Redigerer Parker i Oslo (avsnitt)

=== Innledning ===

Årene 1916 og 1917 ble viktige for parkene og den grønne byen:
* Parkvesenet startet opp som egen etat ledet av [[Marius Røhne]], bygartner i cirka 30 år. Han hadde etablert landets første hagearkitektfirma og ble en sterk leder for etaten
* Kommunen opprettet parkutvalg, med første formann [[Fernanda Nissen]], Arbeiderpartiet, som bidro til å sette parkpolitikk på dagsordenen for byens ledelse og i offentlig debatt
Mulighetene for å gjennomføre parkpolitikken ble styrket av kommunens nye, aktive rolle fra 1911 som utbygger av boliganlegg, i mange tilfeller med samlete plangrep for ganske store områder, under ledelse av reguleringssjef [[Harald Hals]]. I 1916 fikk også Aker sin første herredsgartner, Karl Flod<ref>''park & anlegg'' 9/2018, side 111.</ref>, som ble i stillingen til 1948, og deretter parksjef i Oslo til 1964.

De skarpe klassekonfliktene internasjonalt under første verdenskrig slo inn i Norge. Kort etter krigen ble åttetimersdagen vedtatt. I Oslo var en stor andel av befolkningen arbeidstakere, og disse fikk merkbart mer fritid. Venstresiden i politikken presset på for at kommunen skulle legge til rette for en aktiv fritid.

I årene frem til annen verdenskrig ble det gjennomført mange tiltak over bred front, for første gang som del av en samlet kommunal politikk for parker og friområder. Parkpolitikken var en del av en ny kommunal velferdspolitikk som ble et utstillingsvindu for Oslo og internasjonalt kjent.

Grøntområdene i boligområdene ble de første årene prioritert foran sentrumsparkene. Parkvesenet mente at ved å anlegge robuste, pene anlegg og fjerne gjerder rundt parkene ville folk sette pris på tilliten og hærverket på benker, bed og busker ville bli redusert. Det virket. Men det var stadig kommunale vakter i parkene og fjerningen av gjerder ble gjort over en lang periode. {{Sitat2|Befolkningen i de boligstrøk som fikk nye eller omlagte anlegg ga uttrykk for sin tilfredshet ved i stigende grad å bruke dem og ved å betrakte de hadde fått som sin egen eiendom og gikk inn for å verne mot ødeleggelser|Marius Røhne<ref>Røhne 1967</ref>}}

Mot slutten av 30-årene ble budsjettene trangere, de mange nye parkene og små grøntområdene som hadde blitt Parkvesenets ansvar strakk ressursene. Man følte seg tvunget til å legge om til flere større, lettstelte plener og færre blomsterbed, en rasjonalisering av driften som fortsatte etter annen verdenskrig.