Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

== Kritikk og tolkning ==
[[Fil:Samuel Pepys.jpg|thumb|[[Samuel Pepys]] var den første som skrev om stykket. Maleri av [[John Hayls]], 1666.]]
Kritikere har bemerket flere svakheter i ''Romeo og Julie'', men det regnes likevel som et av Shakespeares beste skuespill. Den tidligste kjente kritikeren var dagbokforfatteren [[Samuel Pepys]], som i 1662 skrev at «det er det verste jeg har sett»<ref name="ShakeCrit415">Scott (1987: 415).</ref> Poeten [[John Dryden]] roste stykket 10 år senere, og særlig den komiske figuren Mercutio: <!-- beholder dette uoversatt fordi det inneholder et ordspill som er vanskelig å gjenskape -->«Shakespear show'd the best of his skill in his ''Mercutio'', and he said himself, that he was forc'd to kill him in the third Act, to prevent being killed by him.» (Shakespeare viste sine beste evner i skikkelsen ''Mercutio'' og han sa selv, at han var tvunget til å drepe han i tredje akt, for å unngå å bli drept av han)<ref name="ShakeCrit415" /> Utgiveren [[Nicholas Rowe]] var den første til å drøfte tema og motiv i stykket; han tolket det som at de to stridbare familiene får en velfortjent straff. På 1700-tallet mente forfatteren [[Charles Gildon]] og filosofen [[Lord Kames]] at skuespillet var mislykket fordi det ikke fulgte de klassiske reglene for drama: tragedien må skje på grunn av en karakterbrist, ikke en uheldig hendelse påført av skjebnen. Forfatteren og kritikeren [[Samuel Johnson]] syntes for sin del at det var et av Shakespeares mest underholdende skuespill.<ref name="ShakeCrit410">Scott (1987: 410).</ref>

I romantikken, på sent 1700- og 1800-tall, fokuserte kritikken på det moralske budskapet i skuespillet. Skuespilleren og dramatikeren [[David Garrick]] utelot Rosalind i sin bearbeidelse av stykket i 1748: at Romeo forlot henne for Julie ble sett på som ustadig og uforstandig. Kritikere som Charles Dibdin mente at Rosalind var med i skuespillet for å vise hvor skjødesløs helten var, og at dette var med på å bane vei for hans tragiske slutt. Andre mente at Broder Lorenzo måtte være Shakespeares talsmann med sine advarsler mot hastverk. På 1900-tallet ble disse moralske argumentene motsagt av forskere som Richard Green Moulton. Han mente at det var uhell, ikke karakterbrist, som førte til de elskendes død.<ref>Scott (1987: 411–412).</ref>

=== Dramatisk struktur ===
I ''Romeo og Julie'' benytter Shakespeare flere dramatiske teknikker som er blitt rost av kritikere; mest utpreget de brå skiftene mellom komedie og tragedie (et eksempel er ordspillet i utvekslingen mellom Romeo og Mercutio rett før Tybalt dukker opp). Før Mercutios død i akt tre er skuespillet hovedsakelig en komedie.<ref>Shapiro (1964: 498–501).</ref> Etter hans død blir skuespillet brått alvorlig og får en tragisk tone. Når Romeo blir utstøtt, heller enn å bli henrettet, og Broder Lorenzo tilbyr Julie en plan for å gjenforene henne med Romeo, kan publikum fortsatt håpe at alt vil slutte godt. De er i en tilstand av åndeløs spenning inntil den siste scenen i graven: hvis Romeo blir forsinket lenge nok til at lekbroren rekker å komme kan han og Julie fortsatt bli reddet.<ref>Bonnard (1951: 319–327).</ref> Disse byttene mellom håp, avmakt, frelse, og nytt håp, tjener til å understreke tragedien når det siste håpet svikter og de to dør på slutten.<ref name="Halio 20">Halio (1998: 20–30).</ref>

Shakespeare bruker sub-plott for å stille hovedkarakterenes handlinger i relieff. Når skuespillet begynner er Romeo forelsket i Rosalind, men hun har avvist alle hans fremstøt. Romeos følelser for henne står i åpenbar kontrast til hans senere kjærlighet til Julie. Dette gir publikum en mulighet til å sammenligne slik at de kan se alvoret i Romeo og Julies kjærlighet og giftemål. Paris' kjærlighet for Julie stiller også opp en kontrast mellom Julies følelser for ham, og hennes følelser for Romeo. Det formelle språket hun bruker rundt Paris, og måten hun snakker om ham til ammen, viser at hennes følelser tydelig ligger hos Romeo. Som et gjennomgripende sub-plott løper feiden mellom Montague og Capulet, en feide som gir en atmosfære av hat, og som forårsaker den tragiske slutten.<ref name="Halio 20" />

