Redigerer Slaget om Monte Cassino (avsnitt)

==Det andre slaget (Operasjon Avenger)==
===Bakgrunn===
Med U.S. Sjette Korps med sterk motstand ved Anzio, var Freyberg under press for å gjøre noe ved Cassino for å lette på trykket. Derfor, enda en gang, var slaget utført uten av angriperne var fullt forberedt. I tillegg til at Korps' hovedkvarter verdsatte ikke helt vanskeligheten med å få 4. Indisk divisjon på plass i fjellene og bistå dem på toppene nord for Cassino (de brukte muldyr på 11&nbsp;km med geitespor over terreng med full sikt over klosteret, utsatt for eksakt artilleri &mdash; derav navnet ''Death Valley'' (eng:''Dødens Dal''). Dette var fastslått i ett notat fra generalmajor [[Howard Kippenberger]], kommandant for New Zealand 2. divisjon, etter krigen: «Stakkars Dimoline (Brigader Dimoline, fungerende kommandant for 4. indiske divisjon) hadde en skrekkelig tid da han skulle få divisjonen sin i posisjon. Jeg verdsatte egentlig aldri vanskelighetene inntil jeg dro tilbake dit etter krigen».<ref>Majdalany, side 128.</ref>

Freybergs plan var en fortsettelse på det første slaget: et angrep fra nord langs fjelltoppene og et angrep fra sørøst langs jernbanelinjen og å okkupere jernbanestasjonen på andre siden av Rapido, en kilometer sør for Cassino by. Suksess ville medbringe å slå ut Cassino by og åpne opp Liridalen. Men Freyberg hadde informert hans overordnede om at han trodde at på grunn av omstendighetene var det bare 50% sjanse for å få suksess.<ref>Majdalany, side 107.</ref>

===Tilintetgjørelse av klosteret===
Flere av de allierte kommandantene var stadig mer fiksert på Monte Cassinos store kloster. De var overbevist om at klosterbygningen ble brukt som en observasjonspost for tysk artilleri og at dette var den største hindringen for et gjennombruddet ved Gustavlinjen.

Den britiske pressen og [[C. L. Sulzberger]] fra [[The New York Times]] skrev jevnlige, overbevisende og i (ofte konstruerte) detaljer om angivelige tyske observasjonsposter og artilleriposisjoner på innsiden av klosteret. Ifølge det amerikanske luftforsvaret offisielle historie hadde generalløytnant [[Ira C. Eaker]] sammen med generalløytnant [[Jacob L. Devers]] personlig observert under en overflygning i et [[Piper J-3 Cub]] under 1 200 fot (400&nbsp;meter) over bakken, en radioantenne, tyske uniformer til tørk innen i klosteret og tyske soldater innenfor 50 fot (15&nbsp;m) fra klosterveggene.<ref name="Majdalany, side 122">Majdalany, side 122.</ref>  Men general [[Geoffrey Keyes]] fra U.S. II korps fløy også over kloster flere ganger, og han rapporterte til Fifth Army G-2 at han ikke kunne se noen bevis for tysk nærvær i klosteret. Da han ble informert om at andre hadde rapportert om tysk nærvær i klosteret, uttalte han: «They’ve been looking so long they’re seeing things.» («De har sett så lenge at de begynner å se syner»)<ref>Hapgood & Richardson, ''Monte Cassino: The Story of the Most Controversial Battle of World War II'', side 169.</ref> Ettertiden skulle gi ham rett.

