Redigerer Pink Floyd (avsnitt)

=== Roger Waters-perioden (1976–1985) ===
[[File:Roger Waters Us+Them Tour 2018, Estadio Nacional Chile 8.jpg|thumb|Roger Waters under konsert i [[Chile]], 2018.]]
Etter ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'' tok Waters styringen over bandets virksomhet.<ref name="Ose" /> I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble ''[[The Wall]]'' (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre ''Pros and Cons of Hitchhiking''. ''The Wall''-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da.<ref name="Johnson" /> 
[[File:Battersea Power Station in London.jpg|thumb|[[Battersea kraftstasjon]] og en flyvende rosa ballonggris var omslagsfoto på ''Animals'' (1977). I forbindelse med fotografering 3. desember 1976 røk ballongfortøyningen og grisen drev avgårde.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}]]

====''Animals''====
''[[Animals]]'' ble utgitt i januar 1977, og var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' pesimistiske samfunnssyn.<ref>[http://www.batterseapowerstation.org.uk/floyd.html Animals] {{Wayback|url=http://www.batterseapowerstation.org.uk/floyd.html |date=20080921232842 }}</ref>{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Albumet er til en viss grad basert på [[George Orwell]]s suksessroman ''[[Kamerat Napoleon|Animal Farm]]''. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder («[[Dogs]]», de kyniske forretningsmennene), griser («[[Pigs (Three Different Ones)]]», korrupte politikere og moralister) og sauer («[[Sheep]]», resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). «Dogs» var basert på en låt David Gilmour hadde skrevet, og var albumets eneste som Waters ikke ble kreditert for alene. I tillegg til at Gilmours gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskrivingen, og mindre om å spille instrumenter. Albumet kom på 2.-plass i Storbritannia og 3.-plass i USA<ref>[http://pinkfloyd-co.com/disco/animals/animals_album.html Animals Listeplassering] {{Wayback|url=http://pinkfloyd-co.com/disco/animals/animals_album.html |date=20080424000433 }}</ref> Konsertene huskes for filmer som ble vist på et rundt lerret bak scenen og for den oppblåsbare flyvende grisen. Albumomslaget viser en flyvende gris over Battersea kraftverk.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} I april 1977 reiste bandet på stor turne i USA.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

Gilmour ga ut sitt soloalbum ''[[David Gilmour (album)|David Gilmour]]'' og Wright ga ut ''Wet Dreams'' i 1978.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}}

====''The Wall''====
Det ambisiøse dobbelalbumet ''[[The Wall]]'' kom ut i november 1979 og omhandlet blant annet personen «Pink» som et symbol på samfunnets undertrykkelse av individet. Singelen «[[Another Brick in the Wall]] (Part II)» ble bandets første listetopp på singellistene og den første singelen på 11 år. Singelen ble utgitt 16. november og albumet 30. november.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99-103}} 

Albumet solgte svært godt og fikk blandet mottakelse hos kritikerne: Noen mente det var bandets beste, andre at musikken var deprimerende og selvopptatt.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99-103}} Albumet kostet 300.000 pund å produsere, og tjente i løpet av de to første månedene inn over 10 millioner pund. Første konsertoppføring var 7. februar 1980 på Los Angeles Sports Arena og i august 1980 var det seks forestillinger i [[Earls Court]], London.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} ''The Wall''-konsertene var dominert av en stor mur som ble reist i løpet av konserten og konserten kulminerte med at muren raste.

Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på ''[[The Wall]]''. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettsstadioner, hvor han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i [[Montréal|Montreal]] i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på ''The Wall'', som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. 

Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet.<ref>[http://folk.uio.no/ericsp/his_faq5.htm#30 Hvorfor Wright forlot Pink Floyd]</ref> Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turneen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. 

Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «[[Comfortably Numb]]» og «Run Like Hell». Låten «[[Another Brick in the Wall]], part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble ''The Wall'' fulgt opp av filmen ''[[Pink Floyd: The Wall]]'' skrevet av Waters, regissert av [[Alan Parker]] og med [[Bob Geldof]] i hovedrollen.<ref>[http://www.the-numbers.com/movies/1982/0PFTW.php Pink Floyd:The Wall]</ref>{{Sfn|Marcussen|1988|s=100-103}} Figuren Pink fremstilt av Geldof ligner på Waters selv. Filmen ble godt mottatt av noen kritikere, andre kritiserte den som kvinne- og menneskefiendtlig med underliggende fascisme.{{Sfn|Marcussen|1988|s=105}}

====''The Final Cut'' og oppløsning====
[[File:HMS Invincible Returns From Falklands War.jpg|thumb|''The Final Cut'' er preget av Waters frustrasjon over blant annet [[Falklandskrigen]]. Bildet viser [[HMS «Invincible» (R05)|HMS «Invincible»]] som kom hjem i triumf i september 1982.]]
I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. ''[[The Final Cut]]'' viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har ''The Final Cut'' en høy status blant mange av bandets tilhengere.

Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av ''[[The Final Cut]]'' i [[1983]] som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd.<ref name="Ose" />

Etter et søksmål fra Waters, ble det i [[1986]] inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til ''The Wall''. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker.<ref name="Johnson" />