Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

=== Krig med England ===
{{Utdypende|Den skotske uavhengighetskrig}}

[[File:Coronation Chair and Stone of Scone. Anonymous Engraver. Published in A History of England (1855).jpg|thumb|upright|left|alt=En trone gjort av tre som hviler på fire utskårne løver. Under stolen står en stor stein. På høyre side lener et stort sverd som opp mot stolen, på venstre en stor steinplate.|En tegning fra 1800-tallet av den skotske skjebnesteinen. Edvard I av England tok steinen med makt slik at ingen skotsk konge skulle krones på den. Den skotske kroningssteinen forble i [[Westminster]] inntil det ble levert tilbake til Skottland i 1996.]]
[[Johan Balliol]], den skotske adelsmannen med det sterkeste kravet på den skotske kronen, ble skottenes konge den 30. november [[1292]]. [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale|Robert Bruce av Annandale]], den med det nest beste kravet, aksepterte motvillig beslutningen. Hans sønnesønn med [[Robert I av Skottland|samme navn]] kom likevel senere til å kreve tronen. I kulissene drev det norske diplomatiet. Den norske kongen Eirik II Magnusson giftet seg på nytt etter at hans skotske dronning døde, og da med [[Isabella Bruce]], søster av sistnevnte Robert Bruce.

For å unngå borgerkrig i avgjørelsen ble [[Edvard I av England]] invitert til å overvære og sikre at Skottland fikk en konge.<ref>Simpson, Grant G. & Stones, E. L. G. (1979): ''Edward I and the Throne of Scotland: An Edition of the Record Sources for the Great Cause'', ISBN 0-19-713308-8</ref> Den engelske kongen grep anledningen til å få Skottland omgjort til et føydalt len underlagt Englands konge, noe Skottland tidligere hadde vært i 15 år fra [[1174]] og fram til [[1189]]. Dette hadde vært noe Edvard lenge hadde ønsket å gjeninnføre, skjønt lovligheten i dette var tvilsom. 

Balliol fikk den tvilsomme ære av å være den aller siste skotske monark som ble kronet på den tradisjonelle «[[Stone of Scone|Skjebnesteinen]]». Kong Edvard behandlet nå Skottland som en vasallstat, og ydmyket og underminerte Balliols autoritet gang på gang. Etter press fra adelen gjorde imidlertid Balliol etterhvert opprør, og arbeidet frem en allianse mellom Skottland, Norge og [[Frankrike]], den såkalte [[Auld-alliansen]]. Balliol valgte deretter å invadere England i [[1296]] og startet således det som ble [[den skotske uavhengighetskrig]]. Skottene tok Stirling og beleiret deretter festningen [[Carlisle]] lengre sør. Edvard slo tilbake ved å  plyndre [[Berwick-upon-Tweed]] og slakte ned de fleste mannlige innbyggerne. Edvard erobret deretter [[Edinburgh]], [[Stirling]] og [[Roxburgh]]. Skottene ble beseiret ved [[Slaget ved Dunbar (1296)|Dunbar]], og Johan Balliol ble avsatt i Stracathro i nærheten av Montrose. Den engelske kongen rev våpenskjoldet av Balliols våpenkjole, noe som siden ga Balliol det lite smigrende tilnavnet «Toom Tabard» (''Tom frakk''). 

[[Fil:William Wallace Statue , Aberdeen2.jpg|thumb|250px|Statue av frihetshelten [[William Wallace]] i [[Aberdeen]].]]
Det påfølgende året gikk skotske opprørere til åpen krig mot de engelske okkupantene. I sør ble skottene ledet av [[William Wallace]], mens [[Andrew Murray]] tok kommandoen i nord. Under deres felles ledelse ble en engelsk hær beseiret i [[slaget ved Stirling Bridge]]. For en kort tid styrte Wallace Skottland på vegne av Johan Balliol (Murray døde kort tid etter slaget av sine sår). Edvard I kom nordover i egen person og beseiret Wallace i [[Slaget ved Falkirk (1298)| slaget ved Falkirk]] i [[1298]]. Wallace greide å slippe unna, men gikk av som riksforstander. I hans sted ble [[John Comyn (røde)|John Comyn]] og [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]] utpekt. I [[1305]] havnet Wallace i hendene på engelskmennene, og ble henrettet for forræderi.

