Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

===Pater Martini får paven til å gi et positivt dekret om ritene (1656)=== 
[[Fil:Alexander VII.jpg|thumb|Pave [[Alexander VII]] (1655–67)]]
Men jesuittene slo seg ikke tilfreds med det. De mente at de spørsmål (''quaesita'') som de Morales hadde lagt frem i Roma presenterte et vrengebilde av det som i virkeligheten gikk for seg. De tillot rett og slett ikke de ting som lå som implisitte påstander i memorandumet, argumenterte jesuittene.

I [[1650]] sendte de derfor sin prokurator for Kinamisjonen, pater [[Martin Martini]] S.J., til Roma for å fremlegge deres innvendinger og gi et sannferdig bilde av deres praksis. Han hadde i sitt misjonsarbeid blant annet i [[Hangzhou]] beskjeftiget seg inngående med den, og ved sin klare analyse skulle han spille en langt viktigere rolle for jesuittenes gjennombrudd i Roma enn det som han vanligvis krediteres for.<ref>Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», s. 27, i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', 1996, s. 26-48</ref>

Reisen til Roma tok svært lang tid; Martini ble tatt til fange av [[nederland|hollenderne]] på veien, og de sentraleuropeiske politiske forhold og vinterstormene bragte ham senere på avveie så langt nord som til [[Bergen]] i [[Norge]]. Først mot slutten av [[1654]] ankom han Roma. Der fremla han i [[1655]] to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter ([[forfedrekult]]en og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium. Resultatet var at pave [[Alexander VII]] (1655–67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra [[Kongregasjonen for Troslæren|Det hellige Officium]] den [[23. mars]] [[1656]] som godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot ''prout exposita'' («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem.

Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den [[9. september]] [[1659]] løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.