannia på slutten av 300- og tidlig på 400-tallet, og at tilgang på kapitaltilførsel til Britannia hadde tørket ut tidlig på 400-tallet, noe som betydde at administratorer og soldater ikke ble betalt. Alt dette, argumenterer Jones til at det britonske folket gjorde opprør mot Roma. Begge disse argumentene er åpne for diskusjon, skjønt foreløpig har ikke videre utvikling bli gitt i forståelsen av hvorfor det romerske styret i Britannia ble avsluttet.

[[Fil:Localización de Galicia.svg|thumb|Det var ikke bare utvandring over Den engelske kanal til Bretagne, men også til Galicia i nordlige Spania (''merket med rødt'') av britonere fra sørlige Britannia.]]
Tidens voldsomme og voldelige vesen skal imidlertid ikke bli oversett, og det er sannsynlig at dette var en periode med lokale spenninger, noe det blir gitt hentydninger av i alle skriftlige kilder. Det er også referanser til [[pest]]utbrudd. Det har vært foreslått konflikter mellom stammene, som kanskje begynte i tiden før 410, som førte til at Britannia ble splittet opp i mindre stykker og bidro til at økonomien falt sammen.<ref>Laycock, Stuart (2008): ''Britannia – The Failed State: Tribal Conflict and the End of Roman Britain'', The History Press, 
ISBN 0752446142</ref> Tilsammen kan krig og sykdom ha ført til økt dødelighet. Undersøkelser på bruken av jordbruksland antyder en nedgang i produksjonen som kan være et tegn på befolkningsnedgang.<ref name="ReferenceA">Davey: ''The Environs of South Cadbury'', s. 50</ref>

Det er klart at en del britonske folk utvandret til kontinent, noe resulterte i at regionen [[Armorica]] i nordvestlige [[Gallia]] ble kjent som [[Bretagne]]. Det er også bevis på britonsk utvandring til [[Gallaecia]] i nordvestlige [[Spania]]. Dateringen for disse utvandringene er usikker, men nyere studier antyder at utvandringen fra sørvestlige Britannia til Bretagne kan ha begynt så tidlig som rundt 300 e.Kr. og var hovedsakelig fullført ved år 500. Disse bosetterne, antagelig ikke flyktninger hvis datering begynte så tidlig, gjorde deres tilstedeværelse følt i å navngi den mest vestlige delen som stakk ut i [[Atlanterhavet]] av provinsen Armorica med navn som antyder hvor de kom fra: Kerne/Cornouaille («Kernow/Cornwall») og Domnonea («Devon»).<ref>Duc, Gwenaël le (1999): «The Colonisation of Brittany from Britain: New Approaches and Questions» i ''Celtic Connections: Proceedings of the Tenth International Congress of Celtic Studies''. Bind 1. Red. Black, Gillies and Ó Maolaigh, (East Linton: Tuckwell Press), ISBN 1-898410-77-1</ref> Det er lingvistiske bevis på nær kontakt mellom sørvestlige Britannia og Bretagne gjennom hele den sub-romerske perioden.<ref>Davies, Wendy (2005): «The Celtic Kingdoms» i ''The New Cambridge Medieval History'', Bind I, c.500-c.700. ed. Paul Fouracre, (Cambridge: Cambridge University Press), ss. 255–61</ref>

I [[Galicia (Spania)|Galicia]] i nordvestlige hjørnet av [[Den iberiske halvøy]], en annen region for tradisjonell keltisk kultur og språk, den [[Svebere|svebisk]] ''Parochiale'' som ble trukket opp en gang rundt [[580]] omfatter en liste over de viktigste kirkene i hvert kirkesogn i [[Metropolitt|metropolitanbispedømme]] [[Braga]] i dagens [[Portugal]] (''ecclesia Britonensis'', i dag Bretoña), som var et bispesete som administrerte de britonske innvandrerne. I [[572]] hadde dets biskop et keltisk navn: Mailoc.<ref>Fletcher: ''Saint James's Catapult'', kapittel 1, note 61.</ref> Bosetterne tok med seg sin særegne [[Keltisk kristendom|keltiske kristendom]], men aksepterte til sist de latinske ritualer ved det fjerde [[kirkemøtet i Toledo]] i [[633]]. Bispedømmet strakte seg fra [[Ferrol]] til elven [[Rio Eo|Eo]]. I Spania har området tidvis blitt kalt for «det tredje Britannia» eller «det siste Britannia».<ref>[http://www.lavozdegalicia.es/monograficos/dumio/noticia.jsp?TEXTO=100000112193 «San Rosendo, bispo dunha Igrexa direfente nunha Galicia distinta»]   {{Wayback|url=http://www.lavozdegalicia.es/monograficos/dumio/noticia.jsp?TEXTO=100000112193 |date=20071012132623 }} ([[galisisk]]), ''La Voz de Galicia''</ref>