Den 10. februar [[1306]] deltok [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]], sønnesønn av fordringshaveren til tronen i [[1291]], i mordet på sin viktigste rival John Comyn ved Greyfriars Kirk i [[Dumfries]]. Den 25. mars, mindre enn syv uker etter drapet i Dumfries, ble Bruce kronet til konge. Imidlertid tok Edvards styrker kontroll over Skottland etter å ha nedkjempet den lille hæren til Bruce i [[slaget ved Methven]]. Til tross for nederlaget og at Bruce var blitt [[Ekskommunikasjon|bannlyst]] av pave [[Klemens V]] for drapet på Comyn fikk han stadig flere tilhengere, og med hjelp av ledende adelsmenn som den legendariske [[James Douglas (Svarte-Douglas)|James Douglas]] og jarlen av Moray ble Skottland gjenerobret stykke for stykke. I [[1314]] var Bothwell og Stirling de eneste festningene som fortsatt sto under engelsk kontroll. Edvard I døde i [[1307]], og arvingen [[Edvard II av England]] var ikke laget av samme materiale som faren. Da han sendte en stor hær nordover for å bryte beleiringen av [[Stirling Castle]] møtte han en langt mindre skotsk hær ved [[Slaget ved Bannockburn|Bannockburn]] i [[1314]]. Det engelske nederlaget sikret i praksis skotsk uavhengighet, og den engelske kongen unngikk med nød og neppe å bli tatt til fange 

[[Fil:Robert the Bruce.jpg|thumb|upright|left|[[Robert Bruce]], statue nær Stirling Castle.]]
I [[1320]] la den skotske adelen frem den såkalte [[Arbroath-deklarasjonen av 1320|Arbroath-deklarasjonen]], noe som fikk pave [[Johannes XXII]] til omgjøre den tidligere bannlysningen og til å annullere tidligere bestemmelser om at de skotske kongene skulle underkaste seg Englands konger. Dette gjorde at Skottlands uavhengighet kunne bli anerkjent av de europeiske stormaktene.

[[Skottlands parlament|Det skotske parlamentet]] hadde fra 1200-tallet bestått av adelige og geistlige. I 1326 ble imidlertid alle tre [[Stand (samfunnsklasse)|stender]] representert, da byene ([[burgh]]ene) også fikk sende delegater.

I [[1328]] signerte [[Isabella av Frankrike (1295−1358)|Isabella av Frankrike]] og [[Roger Mortimer, 1. jarl av March|Roger Mortimer av Wigmore]] (på vegne av den umyndige kong [[Edvard III av England]]) [[Edinburgh-Northampton-traktaten]]. Denne anerkjente skotsk uavhengighet under Robert Bruces styre. Dette ble en stor triumf for Bruce, og han har blitt stående i skotsk historie som en av landets store konger.

Fire år etter at Bruce døde i [[1329]] ble Skottland på nytt invadert av engelske tropper under det påskudd å gjeninnsette «den rettmessige kongen» – [[Edvard Balliol]], Johan Balliols sønn, til den skotske tronen. Dette ble startskuddet til den andre skotske uavhengighetskrig. Med engelsk støtte vant Balliol første frem, men han skulle senere møte hardere motstand. Skottene, ledet av [[Andrew Murray (den andre)|Andrew Murray]], lykkes etterhvert å kaste Balliol fra tronen, og da [[hundreårskrigen]] mellom England og Frankrike brøt ut mistet engelskmennene interessen for Skottland. I [[1341]] klarte [[David II av Skottland]], Robert Bruces sønn og arving, å komme seg tilbake til Skottland fra landflyktighet i Frankrike. Balliol oppgav nå kravene til den skotske tronen, og trakk seg tilbake til [[Yorkshire]] hvor han døde i [[1364]].