Hovedkvarteret til New Zealand Korps HQ uttrykket i skriftene av generalmajor Kippenberger, synspunktet at klosteret sannsynlig ble brukt av tyskerne som observasjonspunkt for artilleriet da det hadde en slik perfekt beliggenhet slik at ingen hær ville kunne seg avholde fra bruk det. Der ikke er noen klare beviser for dette, men han fortsatte til å hevde at fra et militærfaglig synspunkt at den nåværende status var uavhengig av dette:

{{sitat|Hvis ikke det ikke er besatt i dag, kunne det være det i morgen og det ikke har kommet fram det ville være vanskelig for fienden til å føre reserver inn i løpet av et angrep eller for tropper til å ta leskur der hvis kjørt fra posisjoner ute. Det var umulig å spørre tropper om å storme en bakke kronet av en intakt bygning slik som dette, i stand til beskyttelse adskillige hundre infanterisoldater i perfekt sikkerhet fra granatnedslag og beredt på det kritiske øyeblikket til å komme frem og i motangrep. ... Uskadd var det et perfekt vern, men med dets smale vinduer og lave profil, gir det en utilfredsstillende kampposisjon. Smadret av bombing var det en taggete haug av brutt murverk og bruddstykker åpen til effektiv ildgivning fra geværer og fly, i tillegg til å være en dødsfelle hvis det ble bombet igjen. Stort sett trodde jeg det ville være mere nyttig for tyskerne hvis vi hadde forlatt det ubombet.<ref>Majdalany, side 121 og 122.</ref> }}

[[Fil:Cassino2nd en.svg|thumb|320px|Andre angrep: angrepsplanen]]
Generalmajor [[Francis Tuker]], som hadde kommandoen over 4. Indisk divisjon, som hadde som oppgave å angripe klosterbakken, hadde gjort sin egen bedømmelse av situasjonen. I mangelen på detaljert etterretning fra U.S. 5. Armé HQ, hadde han funnet en bok fra [[1879]] i en [[bokhandel]] i [[Napoli]], hvor det stod detaljerte opplysninger om konstruksjonen til klosteret. I hans melding til general [[Bernard Freyberg|Freyberg]] konkluderte han med at til tross for at klosteret var for øyeblikket okkupert at tyskerne, burde det bli rasert for å forebygge dets effektive okkupasjon. Han pekte også på at med 45&nbsp;m høye vegger laget av mur, minst 3&nbsp;m tykk, var det umulig for feltteknikerne å sprenge den, så bombing med «blockbuster» bomber ville være den eneste løsningen siden 500 kilo med sprengstoff ville være praktisk talt ubrukelig.<ref>Majdalany, side 114 og 115.</ref>

Den [[11. februar]], [[1944]], etterspurte fungerende kommandant for 4. Indisk divisjon, brigader H. W. Dimoline, bombingen av klosteret på Monte Cassino. Generalmajor Tuker tok opp igjen saken sin igjen angående bombingen av klosteret fra sykesengen sin i Caserta, hvor han led et hardt angrep av en tilbakevendende tropisk feber. General Bernard Freyberg sendte forespørselen hans [[12. februar]].  Freybergs forespørsel på et luftangrep, forøvrig, var utvidet stort av luftstyrke taktikere, og sannsynligvis støttet av generalløytnant [[Ira C. Eaker]], den amerikanske sjefen for [[Middelhavet]]s allierte luftstyrker, og generalløytnant [[Jacob L. Devers]]. De så denne sjansen til å vise ferdighetene og kapasiteten til den amerikanske hærens luftstyrker til å støtte operasjoner med bakketropper.<ref>Laurie, ''Rome-Arno 1944'', side 14.</ref> Generalløytnant [[Mark W. Clark]] fra femte armé og hans personalsjef generalmajor [[Alfred Gruenther]] var fortsatt ikke overbevist om den «militære nødvendigheten». Når general Butler, assistentkommandør for U.S. 34. divisjon overlot Andre korps' posisjon til det newzealandske korps, hadde han sagt: «Jeg vet ikke, men jeg tror ikke at fienden er klosteret. All ilden har vært fra skråningene i bakken nedenfor veggen».<ref name="Majdalany, side 122"/> Clark huket tak i kommandøren og generalen Sir [[Harold Alexander]], og sa: «Gir du meg en direkte ordre skal vi gjøre det.»  Og han gjorde det.

