Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

== Alliert strategi ==

Den franske strategien var basert på at krigen ville bli langvarig.<ref name="Blatt1998_542_7–12">Joel Blatt, «Introduction», i Blatt 1998, s. 7–12</ref><ref>Ferris/Mawdsley 2017, s. 89, 93</ref> Tysklands økonomi skulle kveles av en blokade, mens franske og britiske styrker ble bygget opp for en offensiv i 1941–1942.<ref>Jackson 2004, s. 11</ref>

{{Sitat|Jeg må si at på overflaten så jeg ikke noe som var feil. Generalene er alle menn med erfaring, selv om de er litt gamle, sett med våre øyne. Ingen av dem viste noen mangel på selvtillit. Ingen av [[liaisonoffiser]]ene sier de har sett manglende moral etter den lange ventetiden, etter spenningen ved mobilisering. Jeg sier til meg selv at vi vil ikke få visshet før det første sammenstøtet kommer. I 1914 var det mange offiserer og menn som sviktet, men gamle [[Joseph Joffre|Joffre]] styrte det hele med stor fasthet. Vil [[blitzkrig]]en, når den kommer, tillate oss å korrigere ting, hvis de er det samme? Jeg må si at jeg vet ikke. Men jeg sier til meg selv at vi må ha tiltro til den franske hæren. Den er det eneste vi kan ha tiltro til. Vår egen hær er liten og vi er avhengig av franskmennene. Vi har ikke engang den samme fine hæren vi hadde i 1914. Alt avhenger av den franske hæren og vi kan ikke gjøre noe med det.|note=<ref group="note">I must say that I saw nothing amiss with it on the surface. The Generals are all tried men, if a bit old from our view-point. None of them showed any lack of confidence. None of the liaison officers say that they have seen any lack of morale after the long wait they have had, after the excitement of mobilisation. I say to myself that we shall not know till the first clash comes. In 1914 there were many officers and men  who failed but old Joffre handled the situation with great firmness. Will the Blitzkrieg when it comes allow us to rectify things if they are the same? I must say I don't know. But I say to myself that we must have confidence in the French army. It is the only thing in which we can have confidence. Our own army is just a little one and we are dependent upon the French. We have not even the same fine army we had in 1914. All depends on the French army and we can do nothing about it.</ref><ref>Jackson 2004, s. 1</ref>|General [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|William Ironside]] (1880–1959), sjef for det britiske imperiets generalstab, i sin dagbok, etter et besøk i Frankrike i januar 1940}}

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 hadde Belgia, Nederland og Luxembourg erklært seg nøytrale, for å forsøke å holde seg utenfor stridighetene. Belgiske militære ledere hadde etter hvert imidlertid hemmelige møter med de allierte for planlegging av felles krigføring, dersom Tyskland på tross av nøytraliteten skulle angripe. Disse møtene kunne imidlertid ikke erstatte en reell allianse.<ref>May, 2000, s. 305, 311</ref><ref>Jackson 2004, s. 75–76</ref> Den allierte planleggingen i Frankrike var helt og holdent overlatt til franskmennene. I stedet for en direkte offensiv inn i Tyskland, så man på ulike andre måter å ramme fienden. Det var alt fra støtte til land på Balkan, bombing av sovjetiske oljefelt, til å stoppe eksport av svensk jernmalm.<ref>Jackson 2004, s. 80–82</ref> 

{{Sitat|Denne mannen, hvis intelligens, diskresjon og selvkontroll nådde et svært høyt nivå, hadde absolutt ingen tvil om at, i slaget som var underveis, var han garantert å til sist å vinne... Denne store lederen...|note=<ref group="note">This man, in whom intelligence, sublety, and self-control reached a very high level, had absolutely no doubt that, in the approaching battle, he was bound eventually to win... This great chief...</ref><ref>May, 2000, s. 127</ref>|Daværende general [[Charles de Gaulle]] (1890–1970) beskriver general [[Maurice Gamelin]] (1872–1958) i april 1940}}