=== Språk ===
Shakespeare bruker et variert utvalg av poetiske former gjennom hele skuespillet. Han begynner med en 14-linjers prolog etter samme form som sine øvrige [[sonett]]er, fremført av et kor. Mesteparten av ''Romeo og Julie'' er dog skrevet i [[blankvers]], og mye av det i strengt [[jambisk pentameter]], med mindre rytmisk variasjon enn i de fleste av Shakespeares senere skuespill.<ref name="Halio 1998: 51">Halio (1998: 51).</ref> Shakespeare velger poesi som passer til figuren som bruker den: Broder Lorenzo uttrykker seg med [[preken]]ens og ''sententiae'' talemåter, ammen bruker en unik [[blankvers]]form nært opp til talespråket.<ref name="Halio 1998: 51" /> Hver av disse formene  avpasses også i forhold til hver enkelt scene og dens handling: når Romeo snakker om Rosalind tidlig i skuespillet forsøker han å bruke [[Francesco Petrarca|Petrarcas]] [[sonett]]eform. Petrarcanske sonetter ble ofte brukt av menn for å overdrive skjønnheten til kvinner det var umulig for dem å oppnå, som i Romeos situasjon med Rosalind. Denne sonetteformen bruker også Fru Capulet overfor Julie for å beskrive Fyrst Paris som en kjekk mann.<ref>Halio (1998: 47–48).</ref> 

Når Romeo og Julie møtes endrer den poetiske formen seg fra petrarcansk (som var på vei til å bli arkaisk i Shakespeares dager) til en da mer samtidig sonetteform, som bruker «pilegrimer» og «helgener» som metaforer.<ref>Halio (1998: 48–49).</ref> Til slutt, når de to møtes på balkongen, forsøker Romeo å bruke sonetteformen til å erklære sin kjærlighet, men Julie avbryter ham ved å si «Dost thou love me?» (elsker du meg?)<ref>''Romeo and Juliet'', II.ii.90.</ref> Derved søker hun etter et sant uttrykk for kjærligheten, heller enn en poetisk overdrivelse.<ref>Halio (1998: 49–50).</ref> Julie bruker korte, enkle enstavelsesord sammen med Romeo, men bruker formelt språk med Paris.<ref>Levin (1960: 3–11).</ref> Andre stilformer i skuespillet er et [[epithalamium]] fra Julie, en [[Epos|rapsodi]] i Mercutios [[Dronning Mab]] tale, og en [[elegi]] av Paris.<ref>Halio (1998: 51–52).</ref> Shakespeare lar allmuen uttrykke seg i prosastil, selv om han til tider også bruker prosa til andre figurer, slik som Mercutio.<ref>Halio (1998: 52–55).</ref> Humor er også viktig: forskeren Molly Mahood identifiserer minst 175 ordspill i teksten.<ref>Bloom (1998: 92–93).</ref> Mange av disse vitsene er sexfikserte, spesielt de som involverer Mercutio og Ammen.<ref>Wells (2004: 11–13).</ref>

=== Psykoanalytisk kritikk ===
Tidlige psykoanalytiske kritikere mente at problemet i ''Romeo og Julie'' var Romeos impulsivitet som de førte tilbake til dårlig kontrollert og delvis skjult aggresjon; denne leder til både Mercutios død og til det doble selvmordet.<ref>Halio (1998: 82) siterer Karl A. Meningers 1938 ''Man Against Himself''.</ref> ''Romeo og Julie'' regnes ikke for å være psykologisk komplekst, og sympatiske psykoanalytiske lesinger av skuespillet sammenligner den tragiske mannlige erfaringen med sykdommer.<ref>Appelbaum (1997: 251–272).</ref> Norman Holland, som skrev i 1966, vurderer Romeos drøm<ref>''Romeo and Juliet'' V.i.1–11.</ref> til å være en realistisk ønskeoppfyllende fantasi både innenfor Romeos voksne verden og i hans ikke omtalte barndom – gjennom stadiene oral, fallisk, og ødipal.<ref>Halio (1998: 83, 81).</ref> Kritikere som [[Julia Kristeva]] fokuserer på hatet mellom familiene, og argumenterer for at dette hatet er årsaken til Romeo og Julies pasjon for hverandre. At hatet manifesterer seg direkte i elskernes språk: Julie, for eksempel, sier at «av ''alt'' mitt hat sprang ''all'' min kjærlighet»<ref>Akt 1, scene v; "my only love sprung from my only hate"; Andre Bjerkes gjendiktning</ref> og uttrykker ofte sin lidenskap gjennom en forventning om Romeos død.<ref>Halio (1998: 84–85).</ref> Dette forholdet har forårsaket spekulasjoner om forfatterens psykologi, da tenker man på Shakespeares sorg over sønnen [[Hamnet Shakespeare|Hamnet]]s død.<ref>Halio (1998: 85).</ref>