Bombetoktene ble innledet om morgenen 15. februar 1944, og 142 [[B-17 Flying Fortress]], 47 [[B-25 Mitchell]] og 40 [[B-26 Marauder]] ble satt inn. Til sammen ble det sluppet 1 150 tonn bomber over klosteret og omdannet hele fjelltoppen til en rykende ruinhaug. Mellom bombeangrepene, beskjøt II korps fjellet med artilleri.<ref>Laurie, side 14 og 15.</ref>

Luftangrepet hadde imidlertid ikke blitt koordinert med styrkene på bakken, da luftstyrkene så dette som sin operasjon, uavhengig av de andre. På bakgrunn av værforholdene og andre krav langs fronten og i kampene i Italia, og uten kontakt med bakkestyrkene (de indiske styrkene i området var ikke varslet og ble overrasket av bombeangrepet<ref>Majdalany, side 142.</ref>).

Angrepet skjedde to dager før det newzealandske korpset var klart til å iverksette dere hovedangrep. Mange av disse hadde nettopp overtatt posisjonene fra det amerikanske II korps, og i tillegg til vanskelighetene i fjellet, gikk forberedelsene nede i dalen sakte på grunn av at været, flom og den bløte og vannholdige bakken gjorde det vanskelig å få inn tilstrekkelige forsyninger til hva et fullt angrep ville kreve.

===Etter bombingen===
Pave [[Pius XII]] uttalte seg ikke etter bombeangrepet, mens hans «utenriksminister», [[Luigi Maglione|kardinal Maglione]], uttalte åpent til den ledende amerikanske diplomaten til [[Vatikanet]], Harold Tittmann, at bombingen var «en enorm feiltakelse ... et utslag av stor tåpelighet».

[[Fil:B-17 on bomb run.jpg|thumb|250px|B-17 Flying Fortress, vingespenn på 31,62 meter, brukt av [[United States Army Air Corps|USAAC]] / [[United States Army Air Force|USAAF]]]]

Det som er sikkert etter de undersøkelsene som fulgte etter aksjonen, er at de eneste menneskene som ble drept i klosteret under bombeangrepet var italienske sivile som hadde søkt tilflukt der. Det er ikke klargjort at bombingen rammet de tyske styrkene. Imidlertid, tatt i betraktning av hvor lite presis bombing fra stor høyde ble utført den gangen, kan tyske stillinger ha blitt rammet uten at dette var tilsiktet, men også allierte stillinger. Det er kjent at 16 bomber rammet den amerikanske Femte armés base ved Presenzano 27&nbsp;km fra Monte Cassino og eksploderte bare få meter fra den lastebilen hvor general Clark var opptatt med kontorarbeid.<ref>Hapgood & Richardson, side 203.</ref>

Dagen etter bombeangrepet flyktet de fleste overlevende fra ruinene, men rundt 40ble igjen, blant dem seks munker som hadde overlevd i de dype kjellerne. Blant dem var [[abbed]]en, den 79 år gamle Gregorio Diamare, tre tilknyttede bondefamilier, foreldreløse eller etterlatte barn, sterkt skadede eller døende. Etter ny sperreild fra artilleriet, samt nye bombeangrep og angrep på høyden fra den 4. indiske divisjon, bestemte munkene seg for å evakuere deres ødelagte hjem sammen med de andre som kunne forflyttes. Dette skjedde kl 07.30 [[17. februar]]. Den gamle abbeden ledet gruppen ned muldyrtråkket mot Liri-dalen mens han leste [[rosenkrans]]bønnen. Da de ankom en tysk sanitetsstasjon, ble noen av de sterkest skadde som munkene hadde vært nødt til å bære, tatt hånd om der og fraktet videre i militær ambulanse. Etter møte med de tyske offiserene, blant andre general [[Frido von Senger|Frido von Senger und Etterlin]], ble munkene kjørt til klosteret Sant'Anselmo.  En munk, Carlomanno Pellagalli, dro tilbake til klosteret, men da han senere ble iakttatt av tyske soldater, vandrende rundt i ruinene, trodde de tyske fallskkjermjegerne at han var et spøkelse. Etter [[3. april]] har han vært borte.

