Redigerer Psykoterapi (avsnitt)

==Terapeutisk relasjon==
Visse studier viser at relasjonen mellom terapeut og klient har stor innflytelse på resultatet av terapien. Det er imdlertid reist betydelig kritikk mot denne type forskning, som påpeker at den terapeutiske relasjon er årsaken til bedring ved psykoterapauetisk behandling. Hovedkritikken går på at a) konklusjonen om at den terapeutiske relasjon er "alpha omega", er uberettiget da studiene som denne konklusjonen stammer i fra, er metodisk svake, samt basert på korrelasjonsstudier fremfor empiriske studier, og at det derfor er uetisk å ikke bruke de best tilgjenglige psykologiske behandlingsmetoder som har best vitenskapelig belegg for spesifikke psykiske lidelser.

Nyere meta-analyser viser til at den tereapuetiske relasjon (allianse) har størst innvirkning på behandlingsutfallet ved psykiske lidelser som har en "uspesifikk" karakter  fremfor "spesifikke" lidelser (Lambert, 2008). Eksempelvis viser nyere forskning til at angst-lidelser  lar seg best behandle med symptomfokusert behandling (eksponeringsterapi; kognitiv atferdsterapi) enn både innsiktsorientert behandling, og humanistisk orientert behandling (som ofte vektlegger behandlingsforholdet fremfor konkrete behandlingstiltak).

Det er imidlertid liten tvil om at relasjonen mellom behandler og pasient er betydelig faktor for behandlingsresultatet (både målbare etter-effekter, samt pasienttilfredshet). Den terapeutiske relasjon virker tilretteleggende og er en forutsetning for et godt behandlingsforløp,  og derfor kan påvirke behandlingsutfallet betydelig, uansett terapimetode. Denne forskningen er utførlig diskutert (med mange referanser) i ''The Heart and Soul of Change: What Works in Therapy'', Mark A. Hubble, Barry L. Duncan, Scott D. Miller (Forf.), American Psychological Association (1999) ISBN 1-55798-557-X (sitater i denne seksjonen er oversatt fra denne boken) og i ''The Great Psychotherapy Debate'' av Bruce Wampold (2001).

M. J. Lambert (1992) skiller mellom ulike faktorer (som må ses i sammenheng med hverandre), i lys av "allianseforskningsperspektivet". Herunder: Terapeutisk relasjon, forventninger, terapiteknikken, og utenforterapeutiske faktorer.  
Utenforterapeutiske faktorer omfatter klientens motivasjon og problemets alvorlighetsgrad:

<blockquote>
''For eksempel vil en defensiv, alkoholisert klient som er «slept» inn i terapi av hans eller hennes ektefelle, har liten motivasjon for terapi, ser på utøvere innenfor psykisk helse med skepsis og på toppen har en fiendtlig innstilling overfor andre, ikke ha noe i nærheten så store muligheter til å bedres som en klient som er oppsatt på å finne ut hvordan han eller hun har bidratt til et mislykket ekteskap og samtidig uttrykker et ønske om å endre seg.''
</blockquote>

I en studie viste enkelte svært motiverte klienter en målbar bedring før den første sesjonen, noe som kan bety at bare det å avtale terapi kan indikere endringsvilje.
Tallman og Bohart uttrykte at:

<blockquote>
''Utenfor terapi har mennesker sjelden en venn som er villig til å aktivt lytte til dem i mer enn 20 minutter (Stiles, 1995) ... Videre er slekt og venner ofte involverte i problemet, og kan derfor ikke stå for et «trygt utenforstående perspektiv» – noe som kanskje er nødvendig. Som nevnt over, løser allikevel folk som oftest problemene sine ved å snakke med venner, slektninger, arbeidskolleger, religiøse ledere, eller en annen betrodd i deres liv, eller de løser dem ved å tenke og utforske seg selv.''
</blockquote>


Anestis, M., (2009):[http://www.psychotherapybrownbag.com/psychotherapy_brown_bag_a/2009/09/bad-science-a-critique-of-research-claiming-all-therapies-work-equivalently.html Bad science: A critique of research claiming all therapies work equivalently ] {{Wayback|url=http://www.psychotherapybrownbag.com/psychotherapy_brown_bag_a/2009/09/bad-science-a-critique-of-research-claiming-all-therapies-work-equivalently.html |date=20111108063912 }}


Rosenzweig, S. (1936). Some implicit common factors in diverse methods in psychotherapy. ''Journal of Orthopsychiatry'', 6, 412-415

Lambert, M. J. (1992). Implications of outcome research for psychotherapy integration. In J. C. Norcross & M. R. Goldfried (Eds), ''Handbook of Psychotherapy Integration'' (pp. 94-129)

Stiles, W. B. (1995). Disclosure as a speech act: Is it psychotherapeutic to disclose? In J. E. Pennebaker (Ed.), ''Emotion, Disclosure, and Health'' (pp. 71-92).

Tallman, Karen, and Arthur C. Bohart (1999). The Client as a Common Factor: Clients as self-healers. In Hubble, Duncan, Miller (Eds), ''The Heart and Soul of Change'' (pp. 91-131)

Asay, Ted P., and Michael J. Lambert (1999). The Empirical Case for the Common Factors in Therapy: Quantitative Findings. In Hubble, Duncan, Miller (Eds), ''The Heart and Soul of Change'' (pp. 23-55)

Wampold, B. E. (2001). The great psychotherapy debate. New Jersey: Lawrence Erlbaum.