Redigerer Reinhard Gehlen (avsnitt)

==== ''Organisation Gehlen'' ====
I juli 1946 ble han sendt tilbake til Tyskland, og var offisielt løslatt.<ref>Höhne & Zolling, s. 63</ref> Her begynte han den 6. desember 1946 oppbyggingen av en etterretningsorganisasjon på initiativ fra amerikanerne og finansiert av dem.

Arbeidsgrunnlaget var følgende muntlige overenskomst:<ref>Gehlen: ''Der Dienst.'' s. 149 ff.</ref>

# Det skapes en tysk etterretningsorganisasjon ved bruk av det foreliggende potensial, med sin etterretning retning Øst og slik til en viss grad fortsetter det gamle arbeide i samme øyemed. Grunnlaget er den felles interesse man har i forsvaret mot kommunismen.
# Den tyske organisasjonen arbeider ikke for eller under amerikanerne, men samarbeider med amerikanerne.
# Organisasjon arbeider helt og holdent under tysk ledelse, og får sine oppgaver fra amerikansk side så lenge det ikke består noen tysk regjering i Tyskland.
# Organisasjonen ble finansiert fra amerikansk hold&nbsp;… Til gjengjeld meddeler den amerikanerne alle sine etterretningsfunn.
# Så snart det igjen består en suveren tysk regjering, påhviler det denne regjering å bestemme om arbeidet skal fortsette eller ikke&nbsp;…
# Skulle organisasjonen en gang finne seg i en situasjon der amerikanske og tyske interesser avviker fra hverandre, står det organisasjonen fritt å velge de tyske interesser som sin linje.

Punktene minner i tendens om memorandumet ''[[Himmeroder Denkschrift]]''. Da dette ble oppstilt i 1950 var også Gehlen-medarbeiderne [[Adolf Heusinger]], [[Hans Speidel]] og [[Hermann Foertsch]] medvirkende.<ref>[[Erich Schmidt-Eenboom]]: [http://www.geheimdienste.info/texte/chritchfield.htm ''Ein Sonderling an der Wiege der Wiederbewaffnung - Gehlens Paranoia und die Geburtswehen des BND.''] Forschungsinstitut für Friedenspolitik e.V.</ref>
 
Organisasjonen begynte med tyske tidligere etterretningsoffiserer, og hadde hovedkvarter først i [[Oberursel (Taunus)|Oberursel]] nær Frankfurt, så i [[Pullach im Isartal|Pullach]] nær München,<ref name="who">[http://www.whoswho.de/templ/te_bio.php?PID=326&RID=1 Reinhard Gehlen – Biografie WHO'S WHO<!-- Bot generated title -->]</ref> og ble kalt «Den sørtyske industriutviklingsorganisasjonen» for ikke å tilkjennegi at den var en fordekt etterretningsgruppe og spionasjekrets. Gehlen håndplukket 350 tidligere etteretningsagenter til gruppen, et antall som etthvert vokste til 4.000 agenter. Gruppen ble av sine amerikanske oppdragsgivere ([[Central Intelligence Agency]] (CIA), som etterfølgerorganisasjon til OSS i 1947) kjent under det uoffisielle navnet ''Organisation Gehlen'' (forkortet ''OG'') eller på engelsk ''Gehlen Organization'' eller ''The Org''.

CIA hadde tett kontakt med Gehlen-gruppen. I mange år under [[den kalde krigen]] var ''Org.''-agentene CIAs eneste øyne og ører i posisjon i Østblokken.

Hver eneste tysk krigsfange som vendte tilbake fra sovjetisk fangenskap til Vest-Tyskland mellom 1947 og 1955 ble utspurt av ''Org.''-folkene. Gehlen-organisasjonen hadde hundrevis av tidligere medlemmer av naziparttiet i sin tjeneste, og hadde gode kontakter med østeuropeiske emigrantorganisasjoner. Man hadde folk som holdt øye med hvordan det sovjetiske jernbanesystemet ble ledet og fungerte, og tilsvarende med flyplasser og havner. Man infiltrerte agenter til de baltiske land og til Ukraina. Gehlen-organisasjonens ''Operasjon Böhmen'' var en større kontraspionasjesuksess.<ref>Höhne & Zolling, s. 157</ref>

Etterhvert ble Gehlen-organisasjonen selv kompromittert ved østtyske agenter, kommunister og kommunistsympatisører, som flere tilfeller var sovende agenter i organisasjonen selv, eller som hadde innpass i CIA og det britiske SIS ([[MI6]]), særlig [[Kim Philby]]. Da ''The Org.'' langsomt og stykkevis kom frem fra skyggene, ble Gehlen og hans gruppe utsatt for kraftige angrep fra mange hold, fra Vest, og fra østlig propaganda og desinformasjon. Særlig den britiske presse var fiendtlig innstilt mot Gehlen, og segmenter av britisk presse sørget for at ''The Org.'' ikke lenger forble noen særlig hemmelig organisasjon.<ref>Höhne & Zolling, s. 172</ref>

Da ''OG'' ble til [[Bundesnachrichtendienst]] i 1956 ble han dens første president.