Fallskjermjegere fra det tyske 1. fallskjermjegerdivisjonen rykket inn i ruinene og gjorde dette om til et sterkt militært fort.

===Slag===
Natten etter bombeangrepet hadde et britiske kompani fra Royal Sussex Regiment et mislykket angrep på et nøkkelpunkt, men matte trekke seg tilbake etter å ta tapt halve styrken.

Neste natt ble hele Royal Sussex Regiment beordret til angrep, men dette fikk en svært dårlig start. Artilleriet kunne ikke brukes på grunn av faren for å ramme egne stryker. Det ble derfor bestemt at et annet tysk støttepunkt skulle bombarderes, og slik svekke det tyske forsvaret. På grunn av topografien i området, ble de allierte styrkene også ved dette alternativet utsatt for fare for å bli truffet av egen ild, noe som også skjedde.

Etter en viss reorganisering av styrken, gikk hovedangrepet ved midnatt. Det var svært harde kamper, også mann-mot-mann, og de tyske forsvarerne holdt unna og britene måtte trekke seg tilbake. Etter to netter med kamp, hadde britene mistet over halvparten av styrken, 12 av 15 offiserer og 162 av 313 mann som deltok i angrepet.

[[Fil:The Nusseree Battalion.JPG|thumb|left|250px|[[Gurkhaer]] er en spesiell type [[nepal]]ske [[soldat]]er som opprinnelig tjenestegjorde i den britiske kolonihæren i [[India]]. Bildet viser Nusseree-bataljonen som seinere ble kjent som ''1st Gurkha Rifles'' omkring 1857]].

Natten til [[17. februar]] kom imidlertid hovedangrepet. Det indiske Rajputana Rifles ble satt inn for å forsterke det reduserte Royal Sussex Regiment som ble holdt tilbake som reserve. I mellomtiden ble ''2nd King Edward VII's Own Gurkha Rifles (The Sirmoor Rifles)'' og 9. Gurkha Rifles sendt mot klosteret for et direkteangrep mot klosteret. Dette var gjennom svært vanskelig terreng, men man håpet av disse fjellvante styrkene med trening fra [[Himalaya]] skulle greide dette. Dette viste seg å ikke holde stikk. Igjen var det kraftige kamper, men de allierte gjorde ingen framgang og led store tap. Det ble klart at angrepet var mislykket og 18. februar ble de allierte styrkene trukket tilbake fra skråningen opp mot klosteret.

Den andre delen av hovedangrepet bestående av 28 (Maori) bataljon fra den newzealandske divisjonen var nødt til å krysse Rapidoelven og forsøkte å nå jernbanestasjonen i Cassino by. De lyktes i dette, man ikke i å legge ut en bro gjennom det siste hullet i jernbanetraseen før dagslyset kom, så de ble uten panserstøtte. Under dekke av et permanent røykteppe som det allierte artilleriet la ut for å hindre at det tyske artilleriet på klosterfjellet skulle se posisjonene, klarte de å holde disse det meste av dagen. Men isolasjonen og manglende panserstøtte viste seg avgjørende da tyskerne satte inn stridsvogner mot dem om ettermiddagen [[18. februar]]. De ble beordret til å trekke seg tilbake  til elven da det ble klart at begge angrepene hadde slått feil. Tyskerne ble veldig oppbrakt over at de allierte hadde klart å ta seg fram til jernbanestasjonen, og de hadde selv ikke regnet med at deres motangrep skulle lyktes, i henhold til en samtale mellom Kesselring og Vietinghoff<ref>Majdalany, side 161.</ref>