Redigerer Standardmodellen (avsnitt)

=== Masse og higgspartikkelen ===
[[Fil:Gg to ttH.jpg|200px|thumb|right|Henfallsprodukter fra higgsbosonet]]

Higgspartikkelen er et hypotetisk elektrisk nøytralt vekselvirkningsboson med spinn 0. Det har en viktig funksjon både i elektrosvak teori og som opphav til [[masse]] i partiklene. Det er den eneste partikkelen i standardmodellen som ikke er eksperimentelt oppdaget, og er gjenstand for stor oppmerksomhet, blant annet som et resultat av forestående oppstart av ATLAS-eksperimentet ved [[CERN]]s [[Large Hadron Collider]] (LHC).<ref>{{Kilde bok | forfatter= Brian Martin | utgivelsesår= 2006 | tittel= Nuclear and Particle Physics: An Introduction | utgivelsessted= Chichester, England | forlag= John Wiley & Sons | side= 297 | isbn= 0-470-01999-9 | id= ISBN 978-0470025321 (pbk.), ISBN 0-470-02532-8 (pbk).}}</ref>

Higgsbosonet er nødvendig får å tilfredsstille gaugesymmetri for vekselvirkningsbosoner med heltalls spinn, spesifikt W<sup>+</sup>, W<sup>-</sup> og Z<sup>0</sup>. Om de kjente vekselvirkningsbosonene var de eneste i standardmodellen, ville dette av symmetrigrunner betinge null masse, som det er tilfelle for gluoner (kvantekromodynamikk) og fotoner (kvanteelektrodynamikk). Ettersom W- og Z-bosonene har svært høy masse (typisk 80–90&nbsp;GeV/c²) kreves det en mekanisme som kan forklare dette store symmetribruddet. Også andre effekter krever kanselleringer som i prinsippet ville føre til at alle elementærpartikler (leptoner, baryoner og bosoner) måtte ha null masse om det ikke fantes flere bosoner.

For å løse dette problemet, har man postulert et [[skalarfelt]] kalt ''higgsfeltet'' (etter [[Peter Higgs]]). Et skalarfelt har samme konstante verdi i hele universet, og ingen retning (i motsetning til en [[Vektor (matematikk)|vektor]]). Det har en ''vakuumforventingsverdi'' (forventet verdi for feltets variabel i vakuum) som er beregnet til 246&nbsp;GeV. Higgspartikkelen er en kvanteverdi som kopler dette feltet til partikler som har masse (''massive partikler''), og koblingens styrke (koblingsfaktoren) avgjør dermed hvor stor massen til partikkelen blir. Tidligere eksperimenter setter en nedre grense for higgsbosonets masse på ca. 115&nbsp;GeV/c². Det ligger i vekselvirkningen at higgspartikkelen kobler svakt til partikler med lav masse (som opp-, ned-, sær-, sjarm-kvarker og leptoner), og kan trolig bare fremstilles via svært massive partikler som topp- og bunn-kvarker og W- og Z-bosoner, og kan siden detekteres via sine henfallsprodukter som vist i figuren.

CERNs LHC har tilstrekkelig energi til å produsere partikler med dette energinivået og forventes enten å finne Higgs bosoner eller partikler med andre egenskaper som forklarer symmetribruddet og opphavet til partiklenes masse.<ref>{{Kilde www |url= http://www.exploratorium.edu/origins/cern/ideas/higgs.html|tittel= Higgs ved CERN's exploratorium|besøksdato=25. november 2007 |utgiver= CERN | dato= 2000}}</ref>