De allierte antok at selv uten en tofrontskrig ville Tyskland bli destabilisert ved [[blokade]], slik landet ble det under første verdenskrig. Dersom naziregimet ikke brøt sammen, skulle 1940 brukes til kraftig opprustning og modernisering av de allierte styrkene. Storbritannias og Frankrikes overlegne produksjonskapasitet skulle utnyttes og over tyve panserdivisjoner var planlagt. Disse divisjonene skulle så gjennomføre en avgjørende offensiv inn i Tyskland sommeren 1941.<ref>Jackson 2004, s. 80–81</ref> De allierte var selvfølgelig klar over at Tyskland kunne slå til først. Storbritannia og Frankrike var bekymret over Tysklands raske erobring av Polen, en utvikling de allierte ikke hadde forventet.<ref name=":0" /> Etter den tyske [[remilitariseringen av Rhinland]] i 1936 gikk Frankrike vekk fra planene om å ha en strategisk reserve av styrker, og satset i stedet på å møte det man antok ville bli den tyske hovedstyrken, i Belgia.<ref>Nicole Jordan, «Strategy and Scapegoatism», i Blatt 1998, s. 23–24</ref>

=== Escaut-Schelde planen, kort fremrykking ===
[[Fil:Escault Plan Nor.svg|miniatyr|Escault planen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/9/9f/Escault_Plan_Nor.svg/1866px-Escault_Plan_Nor.svg.png større kart])]]
Ved Frankrikes og Storbritannias krigserklæring mot Tyskland 3. september 1939 var de alliertes strategi i Vest-Europa fastlagt. Den franske hæren ville stå i forsvarsposisjon langs Maginotlinjen (høyre flanke). Ved en tysk invasjon ville de allierte styrkene angripe i nordvest (venstre flanke), ved å rykke inn i Belgia. Hvor langt man skulle rykke frem var avhengig av krigens utvikling. Det hele hadde blitt vanskeliggjort ved Belgias oppsigelse av den fransk-belgiske forsvarsavtalen ved den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936. Før den tyske invasjonen i mai 1940 hadde det blitt utvekslet generell informasjon om franske og belgiske forsvarsplaner landene mellom, men ingen detaljplanlegging. Frankrike forventet at Tyskland først ville bryte Belgias nøytralitet. Det ville gi Frankrike et påskudd for å rykke inn i Belga, eventuelt at Belgia ba Frankrike om hjelp. Det meste av de franske mobile styrkene var derfor samlet langs grensen mot Belgia, klar for å møte hva man anså som den tyske hovedstyrkens angrep.{{sfn|Doughty|2014a|pp=5–6}}<ref>Jackson 2004, s. 25–27</ref>

En tidlig belgisk appell om fransk hjelp (før en tysk invasjon) kunne muligens gi de franske styrkene tid til å rykke frem til den belgisk-tyske grensen, men om det ikke var mulig var det tre brukbare forsvarslinjer lenger bak. En mulig forsvarslinje var fra Givet til [[Namur]], over det såkalte Gembloux-gapet (fransk: la trouée de Gembloux), [[Wavre]], [[Louvain]] og langs elven [[Dijle|Dyle]] (nederlandsk Dijle) til [[Antwerpen]], som var 70–80 km kortere enn alternativene. En andre mulighet var en linje fra den franske grensen til Condé-sur-l'Escaut, [[Tournai]], langs elven [[Scheldt|Escaut]] (nederlandsk: Schelde) til [[Ghent]] og deretter til [[Zeebrugge]], muligens videre langs Schelde til Antwerpen, som ble Escaut-Schelde planen/plan E.<ref name="Jackson2004_27-30"/><ref name="Frieser2012_90-92">Frieser 2012, s. 90–92</ref> Den tredje muligheten var langs befestninger i felt, fra Luxembourg til [[Dunkerque]]. 

De første ukene etter krigens utbrudd foretrakk øverstkommanderende, general Gamelin, plan E, grunnet den raske tyske fremrykkingen i Polen. Gamelin og de andre franske kommandantene tvilte på at de kunne klare å rykke lenger frem, før tyske styrker ankom. Sent i september 1939 ga Gamelin et direktiv til ''Général d'armée'' Gaston Billotte, kommandant for første armegruppe, hvor han fikk tillatelse til å rykke inn i Belgia og utplassere styrker langs Escaut i henhold til plan E. Den 24. oktober bestemte Gamelin at fremrykking forbi Escaut bare var mulig hvis de franske styrkene rykket frem raskt nok til å komme før tyskerne.{{sfn|Doughty|2014a|pp=6–7}}

=== Dyleplanen, lenger fremrykking ===

{{Tekstboks
|overskrift=Polen, et skoleeksempel
|Flere historikere har kritisert manglende alliert innsats for å lære av det tyske angrepet mot Polen. Det skjedde om lag 8 måneder før invasjonen av Frankrike, og kunne ført til viktige endringer i de allierte styrkene. Den franske offiseren og historikeren [[Marc Bloch]] tok opp dette allerede i en kritikk av den allierte krigføringen, skrevet rett etterpå, i 1940.<ref>Bloch 1999, s. 120–121</ref>|align=right}}

