Redigerer Spedalskhet (avsnitt)

== Historikk ==
[[Fil:Leprosy bell.JPG|thumb|Spedalske er ofte avbildet med en bjelle eller rangle. De ble brukt når de spedalske tigget og ville tiltrekke seg oppmerksomhet.<ref>Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 99.</ref>]]
Sykdommen var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste [[oldtid]]. Spedalskhet er omtalt i den indiske [[veda-samlingene|veda]]-diktning samlet ca.&nbsp;3500&nbsp;[[år]]&nbsp;f.Kr.{{Tr}} I [[Tredje Mosebok|3. Mosebok]]<ref>Tredje Mosebok kapittel 13</ref>
er det utførlige beskrivelser om hvordan [[prest]]er skal forholde seg til [[hud]]syke. Det er likevel ulike oppfatninger om det var spedalske eller om det var andre sykdommer. Betegnelsen «spedalsk» inkluderte sannsynligvis en rekke ikke-smittsomme hudsykdommer som [[eksem]] og [[psoriasis]], og andre smittsomme sykdommer som [[kopper (sykdom)|kopper]] og sekundær [[syfilis]]. Dette er viktig å vite med hensyn til historiske tekster og omtale, siden det som i dag er spedalskhet, Hansens sykdom, som er en infeksjon med ''mycobacterium leprae'', ikke nødvendigvis var den samme som den spedalskhet i vedaene eller Bibelen.

Sykdommen kan ha blitt brakt til [[Italia]] fra [[Egypt]] med [[romerske]] [[Romersk legion|legioner]] fra om lag år 62 f.Kr <ref name="Carole Rawcliffe 2006"/>
Det første kjente tilfellet i [[England]] er fra en kirkegård i [[Dorchester]] fra 300-tallet og i [[Skandinavia]]  i en middelalderkirkegård i [[Næstved]] i [[Danmark]].<ref>Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 3.</ref>
Særlig utbredt ble sykdommen i [[Europa]] etter [[korstog]]ene, og i [[middelalderen]] ble det opprettet en rekke allmissehus, [[sykehus|hospitaler]], [[lasarett]]er og ''[[leprosarium|leprosarier]]'' for spedalske. Det var i nesten alle tilfeller [[stiftelse]]r med utgangspunkt i [[Den katolske kirke]] som drev sykehusene. Mange [[munk]]er og [[nonne]]r følte et spesielt kall til å hjelpe de spedalske, til tross for at de utsatte seg selv for [[smitte]]fare. Finansieringen kom i mange tilfeller fra konger, lokale [[adel]]smenn eller geistlige institusjoner. Mange var også basert på almisser. Dette vedvarte også etter middelalderen.

I [[1225]] var det opptil 19&nbsp;000&nbsp; leprosarier i Europa.{{Tr}}

[[Fil:Father_Damien,_photograph_by_William_Brigham.jpg|thumb|Damian de Veuster som stelte spedalske og selv fikk sykdommen<ref>Det også kan være at han led av [[syfilis]] og ikke spedalskhet, jamfør Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 88.</ref>]]
På 1100-tallet oppstod flere ordener i [[Det hellige land]], og den mest forunderlige var kanskje [[Sankt Lasarus-ordenen av Jerusalem]], som først og fremst tok opp spedalske. I krigene dro spedalske riddere i kamp på like fot med riddere fra andre ordener.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 48), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-0226321-2</ref><ref>Marcombe David: Lepper knights, The order of St Lazarus of Jerusalem in England, c 1150-1544, Wordbridge, 2004.</ref>

Sykdommen fikk i Europa sin største utbredelse på [[13. århundre|1200-tallet]].{{Tr}} På 1500&nbsp;- og 1600-tallet minket antallet syke og på 1700-tallet hadde sykdommen mindre betydning i Europa.{{Tr}} Dette henger sannsynligvis sammen med at syke ble isolert, og at de var særlig utsatt for andre smittsomme sykdommer.

I middelalderen var de diagnostiske kategorier brede, og sykdom ble forbundet med mye [[folketro|overtro]]. En [[massakre]] på spedalske forekom i ett tilfelle i Frankrike i 1321.<ref>Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 41.</ref>
Årsaksforklaringer for spedalskhet som var utbredt i Europa var:<ref>Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 44ff.</ref>
* innen kristendommen som Guds straff for individuell [[synd]]. Spedalskhet kunne likevel ramme både [[helgen]]er og syndere. Kollektiv gudestraff ble gitt på annen måte.
* [[astrologisk]] som barn av [[Saturn]],
* med grunnlag i [[antikken]]s legekunst som ubalanse i kroppen mellom [[elementene]] og spedalskhet spesielt vann,
* syk luft, siden de syke ga fra seg en speisiell lukt,
* infeksjoner i sår,
* seksuell overførbar sykdom,
* arvelig sykdom - hele familier var ofte syke,
Det var mange som laget sine egne kriterier for om en pasient skulle få diagnosen spedalsk. [[Muslim]]ske leger var tidlig ute med å beskrive sykdommen, og deres verker ble også brukt i Europa. [[Gilbertus Anglicus]] ([[1180]]&ndash;[[1250]]) var den første til å foreslå at spedalskhet var en smittsom sykdom i sitt verk ''Compendium Medicinae'' om lag år 1240.{{Tr}}

Behandlingen av de spedalske var svært avhengig av hva den som behandlet sykdommen oppfattet som årsaken. Noen av metodene var:
* Siden det var organisasjoner i tilkytning til den katolske kirke som drev de fleste sykehusene, var det bønn og syndsforlatelse ofte de viktigste behandlingsformene. 
* [[Pilegrim]]svandringer.
* Bading var anerkjent som en måte å lindre på. Det ga også assosiasjoner til renselser beskrevet i Bibelen. Det ble også brukt sammen med skrubbing av kroppen.
* Årelating for å rense blodet.
* Utskifting av blodet.
* Bruk av mineraler, dersom sykdommen var knyttet mot Jupiter.
* Flytting fra tettsteder til steder med god luft.
* Bedre humøret ved ulike tiltak som musikk og underholdning.
* Urteblandinger
I praksis hadde ikke tiltakene noen særlig effekt, men mange utnyttet de spedalske for å skaffe seg inntekter.

Spedalske blir fortsatt [[Stigmatisering|stigmatisert]], og det finnes fortsatt leprosarier. En opptelling fra [[1992]] viste at det i katolsk regi ble drevet 793 leprosarier rundt om i verden.{{Tr}} Blant kjente personer som har arbeidet for spedalske, er [[Damian de Veuster]] (død 1889), som drev et sykehus på [[Molokai]] og [[Moder Teresa]] og hennes [[kongregasjon]] ''[[Nestekjærlighetens søstre]]'' i [[India]]. I dag har [[Verdens helseorganisasjon]] (WHO) programmer for bekjempelsen av spedalskhet, og gratis utdeling av [[medisin]] i de endemiske områdene.