[[Fil:WroxeterRomanCity.jpg|thumb|Romerske byer som [[Wroxeter]] hadde fortsatt beboelse i den sub-romerske tid.]]
[[Fil:Caerwent.jpg|thumb|left|150px|Restene av grunnvollene til en romersk bygning (og sognets kirketårn) ved Caerwent.]]
Kongedømmer som ikke var angelsaksiske begynte å oppstå i vestlige Britannia og ble først referert til i Gildas' ''De Excidio''. Til en viss grad kan disse kongedømmene ha blitt avledet eller oppstått fra tidligere romerske strukturer.<ref>Dark, Ken: ''Britain and the End of the Roman Empire'', ss. 150–192</ref> Det er imidlertid også klart at de hadde en sterk innflytelse fra Hibernia ([[Irland]]) som aldri var en del av Romerriket. Arkeologi har bidratt ytterligere i studiet av disse kongedømmene, mest ved steder som [[Tintagel]] og bygdeborgen ved [[South Cadbury]].

I nord utviklet de britonske kongedømmene [[Hen Ogledd]] («Det gamle nord») som besto av [[Ebrauc]] (et antatt navn), [[Bernicia|Bryneich]], [[Rheged]], [[Strathclyde]], [[Elmet]] og [[Gododdin]]. Reparasjoner langs [[Hadrians mur]] på 400- og 500-tallet har blitt avdekket, og ved [[Whithorn]] i sørvestlige Skottland (muligens klosteret til sankt [[Ninian]]). Undersøkelser har bidratt til å dokumentere fortsatt urban bosetning ved en del romerske byer som [[Wroxeter]] og [[Caerwent]]. Fortsatt byliv kan bli knyttet til kirkens struktur.

Vestlige Britannia har tiltrukket seg de arkeologene som har ønsket å plassere [[kong Arthur]] som en historisk og faktisk figur.<ref>Alcock, Leslie (1971): ''Arthur's Britain: History and Archaeology AD 367–634'', (Harmondsworth: Allen Lane), ISBN 0-7139-0245-0; Pryor, Francis (2004): ''Britain AD: A Quest for Arthur, England and the Anglo-Saxons''. (Harper Collins), ISBN 0-00-718186-8</ref> Selv om det er få samtidige skriftlig bevis for dette har arkeologiske bevis antydet muligheten for en romersk-britonsk konge eller høvding som kan ha hatt betydelig makt i løpet av den sub-romerske tiden, noe som er demonstrert ved dannelsen av steder som Tintagel og jordvoller og forsvarsverk som Wansdyke. Slike fortolkninger fortsetter å tiltrekke seg både folkelige forestillinger og akademisk skepsis.

Mens de som folk ble presset bakover politisk og språklig hadde britonske lærde og kirkeledere en betydelig påvirkning på de angelsaksiske nykommerne gjennom lese- og skrivekyndighet, kirkelige sosiale strukturer og historisk minne om den romerske perioden i Britannia, særlig etter at angelsakserne ble kristnet fra og med Augustin. Ved å komme fra en velutviklet muntlig litterær tradisjon ble angelsakserne meget påvirket av den mer avanserte skriftlige kulturen til britonene. Britonske lærde ble knyttet til angelsaksiske hoff for å støtte administreringen av kongedømmene. Gjennom denne prosessen ble britonsk kultur tilbakeført til de delene av Britannia som var blitt politisk tapt for dem. Sammendraget av denne prosessen er adopsjonen av den legendariske britonske krigslederen, faktisk eller fiktiv, som den nasjonale engelske helt takket være de litterære verkene til walisiske skribenter og historikere.