Utover høsten 1939 var det flere endringer som syntes å åpne for en videre alliert fremrykking i Belgia. Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) til [[KW-linjen]] (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet [[Dyleplanen]]). En stor fordel ved en videre fremrykking var i Gamelins øyne samarbeid med de 22 belgiske divisjonene, som ytterligere ville bidra til å stoppe et tysk angrep på belgisk, og ikke fransk jord. Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking, og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de så var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser. Dyleplanen ble vedtatt av den allierte ledelsen i midten av november 1939.<ref>May, 2000, s. 312–313</ref><ref name="Jackson2004_27-30"/> Historikeren David Reynolds skrev følgende om planen: «Uavhengig av hvor uforsiktig, var plan D en genuin alliert strategi - som forsøkte å balansere franske, belgiske og ''britiske'' interesser.»<ref group="note">However imprudent, Plan D was therefore a genuinely Allied strategy - attempting to balance French, Belgian and ''British'' interests.</ref><ref name="Carswell2019-230">Carswell 2019, s. 230</ref>

{{sitat|planen [er] å rykke frem til linjen Lovain-Wavre med de franske styrkene på vår høyre [flanke] og belgierne på vår venstre [flanke]. Hvis vi kan nå dit tidsnok til å organisere oss skikkelig for å møte det tyske fremstøtet er det utvilsomt den rette strategien. Det er den kortest mulige linjen gjennom Belgia, redder halvparten av landet, bør gi tid for koordinert aksjon mellom de tre landene såfremt belgiernes fremskutte styrker ved Albertkanalen, ved Liège og i Ardennene holder ut lenge nok.|note=<ref group="note">the plan to go forward to the line Lovain-Wavre with the French on our right and the Belgians on our left. If we can get there in time to organize ourselves properly to meet the German onrush it is without doubt the right strategy. It is the shortest line possible through Belgium, saves half that country, should give time for coordinated action between the three countries provided the Belgian advance guards on the Albert Canal, at Liège, and in the Ardennes can hold out sufficiently enough.</ref><ref>Carswell 2019, s. 65</ref>|General [[Alan Brooke]] (1883–1963), kommandant 2. korps BEF, om Dyleplanen i hans dagbok, 19. november 1939}}

General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom [[Maginotlinjen]] på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven [[Maas|Meuse]] (flamsk: Maas), og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen [[Namur (by)|Namur]] gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt. Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der.<ref name="Jackson2004_27-30">Jackson 2004, s. 27–30</ref> De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom Ardennene og krysse Meuse nær Sedan. Men Gamelin anså at det kunne bare gjennomføres ved støtte fra et massivt artilleribombardement. Et slikt bombardement ville ta tid, og det igjen ville gi tid til å forsterke de allierte stillingene.<ref>Jordan, 1998, s. 32</ref>

{{sitat|hvorfor han ikke forberedte sine infanterister på å se stridsvogner med flammekastere rykke frem mot dem, og stup-bombere. 'Dersom deres første erfaringer av denne type angrep skjer på slagmarken' sa jeg, 'er det fare for panikk ... Dersom, i stedet for, de har blitt vant til slike hendelser, så vil overraskelsen forsvinne.' 'Du har rett,' svarte han. 'Og jeg har spurt om det flere ganger ... Men svaret var at øvelser med stridsvogner ville ødelegge avlingene, og de sivile myndighetene var mot det.'|note=<ref group="note">why he was not accustoming his infantry to seeing tanks with flame-throwers advancing against them, and to dive-bombers. 'If their first experience of this kind of attack happens on the field of battle' I said, 'there is the danger of panic ... If, on the contrary, they have been used to such spectacles, the novelty will have worn off.' 'You are right,' he replied. 'And I have asked for it several times ... But the reply was that manoeuvres with tanks would ruin the harvest and the civil authorities were opposed to it.'</ref><ref>Carswell 2019, s. 229</ref>|Forfatteren [[André Maurois]] (1885–1967) i en samtale med en fransk general}}

