Redigerer Pinsemisjonen (avsnitt)

==== Kongo ====
''Hovedartikkel:  [[CELPA]]''

I 1921 sendte norsk og svensk pinsemisjon [[Oddbjørg Tollefsen|Oddbjørg]] og [[Gunnerius Tollefsen]], [[Hanna Weum Moody|Hanna Veum]] (senere gift med [[Charles Moody]]) og [[A. B. Lindgren]], til daværende [[Belgisk Kongo]].  Oppdraget var å ta ut et misjonsfelt i landet, som da ikke hadde noen [[protestantisme|protestantisk]] kristen virksomhet.  De møtte motstand fra den etablerte [[katolsk kirke|katolske kirke]], fra lokale [[høvding]]er og fra [[fedredyrkere]], den rådende [[religion]]en i landet. [[Kolonimyndighet]]en gav dem først lov å starte virksomhet i [[Sibatwa]], et fjellområde nord for [[Tanganikasjøen]]. Etter seks måneder forlot de stedet da befolkningen var svært fiendtlig innstilt ovenfor misjonærene.  Svenske og norske misjonærer ble enige om at det beste var å skille lag.

Etter noen flere mislykkede forsøk klarte de norske misjonærene til sist å etablere en misjonsstasjon i landet til [[Bashi]]folket. De fikk et myrområde i [[Kaziba]] og her startet de første norske pinsemisjonærene sitt arbeidet i [[1922]].  Et av de store problemene var [[malariamygg]]en, og det var få innfødte på stedet. Den lokale høvdingen regnet med at misjonærene ville forlate dette stedet etter en kort tid, men slik gikk det ikke. 24. september 1922, ble et enkelt gudshus innviet. 600 mennesker møtte opp, deriblant mange lokale høvdinger. I løpet av ett år ble ti kongolesere frelst og døpt. Pinsevenner i Norge sendte ytterligere åtte misjonærer.  Misjonsarbeidet spredte seg rask og flere små utposter vokste fram. Folket i området var [[analfabet]]er og det fantes ikke skoletilbud. Skoleklasser ble startet mange steder.  Syke kom til misjonsstasjonen for å få hjelp med sårbehandling, [[innvollsorm]]er og [[malaria]]smitte. Kvinner fikk fødselshjelp i hjemmene.

Under andre verdenskrig hadde de seks norske misjonærene i Kongo ingen økonomisk støtte fra Norge. Tross vanskelige tider brøt det ut en vekkelse i Kongo. Etter krigen sendte Norge enda flere misjonærer. På det meste hadde PYM nærmere 50 norske misjonærer på misjonsfeltet.

I 1960 ble det på feltkonferansen bestemt at misjonsarbeidet skulle ledes av et råd bestående av misjonærer og ledere for de lokale menigheten i landet. Kongoleserne overtok også ansvaret for alle barneskolene.

Arbeidet i Kongo får et eget navn: [[CELPA]], sammenslutningen av fri pinsemenigheter i Afrika. Lederstrukturen blir forandret. Arbeidet overlates til kongoleserne og det er bare én misjonær, som rådgiver, i styringsgruppen. Menighetene blir lagt til 13 distrikt, samlet til seks regioner.  I 1999 var det bare igjen fire – fem norske misjonærer i Kongo, arbeidet var overlatt til de lokale. CELPA, pinsemisjonen i Kongo, sender ut de første misjonærene til utlandet, til Niger.

I 1991 fikk landet demokrati og ytringsfrihet, etter å ha vært underlagt en autoritær [[kolonimakt]] i 60 år (1901–1961) og etter 30 år med [[diktatur]] (1961–1991). Dette var år med uroligheter og krig i Kongo.  Misjonærene måtte forlate landet flere ganger, fra begynnelsen på 1960-tallet fram til 1998. Det var utbredt vold, undertrykking, overgrep, plyndring og massedrap. Mange misjonærer opplevde krigen på nært hold. Det eneste nettverk som fungerte i landet var de kristne kirkene, den [[katolske kirke]]n og [[CELPA]]. Disse klarte å holde skoler og helsetilbud åpne, selv om den offentlige strukturen kollapset.

I 2003 ble det sluttet fred mellom de stridende partene i borgerkrigen. Mellom tre og fire millioner mennesker hadde blitt drept og kirkene i Kongo er med i gjenreisingen av landet.

I dag har CELPA (pinsemenighetene i Kongo) nærmere 400&nbsp;000 døpte medlemmer.  Det er bygget flere hundre skoler, ett sykehus i Kaziba og flere helsesenter. De driver bibelskoler, ett teologisk institutt. CELPA har selv sendt misjonærer til [[Niger]], [[Rwanda]], [[Tanzania]] og [[Somalia]].