Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Valser og andre danser===
{{Listen|
|filnavn=Strauss, An der schönen blauen Donau.ogg
|tittel= Johannes Strauss d.y. - «An den schönen blauen Donau» (2:58)
|pos=left}}
[[Bilde:Wilhelm Gause Hofball in Wien.jpg|miniatyr|[[Wienervals]] ble svært populært på 1800-tallet, særlig på grunn av familien Strauss.{{Byline|type=Malt av:|Wilhelm Gause}}]][[Johann Strauss d.e.]] startet sitt eget orkester i 1825, og spilte en viktig rolle i populariseringen av valsen. Det var også han som sto bak det som ble kjent som wienervalsen.<ref>Side 204, Nesheim</ref> Hans moderne vals slo an i hele Europa, spesielt i 1838 i London. Han kom til Norge i 1840, og gjorde wienervals populær der.<ref>Side 392, Herresthal</ref> Strauss den eldre hører imidlertid hjemme i den tidlige perioden med unntak av hans ''[[Radetzkymarsj]]''. Imidlertid var hans to sønner [[Johann Strauss d.y.]] og [[Josef Strauss]] også ivrige valsekomponister. Marsjer og polkaer slo også an hos familiemedlemmene. Særlig var Strauss d.y.s ''An der scönen blauen Donau'' fra 1867 en svært populær vals. Strauss d.y. fortsatte å utvikle valsen som en syklus av flere danser og stykker, noe faren hans og Schubert gjorde før ham.<ref>Side 45, Longyear</ref> Strauss d.y. hadde også lagt til forseggjorte innledninger og avslutninger – og overganger mellom stykkene – som hjalp til med å få vals til å bli mer akseptert også blant et mer kresent publikum.<ref>Herresthal, side 392-93</ref>

Josef Strauss ble, etter at broren Johann Strauss d.y. satset på å komponere, den dominerende valseorkesterdirigenten, sammen med sin bror Eduard. Josef Strauss var interessert i å kombinere vals og symfoni, og han var ikke redd for å prøve ny musikk. Blant annet hadde han inkludert stykker fra Wagners opera ''[[Tristan og Isolde]]'' i sine valsekonserter, så mange av publikummerne var godt kjent med flere av sangene før operaen ble satt opp.<ref>Side 393, Herresthal</ref>

Imidlertid var det også mange mer lokale danser som hadde slått an. Chopin hadde komponert masurkaer og polkaer inspirert av Polen, og på slutten av 1860-årene og utover kom Brahms med ''Ungarske danser'', sannsynligvis inspirert av konsertene han hadde sammen med fiolinisten Eduard Reményi.<ref name="nifem">Side 395, Herresthal</ref> De ungarske dansene ble økonomisk innbringende for Brahms. I 1870-årene var det [[Antonín Dvořák]] som kom med sine ''slaviske danser''. I motsetning til Brahms, som var sterkt påvirket av folkemusikk både gjennom Reményi og ungarske politiske flyktninger han møtte i Hamburg<ref name="nifem" />, var Dvořáks slaviske danser mer kunstige, det vil si at han skrev dem med få eksterne inspirasjonskilder.<ref>Side 422, Herresthal</ref>

====Ballett====
[[Bilde:Sylphide -Marie Taglioni -1832 -2.jpg|miniatyr|[[Marie Taglioni]] som tittelrollen i ''[[Sylfiden]]'']]Balletten i Frankrike hadde lidd under [[den franske revolusjonen]] og uroen som fulgte, som enten skremte vekk komponistene, svekket adelens betalingsevne eller begge deler. Imidlertid vokste balletten fram igjen under romantikkens fremvekst i 1830-årene. I den romantiske balletten var, som i operaen, det overnaturlige viktig. Et eksempel på dette var ''[[Sylfiden]]'' der hovedpersonen forelsker seg i en fe rett før sitt eget bryllup. Særlig var danserinnen [[Marie Taglioni]] og hennes far, koreografen Filippo, avgjørende for utviklingen av den romantiske stilen, blant annet fordi Marie Taglioni spilte sylfiden langt mer overbevisende enn det som var vanlig i ballett.<ref>Spalte 139-141, ''Musikkens verden'' (de luxe-utgave), av Sverre Hagerup Bull (red.), Musikkens Verden AS Forlag, Oslo, 1963 (verket deler kun opp i spalter, to per side, ikke i sider).</ref> En av de mest kjente ballettene fra denne perioden var ''[[Giselle]]'', med musikk av [[Adolphe Adam]]. Også den er preget av overnaturlige vesener, i dette tilfellene åndene til jomfruer som døde før de kunne bli gift.

{{Listen|
|filnavn=Tchaikovsky - Swan Lake Op.20 - Act II Pt.1.ogg
|tittel= Tsjajkovskij: Svanesjøen, 2. akt, «Svanenes vals» (4:10)
|pos=left}}
Balletten fokuserte i hovedsak på danserinner og koreografer, og langt mindre på mannlige dansere, noe som gjorde at det ble langt færre mannlige ballettdansere. Dette var med på å sabotere for populariteten til ballett i Vest-Europa. I Russland, der dans, og spesielt mannlig dans, var en viktig del av nasjonal identitet, ble imidlertid ballett fra tidlig av beregnet på dramatisk dans fra mennenes side. Kombinasjonen mellom koreografien til Marius Petipa og komposisjonene til [[Pjotr Tsjajkovskij]] ble redningen. Tsjajkovskijs musikk var så godt tilpasset danserne at han lyktes i å få komponisten ut av skyggen til koreografen og danserne.<ref>[https://snl.no/ballett «Ballett»] - ''Store norske leksikon''</ref><ref>Side 415, Herresthal</ref> Hans komposisjoner ''[[Svanesjøen]]'' (1876), ''[[Tornerose (ballett)|Tornerose]]'' (1889) og ''[[Nøtteknekkeren]]'' (1892) var avgjørende i å øke ballettens popularitet også i vest. Tsjajkovskij lyktes i å finne de gode melodiene som var lette å nynne til, fargerik orkestrering som matchet den eventyraktige historien og admosfæren, og melodier som passet svært godt til ballettdansernes bevegelse.<ref name="ReferenceB">Side 703, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I tillegg skapte han en langt mer symfonisk ballett.<ref>Side 199, Cappelens musikklekskikon, Bind 2, Cappelen, 1978</ref>