=== Feministisk kritikk ===
Feministiske litteraturhistorikere mener at skylden for familiefeiden ligger i Veronas [[Patriarkat|patriarkiske samfunn]]. Coppélia Kahn oppfatter den strenge, maskuline voldskodeksen som Romeo er preget av som hoveddrivkraften i tragedien. Når Tybalt dreper Mercutio slår Romeo over i et voldsmodus, og beklager seg over at Julie har gjort ham så «feminin».<ref>''Romeo and Juliet'', III.i.112.</ref> I dette synet blir gutter til menn ved å delta i vold på vegne av sine fedre. Feiden blir også knyttet til mannlig virilitet, slik de mange vitsene om jomfrudom demonstrerer.<ref>Kahn (1977: 5–22); Halio (1998: 87–88).</ref> Julie underkaster seg også en feminin kode av underdanighet ved å la andre, slik som lekbroren, løse problemene hennes. 

Andre kritikere, som Dympna Callaghan, ser på skuespillets [[feminisme]] fra en [[Historisisme|historisistisk]] vinkel, og understreker at da skuespillet ble skrevet var den føydale samfunnsorden begynt å bli utfordret av et i økende grad sentralisert styresett og [[kapitalisme]]ns utvikling. På samme tid var fremskridende [[Puritanisme|puritanske]] idéer om ekteskap mindre opptatt av «ondskapen» i kvinnelig seksualitet enn de var i tidligere tider, og stilte seg mer sympatisk overfor  forhold basert på kjærlighet: når Julie unnviker sin fars forsøk på å tvinge henne til å gifte seg med en mann hun ikke føler noe for, så utfordrer hun den patriarkiske ordningen på en måte som ikke ville ha vært mulig på for tidligere generasjoner.<ref>Halio (1998: 89–90).</ref>

=== Queerteori ===
Litteraturhistorikere som er inspirert av [[queerteori]] stiller spørsmål ved seksualiteten til Mercutio og Romeo, og sammenligner vennskapet deres med [[homofili|homofil kjærlighet]]. Mercutio spøker med Romeos [[fallos]], noe som kan tolkes i homoerotisk retning.<ref>Halio (1998: 85–86).</ref> Et eksempel er hans ønske om å «reise opp / en selsom ånd i damens tryllering, / og lar den stå der til hun selv får lagt den / og mant den ned igjen»<ref>Akt 2, scene i; "raise a spirit in his mistress' circle ... letting it there stand / Till she had laid it and conjured it down."; Andre Bjerkes gjendiktning; se også Rubinstein (1989: 54)</ref> Romeos mulige homoerotiske sinnelag kan også sees i hans holdning til Rosalind, en kvinne som er fjern og utilgjengelig og ikke gir noe håp om suksess. Benvolio fremholder at det er best å erstatte henne med noen som kan gjengjelde hans interesse. Shakespeares første 17 [[sonett]]er, som blir omtalt som  «procreation sonnets», det vil si unnfangelses-sonettene, er skrevet som råd til en ung mann som, på samme måte som Romeo, nøler med å få barn og som derfor kan mistenkes for å være homofil. Kjønnskritikere mener at Shakespeare kan ha brukt Rosalind som en måte å uttrykke homoseksuelles problemer rundt unnfangelse og foreldrerollen på en aksepterbar måte. Lest på denne måten kan Julies replikk «Den blomst vi kaller rose, ville dufte liflig uten rosens navn»<ref>Akt 2, scene ii; "...that which we call a rose / By any other name would smell as sweet", Andre Bjerkes gjendiktning. Bemerk ordspillet «rose» og «Rosalind»</ref> være en invitt til å drøfte om det er noen forskjell i skjønnheten hos en mann og skjønnheten hos en kvinne.<ref>Goldberg (1994: 221–227).</ref>