=== Dyle-Breda planen, dristig fremrykking ===
[[Fil:Dyle-Breda Plan Nor.svg|miniatyr|Kartskisse over Dyle-Breda planen, piler angir planlagt alliert fremrykking ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/88/Attack-Ardennes-1940_Nor.svg/1866px-Attack-Ardennes-1940_Nor.svg.png større kart])]]
I de første månedene av 1940 økte størrelsen og beredskapen til den franske hæren og Gamelin følte seg sikker nok til å foreslå en mer ambisiøs strategi. Han hadde ingen planer om et frontalangrep mot den tyske [[Siegfriedlinjen]] i 1941, derimot ville han gjennomføre et flankeangrep nord for linjen. For å gjennomføre et slikt angrep ville det være gunstig å ha et fotfeste på nordsiden av [[Rhinen]]. Han endret sine planer så franske styrker skulle ha kontakt med de nederlandske styrkene nord for Antwerpen ved å rykke frem til [[Breda]] i Nederland. Gamelin avsatte elitestyrken 7. armé, til denne oppgaven. Den kunne ellers fungert som en reserve for hele fronten i Nord-Frankrike. Hans eneste reserver var nå enkeltstående divisjoner. Det var motstand mot denne Dyle-Breda-planen innen den franske hæren, men Gamelin hadde sterk støtte fra den britiske regjeringen, ettersom et tysk-okkupert Nederland ville ha blitt en sterk base for tyske flyangrep mot Storbritannia.<ref name="Jackson2004_27-30"/><ref name="Frieser2012_90-92"/> Tidlig i januar 1940 ble de allierte kjent med de til da tyske angrepsplanene gjennom [[Mechelenhendelsen]]. Frykten for et tysk angrep gjorde at franske styrker rykket frem til den belgiske grensen, og derved avslørte sin plan. Mens tyskerne arbeidet videre på sin angrepsplan, forsterket Mechenenhendelsen Gamelins vurdering av behovet for å sende sine beste styrker inn i Belgia, når tyskerne angrep.<ref name="Frieser2012_86-98"/>

=== Alliert etterretning mot Tyskland ===

Av landene på alliert side hadde Frankrike det mest omfattende etterretningsapparatet rettet mot Tyskland, organisert av den franske militære etterretningstjenesten [[Deuxième Bureau]].<ref>May, 2000, s. 133–136</ref> I 1931 fikk fransk etterretning en tysk agent på høyt nivå, Hans-Thilo Schmidt. I tillegg til at han hadde mye informasjon om krypteringsmaskinen [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]], så formidlet han også informasjon fra sin bror Rudolf, som var en ledende offiser i Reichswehr. Den franske regjeringen hadde derfor tidlig god oversikt over tysk gjenopprustning.<ref>Forczyk 2017, s. 50–51</ref>

I tillegg til agenter i Tyskland, fikk de allierte også mye informasjon fra [[signaletterretning]]. Ved hjelp av polske eksperter klarte de ofte å bryte kodene, kryptert med krypteringsmaskinen Enigma, som tyskerne brukte.<ref>May, 2000, s. 355–356</ref> I tillegg mottok både nøytrale og allierte land informasjon fra høyt plasserte tyske offiserer, som oberst [[Hans Oster]], nestkommanderende i den tyske etterretningsorganisasjonen [[Abwehr]]. Informasjon fra høytstående tyske kilder, som oberst Oster, var imidlertid et tve-egget sverd. Siden den tyske diktatoren Adolf Hitler ga en rekke datoer for invasjonens start, for deretter å utsette den, førte det til at både nøytrale og allierte dels tvilte, og dels anså det som desinformasjon.<ref>May, 2000, s. 217, 226, 283–284, 315, 355–356, 372</ref><ref>Weinberg 1994, s. 111</ref> I ukene før det tyske angrepet i mai 1940, fikk allierte etterretningsorganisasjoner mye informasjon Samlet pekte det på at det tyske hovedfremstøtet ville komme gjennom Luxembourg og Ardennene, og ikke lenger nord, som var forutsatt av den allierte ledelsen.<ref>May, 2000, s. 356–358, 360–361</ref><ref>Jackson 2004, s. 219</ref>

Den franske hæren hadde tradisjon for et tilnærmet vanntett skille mellom seksjonene for etterretning (G2) og operasjon (G3) i generalstaben. Det førte til at offiserene i operasjon, som forberedte seg på et tysk angrep fra nordøst, gjennom Nederland og Belgia, primært mottok etterretning om tyske styrker på de avsnittene. De var derfor ikke oppmerksom  på den tyske styrkeoppbyggingen øst for Luxembourg. Tilsvarende var ikke etterretningsoffiserene integrert i planarbeidet til operasjon, dette i motsetning til på tysk side, hvor etterretning og operasjon samarbeidet nært.<ref>May, 2000, s. 366–368</ref>