Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== Sovjetiske skarpskyttere ===

{{Tekstboks
|overskrift=Fire tyske angrep
|Etter å ha kommet frem til Stalingrad hadde de tyske styrkene i alt fire større angrep. Første angrep begynte 13. september og stoppet 20. september, grunnet store tap og mangel på ammunisjon. Det andre pågikk fra 27. september, og brakte de tyske styrkene frem til Volga. Det tredje tyske fremstøtet begynte 14. oktober nordfra, og reduserte Den røde armés kontroll til to små [[brohode]]r på vestbredden av Volga. Det fjerde og siste angrepet, fra 11. til 17. november, var mot de to gjenværende sovjetiske brohodene.<ref>Turner 2013, s. 110, 112–114</ref><ref>Beevor 2002, s. 126, 153, 176, 178, 180, 197, 200</ref>|align=right}}

Sovjetiske [[skarpskytter]]e hadde suksess i ruinene av Stalingrad, de både ga tyskerne tap, og bidro til å øke den generelle utryggheten ved frontlinjen. Skarpskytteren [[Vasilij Zajtsev]] ble kreditert 242 drepte tyske soldater frem til januar 1943, hvor han ble skadet og tatt ut av tjeneste.<ref name="Hellbeck2015_358">Hellbeck 2015, s. 358</ref> Skarpskytternes bragder ble vidt publisert i Sovjetunionen, og dette hadde en positiv innvirkning på moralen for Den røde armé.<ref name="Beevor2013_393–394">Beevor 2013, s. 393–394</ref> Sovjetiske skarpskyttere benyttet en oppgradert 7,62mm [[Mosin-Nagant M91/30|MosinNagant]] eller [[SVT-40]] rifle med kikkertsikte som enkelt kunne justeres. Tyskernes [[skarpskyttergevær]] var en [[Karabiner 98k|Mauser]], og høsten 1942 hadde de ikke kikkertsikter.<ref>Turner 2013, s. 142</ref> Skarpskytterne fant gode stillinger, og ventet tålmodig på offeret, de hadde en stor psykologisk effekt på tyskerne.<ref name="Beevor2013_393–394"/><ref>Beevor 2002, s. 190–192</ref>

Sovjeterne var bedre rustet for vinterkulden. De hadde varme luer, mens tyskerne brukte kalde hjelmer. Tyske hansker var trange fingervanter og hendene kunne ikke beveges inne i vantene som i sovjetisk vinterutrustning. De tyske styrkene hadde heller ikke fått vinteruniformer og måtte improvisere.<ref name="Beevor2002_258">Beevor 2002, s. 258</ref> Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler.<ref>Beevor 2002, s. 121, 180, 198, 202</ref> Den sovjetiske overkommandoen [[Stavka]] flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga (storparten øremerket operasjon Uranus, styrken i selve Stalingrad fikk bare høyst nødvendige forsterkninger),<ref>Beevor 2013, s. 398–399</ref> og overførte fly fra hele landet til området.<ref name="Beevor2002_95">Beevor 2002, s. 95</ref> Presset på de to øverste militære sjefene var enormt:<ref name="Beevor2002-180">Beevor 2002, s. 180</ref> Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet, og led av stadig tilbakevendende [[dysenteri]].<ref name="Beevor2002-141">Beevor 2002, s. 141</ref>

På tysk side var man forundret, og kritiserte general Paulus, for at det tok så lang tid å innta Stalingrad. 6. armé var Wehrmachts største enhet, med over 300 tusen mann. Hva mange ikke så var at general Paulus kun hadde 8 divisjoner i selve Stalingrad.  11 divisjoner var opptatt med å forsvare en 200 kilometer lang frontlinje nordvest og sør for Stalingrad. Paulus hadde kun én  divisjon i reserve.<ref name="Beevor2002-141"/> De tyske divisjonene ble etterhvert sterkt redusert, i midten av oktober var for eksempel 94. infanteridivisjon redusert til 535 frontlinjetropper, det ga en gjennomsnittlig stridsstyrke for en bataljon på 3 offiserer, 11 underoffiserer og 62 soldater.<ref name="Beevor2002-180"/> En typisk infanteridivisjon i Wehrmacht ved invasjonen av Sovjetunionen var på over 17 tusen soldater.<ref>Mueller-Hillebrand B., ''Das Heer, 1933-1945''. bind II, E.S. Mittler & Sohn, 1969, s. 161-162.</ref>

I november, etter tre måneders blodbad og langsom fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; de erobret 90&nbsp;% av byen, og den 9. november ble de gjenværende sovjetstyrkene splittet i to små lommer.<ref>Winchester 2014, s. 173</ref><ref>Turner 2013, s. 113, 148</ref><ref name="Overy1995_77"/> I tillegg skapte isflak på elven Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene.<ref name="Beevor2002-199_202">Beevor 2002, s. 199, 202</ref> På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del.<ref name="Turner2013-145"/><ref name="Beevor2002_126"/> Kampene om stålverket, [[Volgograd traktorfabrikk|traktorfabrikken]] og kanonfabrikken ble berømt.<ref>Turner 2013, s. 127</ref> De sovjetiske styrkene hadde over tid bedre tilgang på forsyninger og nye soldater enn tyskerne.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref>Turner 2013, s. 108, 143, 157</ref>