Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

===== Jurisdiksjon =====
Etter tysk lov hadde tyske domstoler jurisdiksjon dersom (1) forbrytelsen var begått på tysk territorium eller (2) gjerningspersonen var bosatt på tysk territorium. Fordi de aller fleste forbrytelsene under holocaust ble begått utenfor selve Tyskland etterforsket tyske myndigheter bare saker der det var kjent at den antatte gjerningspersonen var bosatt i landet. I 1950-årene innebar dette i praksis at den vesttyske påtalemakten innledet sak bare etter initiativ fra privatpersoner som kjente til den mistenktes oppholdssted ([[Bernhard Fischer-Schweder]] er det mest kjente tilfellet). Påtalemakten hadde ikke noen tilskyndelse til å lete etter mistenkte med ukjent oppholdssted og i mange tilfeller unnlot påtalemakten å gjøre noe selv når de fikk kjennskap til en mistenkt.<ref name="Pendas" /> 

[[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen|Sentralkontoret for etterforskning]] i Ludwigsburg skulle etter planen driver systematisk etterforskning uavhengig av initiativ fra private. Overgang til en mer systematisk tilnærming skjedde etter påtrykk fra noen nøkkelpersoner (særlig [[Ernst Müller-Meiningen]] junior som var redaktør i den liberale ''[[Süddeutsche Zeitung]]'') og etter utenrikspolitisk press særlig fra [[DDR]]. DDR brukte den ufullstendige vesttyske rettsforfølgelsen til propagandaformål. Den østtyske kampanjen som ble innledet i mai 1957 gjorde vesttyskerne oppmerksomme på hvor mange dommere fra nazitiden som fortsatt tjenestegjorde. Ifølge Pendas var Sentralkontoret til å begynne svært underfinansiert og opprettelsen av Sentralkontoret kan tjent som et alibi. Sentralkontoret utviklet seg til et effektivt etterforskningsorgan særlig drevet frem av nøkkelpersoner som [[Erwin Schule]]. [[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]], statsadvokat i delstaten [[Hessen]], spilte også en viktig rolle for at etterforskningen tok seg markert opp i 1960-årene.<ref name="Pendas" />